En hverdag på hospitalet

Det er godt at kompetente kolleger, med ny giv og tomme blærer, kommer og overtar for en, så man kan kople ut før neste skift. Selv om det bare er noen timer til.

Her kan du høre dette innlegget som podkast:

Musikk: «Quentin» av Strong Suit, lisensiert under CC BY-SA 4.0.

Rom 1:

Har du først fått en infeksjon, øker sjansen for å få det igjen, men noen er mer uheldige enn andre.

Jeg hjelper ham i dusjen for niende gang. Han kan forberedelsene utenat, men vi går igjennom alt allikevel. Vi tar blodforlikelighetsprøver, infeksjonsprøver, sjekker blodprosent og blodets koagulasjonstid. Blodprosenten er lav, jeg bestiller to poser blod til operasjonsavdelinga.

Han er ikke prega av blodprosenten sin, den har sikkert vært lav siden forrige inngrep, noe som ikke er lenge siden. Bare akkurat lenge nok til at han rakk å tro det kom til å gå bra den gangen.

Arret på hofta er rødt og hissig. Huden glinser, og fingeravtrykkene mine står igjen når jeg sjekker ødemene hans. Da han kom, hadde han feber og nedsatt allmenntilstand, men natt til i dag sprakk såret, og det tømte seg rikelig med puss. Det etterlot ingen tvil om behovet for reoperasjon, men formen ble i hvert fall bedre.

Han klarer egentlig alt selv, men jeg blir hos ham uansett. Kropp og hode vet hva som skal skje, men det tærer på sjelen å bli skuffa åtte ganger på rad og så gjøre seg klar til dyst atter igjen. Vi snakker om været, jeg oppdateres på barnebarna, de er hans store glede, jeg fokuserer på dem. Nattbordet hans er tomt bortsett fra et kort fra dem. All mat og drikke er fjerna, det nærmer seg nå, og han får ikke innta noen ting disse siste timene før inngrepet.

Sånt blir man tørr i munnen av, jeg tilbyr ham en ekstra tannpuss. Han er sliten og lukker øya. Klokka tikker og går, han venter tålmodig. Tre biter inn i lunsjen min ringer de fra operasjon: «Dere kan komme ned nå.» 

På operasjon møtes vi av flere grønnkledde. Han får et varmeteppe over seg og hette på hodet, mens han blir spurt om personnummeret sitt for søttisjette gang. Anestesisykepleieren kjenner han fra før, det fremkaller et smil. Jeg gir en kort rapport før jeg klapper ham på skuldra. «Ser deg etterpå.»

Rom 2:

Hun har vært pasient hele livet. Foreldrene hennes er på fornavn med hele barneklinikken. Hennes cerebrale parese gjør at hun har lite språk og mye spasmer i kroppen. I tillegg har ryggsøylen hennes vært formet som en S. Derfor er hun her. Hun har blitt rettet opp.

Operasjonssåret hennes går fra nakke til korsrygg. Røntgenbildene viser skruer og stag langs hele lengden av ryggen hennes. Noen ganger er ortopedi glorifisert snekkerarbeid.

I dag er første dag hun skal opp av senga etter operasjonen. Hun gruer seg, sier mor. Jeg forstår det, sier jeg, selv om jeg faktisk ikke forstår hva pasienten sier.

Jeg forklarer hvordan vi lettest får henne opp på sengekanten, som er målet i dag. Hun har ikke lyst. Det er vondt, sier mor. Det renner en stille tåre fra øyekroken på dette lille mennesket som ikke kan fortelle meg hva hun kjenner på.

Jeg kommer forberedt og gir henne smertestillende, forklarer hva hun får, hvor effektivt det er, og hvor mye bedre ting blir snart. Hun lener hodet sitt vekk fra meg, mot vinduet. Jeg spør hva hun kikker på. Responsen tolkes av mor for meg. «Hun er så glad i å være ute.» 

