fbpx – Det vil alltid være et hierarki Hopp til hovedinnhold

– Det vil alltid være et hierarki

SAMMEN: Hjelpepleier Anita Mollestad (t.v.), sykepleier Kristine Haugjord Refsnes og sykepleier Trudi Nilsen Lohne jobber sammen på lungeposten på Sørlandet sykehus.  Foto: Camilla Klungland Ousdal

De merker at det er et maktforhold. Men sykepleiere på to medisinske sengeposter ved Sørlandet sykehus føler ikke at hierarkiet i sykehuskorridorene begrenser dem i jobben.

Blålyset blinker utenfor hoveddøren til Sørlandet sykehus. Innenfor renner vannet i en turkis, flisbelagt fontene. Lenger inn står stoler langs veggene. Folk venter. Flere slitne ansikter. Noen med et bekymret drag over seg.

Et par svinger videre nedover korridorene ligger Medisinsk sengepost 1D. Lungeposten, som den også kalles. På en oppslagstavle ved vaktrommet står oversikten over døgnets vaktlag. Side om side henger bilde og navn på sykepleierne og hjelpepleierne som er å finne på avdelingen.

I dagligstuen sitter sykepleierne Trudi Nilsen Lohne (30) og Kristine Haugjord Refsnes (27) i hvite uniformer. De tenker seg om et øyeblikk før de svarer på hvordan de opplever hierarkiet på avdelingen.

– Jeg føler ikke så mye på hierarkiet her. Jeg jobbet på kirurgisk tidligere. Der var det mye mer tydelig. Her føler jeg meg mer sidestilt, sier Refsnes.

– Vi er her for å gjøre en god jobb for pasienten, og vi samarbeider for å få det til. Noen samarbeider man bedre med enn andre. Noen forstår rollefordelingen bedre enn andre. Vi har mange oppgaver som flere kan gjøre, og noen som bare sykepleiere kan gjøre, og så er det oppgaver bare legene kan gjøre, sier Lohne.

Les også: Hierarkiet vi ikke snakker om

SAMARBEID: Hjelpepleier Anita Mollestad (t.v.) og sykepleierne Trudi Nilsen Lohne og Kristine Haugjord Refsnes gjør mange av de samme oppgavene på avdelingen, deriblant på kjøkkenet. – Vi er her for å gjøre en god jobb for pasienten, og vi samarbeider for å få det til, sier Lohne. Foto: Camilla Klungland Ousdal

Delegering og hierarki

Refsnes føler at det blir en avstand mellom sykepleiere og hjelpepleiere når hun må be dem ta oppgaver som kan oppfattes som kjedelige, som pasientstell.

– Pasientstell er kjempeviktig, men jeg må delegere, fordi jeg har oppgaver som hjelpepleiere ikke kan gjøre. Da føler jeg at jeg lager et hierarki, men det må til for å få ting til å fungere, sier Refsnes.

Hun har aldri blitt møtt med negative kommentarer når hun delegerer oppgaver.

– Jeg føler bare på det selv. Når det blir mer travelt, blir alle kortere i kommentarene. Da kan man føle på en litt dårlig stemning. At de syns det blir urettferdig eller noe. Dette kommer nok mest av at det er dårlig tid. Stemningen er bra når det er mindre travelt, sier Refsnes.

Les også reportasjen: Sykepleieren som må gjør alt

– Generelt sett snakker vi mye med kroppsspråket, uavhengig av yrkesgrupper, og det kontrollere vi ikke like mye som ord. Du ser på noen at lufta går ut av ballongen på grunn av noe man sa, sier Lohne.

– Men som regel er det ikke et problem å delegere, og vi får forståelse, sier Lohne.

MEDISIN: Sykepleierne Trudi Nilsen Lohne og Kristine Haugjord Refsnes diskuterer på medisinrommet. På medisinrommet ligger oppgaver som sykepleierne må håndtere. Dermed må de innimellom delegere bort andre oppgaver. Foto: Camilla Klungland Ousdal

Hun forteller at det hele tiden er en dialog mellom yrkesgruppene på avdelingen.

