Uten
Jeg har alltid følt meg nærmest kjernen av sykepleien når jeg tar noe vekk.
Her kan du høre dette innlegget som podkast:
Musikk: «Quentin» av Strong Suit, lisensiert under CC BY-SA 4.0.
Oksygenmetningen er lovende. Jeg fjerner nesegrimen og sier «Vi måler om en liten stund. Kanskje du ikke trenger den». Urinkateteret har jeg allerede fjernet. Jeg har plukket av EKG-elektroder fra brystet og blodprøvedotter fra armene. Skrudd av skopet. Vi trenger ikke lenger å overvåke ham.
To venefloner i albuekrokene har jeg også tatt vekk – bare en på underarmen lar jeg stå. I tilfelle. «Klarer du å sitte litt på sengekanten, tror du?» Av med sykehustrøya og på med en T-skjorte fra bagen hjemmefra . «Finnemarka o-løp 2016» står det på den. Sponset av et lokalt trelastfirma.
Sittebalansen er fin. Jeg lirker en joggebukse over anklene, og han reiser seg langsomt. Med litt støtte kommer han seg over i stolen.
Det er en forsiktig utgraving. Pasientkroppen langt der nede i sykehussenga, som var koplet til alle våre slanger og måleinstrumenter, må gradvis vike når jeg avdekker et menneske. Et menneske som løp orientering i 2016. En person som sitter oppe i en stol og snart må svare på hva han har lyst på til frokost.
Jeg har alltid likt aller best å fjerne ting. Alle disse katetrene, nålene og tubene som har blitt lagt, kanskje i hui og hast, kanskje i en dramatisk akuttsituasjon, eller kanskje i en travel operasjonsstue, de tar så mye oppmerksomhet. De dominerer fortellingen om ham.
Men nå er det etterpå, og vi skal se om det går fint uten. Se hva vi kan finne igjen av personen. Kanskje er han ikke helt som før, men vi skal starte på det lange etterpå-et. Uten alle tingene.
*
Hun er begynt å bli kald, men når vi forsiktig snur henne, kjenner jeg varmen henge igjen i underlaget. Den siste kroppsvarmen hennes, konservert i madrassen hun lå på.
Vi lirker av all plasten som festet spinalkateterets hårtynne slange til magen. Fjerner kateteret. Butterflyen på overarmen. Så sonden og plasteret på nesa.
Barnebarnet kom med en litt sliten rosa nattkjole hun ville at mormoren skulle begraves i. Vi klipper den opp i ryggen og trekker den over hodet hennes. Hun er død, men jeg føler at vi hjelper henne tilbake. Rehabiliterer.
*
Jeg har alltid følt meg nærmest kjernen av sykepleien når jeg tar noe vekk. Da jeg jobbet på sykehus, var det fineste jeg visste, nettopp å fjerne alle de medisinske rekvisittene og avdekke mennesket under.
Nå jobber jeg med palliasjon. Når jeg fjerner noe nå, er det ikke begynnelsen på noe nytt, det er gjerne slutten på det hele.
Allikevel står jeg med den samme opplevelsen: Når jeg fjerner sonder, nesegrimen, pasientskjorta og kateteret – da finner jeg deg. Og jeg, sykepleieren, jeg er her for deg, ikke for behandlingen din, sykdommen din, systemet du ufrivillig har blitt en del av, skjemaene som skal fylles ut, og alle målingene som skal tas. Jeg er her for deg.
0 Kommentarer