En motivasjon! «Hvis vi får deg opp på sengekanten i dag, er det ikke lenge til du kan opp i rullestol og komme deg ut», sier jeg. Hun snur hodet mot meg igjen. Skal vi prøve nå, spør jeg. «Ja», sier hun. Det forsto jeg.

Rom 3:

Jeg går langs en korridor av enerom, med skyvedører på gløtt. Stille mennesker i blått sitter bak små skrivebord ved store senger. Pasienten min er klarert av anestesilege og skal flyttes fra intensiven tilbake til sengeposten.

Hun er nesten ikke til å kjenne igjen. En heftig infeksjon ga henne blodforgiftning, blodtrykket sank, og hun har fått pose etter pose med væske for å opprettholde sirkulasjonen.

Dessverre blir lite av denne væsken faktisk værende i sirkulasjonssystemet. Etter kort tid siver det ut i vevet og gir store hevelser. Hun er så hoven at de var nødt til å klippe av ringen hennes. Den ligger i en liten pose i et pussbekken på bordet.

Ved første overblikk ser jeg i hvert fall fem slanger og to pumper koplet til henne. Jeg får en utfyllende rapport av sykepleieren på vakt. Hun forteller at den vanndrivende behandlingen har gitt pasienten en elektrolyttforstyrrelse som må korrigeres. Jeg noterer meg hva som skal gis når, og etterspør siste blodprøver.

Mye er på bedringens vei. Dessverre har hun lav albumin, noe som forverrer ødemene hennes. Optimalisert ernæring er vesentlig for å snu situasjonen. Hun har så vidt begynt å drikke selv, men sliter med å spise etter intuberingen. Intravenøs ernæring er forordnet. Jeg etterspør antibiotikadoseringa. Den ene varianten hun får, kan gi nyresvikt og må følges opp nøye med blodprøver.

Vi gjennomgår væskebalansen. Alt som går inn og ut, dokumenteres og summeres opp. Målet er å få trukket henne for den overflødige væsken hun har i kroppen. Hun ligger tolv liter i pluss nå. Det er bedre enn det var.

Jeg skaffer meg oversikt over alle målinger, preparater, doseringer og tider før jeg hjelper de blåkledde med å kople pasienten av skopet, som faktisk viser stabile vitale parametre. Alle poser hektes ned, slanger og papirer samles, og vi triller bortover korridoren. Pasienten min er bare så vidt våken, hun er fremdeles svært syk og medtatt, men hun trenger ikke lenger ligge på intensiven. Det er en god ting.

Rom 4:

Kort tid etter at akuttmottaket meldte pasienten, kommer det en akuttralle nedover gangen. Portøren og tre av oss sykepleierne flytter pasienten over i senga på en-to-tre. Så sterke damer, sier hun, mens hun lager noen grimaser. Det var nok vondt, selv om det var en kjapp forflytning.

To av oss hjelper henne med å få stelt seg og skifta til sykehustøy, mens de snakker om hendelsen og helsehistorien hennes. Hun har lett hypertensjon og proteser i begge hofter, ellers frisk. Uforskamma sprek til 90 år å være. Bor hjemme uten hjelp, men har en trygghetsalarm.

Den er jo grei å ha, forteller hun. Fallet i dag var bare uflaks, på vei fra stua til kjøkkenet var det en teppekant hun ikke så. Nå ligger hofta i en unormal vinkel og er vond når hun flytter på seg.

Mens dette foregår på rommet, samler jeg papirene fra mottaket og begynner å skrive innkomstnotat. Min kollega rapporterer at pasienten skårer 0 på NEWS. Tenk det, 90 år!

Røntgen viser at hofta er ute av ledd. Reponering forsøkt i mottaket, uten hell, jeg sjekker operasjonsplanleggeren for å se om hun er meldt til reponering der. Navnet hennes står på akuttlista, det blir nok litt ventetid.

Vi sørger for alt av papirarbeid og forberedelser og hjelper fruen med å finne en god stilling, hofta til tross. Vår største bekymring i venteperioden er utvikling av trykksår, derfor endrer vi jevnlig hvordan hun ligger, for å sørge for tilstrekkelig sirkulasjon til alle deler av huden.