– Det vil alltid være et hierarki, men jeg føler ikke det er noe som begrenser oss i jobben. Sjeldent i så fall, sier hun.

Sykepleierne forteller at de gjør mange av de samme oppgavene som hjelpepleierne.

– Samtidig er det godt å ha noen som ikke kan gjøre sykepleieroppgaver. De kan gjøre de viktige tingene som vi må nedprioritere fordi vi må gjøre behandling. Vi er så avhengige av dem, sier Lohne.

TEAM: Hjelpepleier Anita Mollestad (t.v.), og sykepleierne Kristine Haugjord Refsnes og Trudi Nilsen Lohne jobber sammen og ser hverandre ofte i sykehuskorridorene ved Lungeposten. Foto: Camilla Klungland Ousdal

Kommunikasjon med leger

Refsnes føler hun kommuniserer bedre med hjelpepleierne enn med legene.

– Jeg treffer hjelpepleierne oftere. Jeg har lunsj med dem, og det har jeg ikke med legene på samme måte, sier Refsnes.

– Sykepleiere og hjelpepleiere er mer sårbare sammen. Det er vi som står sammen i vanskelige situasjoner. Vi forteller legen om det, men så er de ute av bildet etter hvert, og vi skal fortsette å stå i situasjonen, sier Lohne.

Les også: HR-direktør på sykehus: – Helsefagarbeiderne må inn i sykehusene igjen

– Jeg føler ikke at jeg stanger med legen. Men i en situasjon kan en lege si at «jeg forstår det er vanskelig, men du må bare si til pasienten at slik er det». Fortsatt kommer du ingen vei med pasienten. Så ber du legen gå inn til pasienten selv. Etterpå kommer legen ut og har endret mening fullstendig fordi han eller hun selv har stått i situasjonen. Det er frustrerende. Da tenker jeg at vedkommende ikke har hørt på det jeg sier. Det skjer ikke ofte, men av og til, sier Refsnes.

I 1967 lanserte Leonard Stein en teori om «the doctor-nurse game» som omhandler det hierarkiske forholdet mellom sykepleiere og leger. Den tok blant annet for seg hvordan sykepleiere på en forsiktig og underdanig måte kommer med forslag til legen. Helst på en måte som får forslaget til å fremstå som legens egen idé.

Sykepleierne på lungeposten føler ikke at de må være like forsiktige når de kommer med forslag.

– Samtidig kan jeg kjenne igjen teorien. Jeg vinkler meg nok inn på en spesiell måte. Jeg tenker sikkert at legen er over meg, og da lager jeg det hierarkiet selv. Etter hvert som jeg blir kjent med legen, vet jeg at jeg ikke trenger å gjøre det på den måten, sier Lohne. 

– Jeg kjenner den også igjen. Om du kjenner legen, kan du være litt mer rett frem, men jeg stiller også spørsmål slik at «men du, en gang var det slik at … stemmer ikke det lenger?», sier Refsnes.

(Reportasjen fortsetter under faktaboksen.)

The doctor-nurse game
  • Teori lagt frem av Leonard Stein i 1967.
  • Omhandler det hierarkiske forholdet mellom sykepleiere og leger, og underliggende holdninger som påvirker spillet Stein omtaler som «the doctor-nurse game».
  • Målet med spillet er at sykepleieren skal komme med forslag til pasientbehandling samtidig som hun/han fremstår passiv. I tillegg skal hun presentere forslaget på en måte som gjør at det fremstår som legens forslag.
  • I spillet må både sykepleiere og leger være bevisst på ikke-verbal kommunikasjon og kryptiske beskjeder.
  • Hovedregelen i spillet innebærer at det ikke må være åpen uenighet mellom sykepleier og lege. Om sykepleieren er uenig, må hun/han fremme et forslag uten at det fremstår som at vedkommende kommer med et forslag. Om legen ønsker råd fra sykepleieren, må han/hun be om det uten direkte å spørre om det.