Denne dama tåler en støyt. Hun gir ikke uttrykk for smerter i det hele tatt. Vi må spørre henne spesifikt hva hun kjenner på og om det er noe hun vil ha hjelp med. Jeg vil ikke være til bry, sier hun, og klapper meg på armen. Vi passer på at ringeklokka hennes er i nærheten og setter døra på gløtt så vi ser henne.

Mange i hennes aldersgruppe utvikler forvirringstilstander i forbindelse med sykehusinnleggelser, men ikke denne dama. Hver gang jeg stikker innom, finner jeg henne enten på telefonen med familien sin eller med nesa i avisa. Hun kikker opp like blid hver gang og takker for alt vi gjør. Vi er heldige som bor i Norge, sier hun.

Arbeidsstasjonen:

Hvitkledde bein med sokker i sandalene passerer meg hurtig her jeg har satt meg foran dataskjermen på arbeidsstasjonen. Jeg har som mål å ferdigstille en utreiserapport til kommunen før vaktskiftet. Mens jeg etterstreber mine 65 ord per minutt på tastaturet, ringer telefonen. «Røntgen klokka 12.30 for rom 2. Dere sender portør. Takk.» 

Jeg ringer kollegaen som har det rommet, og gir beskjed. Kort tid etter flagrer en hvit frakk imot meg: «Hvor er permen til Rom 5?!» Jeg finner den og svarer kjapt på et par spørsmål legen har.

Midt i en setning om hva pasienten min trenger hjelp til, ringer telefonen igjen. Mikrobiologen informerer om oppvekst av gule stafylokokker i fem av fem prøver hos pasienten på rom 1. Ønsker dere at legen skal endre antibiotika fra Vancomycin til Cloxacillin, spør jeg. «Resistensbestemmelsen kommer i morgen, bare informer dem du.» 

Jeg sjekker hvem som opererte den pasienten, og ringer vedkommende. Et helt annet menneske svarer. «Hun står og opererer, hun, ja.» «Kan du be henne ringe meg tilbake? Takk skal du ha.» Jeg formidler prøvesvarene til sykepleieren som har ansvaret for pasienten det gjelder. Vi noterer oss det på pasientoversikten vår begge to.

Jeg rekker å skrive en halv setning til før sjefen ringer for å minne meg om at jeg skal delta på HMS-møte med henne og verneombudet klokka ett. Jeg blir ikke ferdig til da, tenker jeg, men jeg kommer så langt jeg rekker.

Mens tankene mine hopper fra HMS til helseopplysninger om min utreiseklare pasient, ringer telefonen igjen. «Du ble skrevet ut herfra for noen dager siden, og nå siver det fra såret?» «Ja.» «Har du feber? Hvordan er smertene? Hvordan ser såret ditt ut? Får jeg personnummeret ditt, så skal jeg snakke med legen og ringe deg tilbake?»

Personen det gjelder, er en såkalt svingdørspasient. En ufrivillig stamkunde. Jeg har spurt henne om personnummer så mange ganger at jeg egentlig kan det utenat. Jeg vet også at hun må komme inn for kontroll, men dobbeltsjekker med legen før jeg tar noen avgjørelser. «Da ringer jeg henne tilbake og ber henne komme inn for blodprøver og sjekk av såret etter klokka to.» «Den er grei.» 

Pasienten blir glad for å få komme direkte til avdelinga, jeg kan nesten høre henne senke skuldrene. «Da sees vi snart. Ha det så lenge.»

Klokka nærmer seg HMS-møte. Jeg logger meg av dataen, utreiserapporten min er påbegynt i hvert fall. Kveldsvaktene får fortsette på den. Telefonen ringer idet jeg reiser meg: «Pasienten på rom 4 kan komme til operasjon.» «Den er god, vi er i farta.» 