Kilde: «The Doctor-Nurse Game» av Leonard Stein 1967

The doctor-nurse game i nyere tid

  • Spillteorien har blitt mye diskutert. I 1990 så Stein sammen med David T. Watts og Timothy Howell igjen på teorien. Da hevdet de at sykepleierne hadde sluttet å spille spillet.
  • De viste til sosiale endringer som har påvirket spillet. De påpekte at spillet ikke var dødt, men at endringer vil fortsette å spre seg.
  • De mente at begge yrkesgruppene hadde fordeler av at de begge ble mer gjensidig avhengig av hverandre. Når en underdanig blir mer frigjort, kan også den dominante bli mer frigjort.

Kilde: «The Doctor–Nurse Game Revisited» av Leonard Stein, David T. Watts og Timothy Howell 1990

Samtidig opplever begge sykepleierne at leger spør om hjelp og råd fra sykepleierne. Lohne tror at de må menneskeliggjøre hverandre for å få et mindre skille mellom yrkesgruppene.

– Å få tid til den «skal du noe koselig i helga?». Slik at det ikke bare er at du tar de vanskelige avgjørelsene og jeg utfører. Det er et maktforhold, selv om man ikke merker det direkte fordi vi samarbeider bra, sier Lohne.

Tidspresset og poteten

Sykepleierne fra 1D føler de har en plass i hierarkiet som lar dem gjøre jobben sin, men at det skorter på tid.

– Vi bruker mye tid på oppgaver andre kunne ha gjort. Som å rydde, vaske, lage og servere mat, fylle på utstyr og den slags. Sånt sett kunne vi delegert mer og brukt mer tid på sykepleierrettede oppgaver, sier Lohne.

– Samtidig er det viktig at sykepleiere jobber med helheten. Som å lage eggerøre til Olga som har problemer med ernæring. Og å hjelpe Arne som har angst, fordi han ikke får puste og tror han skal dø. Alle oppgavene vi gjør er sykepleieroppgaver, sier Lohne.

RENHOLD: I korridoren på lungeposten stopper Trudi Nilsen Lohne opp ved bordet med kaffeservering og vasker kaffeflekker av fatet. Foto: Camilla Klungland Ousdal

Det organisatoriske tar opp mye av tiden til sykepleierne.

– De dagene jeg går visitt, føler jeg nesten at jeg bare organiserer: Tar telefoner, kontakter kommunen, sjekker at utstyr er tilgjengelig og delegerer videre oppgaver fra legen, sier Refsnes.

– Hvis du ser for deg en potet som kan brukes til alt; der har du sykepleieren, sier Lohne og flirer.

I dagligstuen har sykepleierne reist seg og skal gå ut.

– Du må se denne. Kristine har denne koppen på vaktrommet, smiler Lohne.

På koppen er det en teip som gjør at det står «A cup of Vival». Originalt sto det «A cup of survival».

Les også: Mener sykepleierne oversvømmes av ansvar

LATTERMILD: Sykepleier Kristine Haugjord Refsnes og hennes «cup of vival». – Jeg måtte bare ha denne da jeg så den i butikken med påskriften «a cup of survival», forklarer hun lattermildt. Foto: Camilla Klungland Ousdal

Begge smiler lattermildt idet de går ut av dagligstuen.

– Du er overalt

Opp en etasje ligger Medisinsk sengepost 2A. Gangene der er iøynefallende like som på 1D. Beige linoleumsgulv og hvite vegger. Antibac-dispensere spredt rundt på veggene. En jevn strøm at mennesker i hvite antrekk i gangene. De går med høyt tempo og behagelige sko.

Sykepleierne Siv-Anita Nomedal (53) og Birte Tversland Lia (51) jobber på Medisinsk sengepost 2A. De mener også at sykepleieren er en potet som kan brukes til alt.

– Du er på skyllerommet, medisinrommet, kjøkkenet og pasientrommet. Du er overalt, sier Lia.

– Legene har litt mer definerte oppgaver, men vi må reie opp senga og gjøre mye forskjellig, sier Nomedal.