På veien til sjefens kontor huker jeg tak i sykepleieren som har ansvaret for det rommet, og gir beskjed. «Endelig!» sier hun og hiver i seg siste slurk av sin lunkne kaffekopp.

Jeg tar meg en kaffekopp selv. Oddsen er høyere for å få drukket en kopp kaffe i sin helhet sittende i et møte enn ute i pleien. Hvis du kan kalle det kaffe, da. Den batterisyra som står på kannene, er langt fra kvalifisert etter min mening, men den er sterk, og det hjelper.

Rom 5:

Hun har sykehusskrekk. Vi vet ikke hvorfor, og hun vil ikke fortelle oss. Alt er skummelt, og helst vil hun at en lege skal gjøre alt hos henne. Det kan være utfordrende å få forståelse for hvorfor legen er så lite tilstedeværende. «De jobber både på operasjon og poliklinikken og her på sengeposten hos oss. De kan dessverre ikke være her hele tida.» 

Dessuten, tenker jeg i mitt stille sinn, er det ikke en legeoppgave å administrere medisinen du trenger, sjekke bandasjene dine og sørge for at du spiser og er i aktivitet. Det er min jobb.

Mens jeg kopler ned dagens andre dose antibiotika, tar jeg en kjapp statussjekk. Venekanylen fungerer fint, ingen tegn til infeksjon. Bandasjen på operasjonssåret er tørr, huden rundt er fredelig. Hun kunne for lengst ha bytta prekestolen med krykker, men den fungerer som støtte for psyken like mye som for kneet.

Vi avtaler at hun kan reise hjem på permisjon etter at hun har trent i dag, og at hun kan være hjemme inntil neste dose medisin. Det gleder hun seg til.

Ei venninne henter henne i totida. På vei ut slipper hun prekestolen og går med krykker og et smil om munnen bort til heisen. Hun må dessverre tilbake igjen og være her litt lenger, i sykehusmiljøet hun så sårt vil unngå, men dette er bedre enn ingenting. Vi vinker henne av gårde. Bare 46 doser antibiotika igjen nå.

Rom 6:

Han snakker ikke norsk. Ikke så mye engelsk heller, men han er blid som ei sol, og språkbarrieren forhindrer ham ikke i å kommunisere. Vi nikker og smiler, peker og ler, og Google Translate lærer oss å si «smerter», «mat» og «bandasje» så han forstår.

Han flirer når vi kommer med Paracet fire ganger i døgnet, men skyller dem pliktoppfyllende ned med kaffe. Store deler av dagen oppholder han seg utendørs. Vi har etter beste evne forklart risikoen ved røyking, dessverre har han ikke klart å slutte. Vi er derfor fornøyd med at han i det minste er godt mobilisert, og slår oss til ro med at dette kanskje er det beste vi får til for ham.

Rom 7:

Rommet er tomt, men alle senger må være klar til bruk på kort varsel, derfor tar jeg meg tid til å reie opp litt kjapt. Mens jeg strekker et laken, hører jeg den intense, uavbrutte pipelyden som er stansalarmen. Studenter spør ofte hvordan den alarmen høres ut, vi viser dem alltid, men denne lyden er umulig ikke å reagere på når den utløses.

Jeg kikker på displayet. Rom 3, pokker, håper det er falsk alarm, tenker jeg mens jeg løper nedover gangen. Som sykepleier er det få ting som legitimerer løping i korridoren. Jeg har det ofte travelt, og kunne nok deltatt i en kappgangkonkurranse uten nevneverdig trening i forkant, men løping er forbeholdt stansalarmer.

De fem meterne til rommet forseres på et par sekunder, kort tid etter har resten av avdelinga, pluss flere fra naboavdelinga, ankommet også. Kollegaen som utløste alarmen, avviser at det er en faktisk hjertestans, pasienten har kun besvimt. Heldigvis har hun ikke falt.

Vi triller dostolen hun sitter på, så nære sengekanten som mulig, og ved hjelp av fire personer og et av våre magiske stikklaken flytter vi henne over i senga. Der legges hun i sjokkleie, med beina opp og huet ned. Vi tar noen målinger, henger opp litt væske, og sakte, men sikkert kommer hun til seg selv igjen.

Jeg blir værende på rommet til pasienten er ferdigstelt og lagt godt til rette i senga. Det hele tar i underkant av tre kvarter. Egentlig skulle jeg ha vært på to andre rom nå og levert ut kveldsmedisin. Min mentale arbeidsliste omprioriteres mens jeg avlaster hælene til pasienten med ei pute.

Jeg spør min kollega om det er noe mer hun trenger. «Nei, tusen takk, nå klarer vi oss. Vi er ferdig med aktivitet for i dag», sier hun, og smiler til pasienten, som puster letta ut. På vei ut ser jeg at det ringer på naborommet. Vanlig pasientsignal, ingen grunn til å løpe.

Rom 8:

Pasienten har sagt seg villig til å la en student få øve på steril håndtering av hennes sentrale venekateter. Noen synes det er stressende, i dette tilfellet er det definitivt studenten som er mest stressa.

Vi har gjennomgått prosedyren på forhånd, studenten har tørrtrent på et kateter jeg teipa fast til bordet på pauserommet. Nå står jeg og småprater med pasienten mens jeg observerer dypt konsentrerte og lett skjelvende hender gjøre klart det sterile utstyret. Hansker, kompresser, saltvann, munnbind. Det hele tar litt vel lang tid, men jeg fokuserer på pasienten og lar studenten jobbe.

Underveis i prosedyren gjør jeg meg noen mentale notater jeg skal gi tilbakemelding på når vi kommer ut av rommet. «Husk å plassere utstyret ditt et sted det får ligge i ro, pasientene kan flytte på seg og ved et uhell gjøre det usterilt dersom du har det i senga. Når du sjekker om du får blodsvar på kateteret, ikke trekk tilbake så mye, da må du bytte kran. Sjekk at du får med deg alt utstyret ut igjen. Vi skal ikke ha på oss at pasientene får trykksår fordi vi mista en sprøytetopp i sengetøyet og glemte å plukke den opp etterpå.»

Dryppet er hengt opp og satt i gang, hvor fort skal det gå, spør studenten mens hun fikler med rulleklemma på intravenøssettet. «Innpå en time.» Hvor fort er det, spør hun mens hun stirrer på dryppet, jeg ser henne prøve å mane frem det hun har lest om dråpetelling. Cirka sånn her, sier jeg og stiller inn dryppet slik jeg vil ha det. «Vi stikker innom etter hvert og sjekker at det går i riktig tempo.» 

Studenten takker pasienten for tålmodigheten. Pasienten smiler og skryter av hvor flink hun var. Det er viktig at dem får øvd seg, sier hun og blunker til meg.

Garderoben:

«God vakt, sees i morra.» Klokka er 22.09, jeg slukker lyset og tar heisen ned i kjelleren med resten av kveldsvaktene. Nesten alle skal på igjen i morgen tidlig. Med litt reisevei, en matbit og tannpuss snakker vi som regel fem timer søvn, litt mer hvis du er heldig.

På bussen kommer jeg på at pasienten på rom 4 ba om et glass vann rett før jeg dro. Ja ja, nattevaktene skal jo innom alle, de fikser det.

Det er pussig hvordan vaktskifter merkes blant pasientene. Hvorfor er det da folk ringer på og er tørste, må tisse, har vondt eller lurer på noe? Apropos tisse, det har jeg ikke gjort i kveld, merker jeg, idet bussen kjører over en fartsdump.

Jeg justerer høretelefonene og skifter sang på Spotify. Det er godt å vite at kompetente kolleger kommer inn med ny giv, og tomme blærer, og overtar for en, så man med god samvittighet kan kople ut og slappe av før neste skift. Selv om det bare er noen timer til. Det setter nok nattevaktene pris på i morgen tidlig klokka 07.00 også, tenker jeg, når jeg og de andre er tilbake igjen.