POTET: Sykepleierne Birte Tversland Lia (t.v.) og Siv-Anita Nomedal mener sykepleierne kan omtales som en potet som kan brukes til alt. Foto: Camilla Klungland Ousdal

Nomedal forteller at det er utfordrende å stå mellom hjelpepleiere og leger:

– Innimellom hender det at jeg blir tilkalt for å tørke over toalettet fordi vaskepersonell ikke vasker badet før det er gjort. Men det handler om å få alt til å gå rundt, sier hun.

– Du kan si nei til oppgaver, fordi man er nødt til å prioritere. Har du ting som brenner, gjør du det. Og det blir akseptert, sier Lia.

Samtidig som oppgavene glir mellom yrkesgruppene, mener de at oppgavene deres er klare.

– Til syvende og sist er sykepleie definert, og vi har for eksempel transfusjoner og medisiner. Jeg har visitt denne uka, og da skal jeg ha oversikten over pasientene. Ofte har vi kontakt med pårørende. Å sitte foran PC-en og koordinere tar mye tid, sier Nomedal.

Les også: Eli Gunhild By: – Skulle ønske jeg kunne be sykepleiere si nei til arbeidsoppgaver

KONTORTID: Siv-Anita Nomedal forteller at det går mye tid til å sitte foran PC-en og koordinere. Her sitter hun sammen med turnuslege Ingrid Aamdal. Foto: Camilla Klungland Ousdal

Noen oppgaver har glidd over fra å være legeoppgaver til å bli sykepleieroppgaver.

– Da jeg begynte her, tok ikke vi blodgass. Det var det kun kandidatene som gjorde. Men nå har vi overtatt den oppgaven, sier Lia.

Gastroleger på brødskiva

Ingen av dem føler at de merker noe til «the doctor-nurse game» på avdelingen.

– Vi har veldig god dialog, men det er alltid noen leger som skiller seg litt ut, sier Lia.

– Gastrolegene kan du smøre på brødskiva. De er veldig snille, sier Nomedal.

Lia forteller at legene spør sykepleierne om råd, men at det er forskjell på legene.

– De fleste er veldig hyggelige, men de jobber forskjellig. De medisinske legene setter seg oftere ned på sengekanten og ser hele bildet. De kirurgiske legene kommer inn og sier «ja, det var det kneet», og ser kanskje ikke hele bildet, sier hun.

– Det er også hierarki innen legeprofesjonene. Men vi merker ikke dette i det daglige, legger hun til.

Verken Lia eller Nomedal føler det er vanskelig å delegere til hjelpepleiere.

– Det er veldig innforstått at slik er det. Om du går alene som sykepleier, vet hjelpepleierne at de har mer ute på avdelingen å gjøre. Vi er med når vi kan, men det er en del ting som vi må gjøre, sier Nomedal.

– Hjelpepleierne her har jobbet lenge og er veldig flinke. Når de er ute på avdelingen, kan du stole på at det er trygt. De er observante, sier Lia.

FORSTÅELSE: Sykepleierne Siv-Anita Nomedal (t.v.) og Birte Tversland Lia forteller at de får forståelse fra hjelpepleierne når de delegerer oppgaver slik at sykepleierne kan gjøre oppgaver som de må gjøre. Foto: Camilla Klungland Ousdal

De forteller at det er noen oppgaver som noen hjelpepleiere ikke ønsker å gjøre.

– Noen hjelpepleiere føler seg kanskje usikre. Da kan det bli flere oppgaver igjen til sykepleiere, som en hjelpepleier kunne gjort, sier Nomedal.

Les også: Er sykepleie et grensetilfelle?

– Vi jobber i et team

Anita Mollestad (52) er hjelpepleier nede i første etasje på lungeposten. Hun føler ikke at hun kjenner noe til hierarkiet mellom hjelpepleiere, sykepleiere og leger.

– Vi jobber i et team. Det er ikke slik at sykepleierne er over meg og at jeg bare er en liten hjelpepleier som jobber på gulvet, sier hun. 

Hjelpepleieren mener at legene er lydhøre.

– Mange av de eldre ser nok legene høyt oppe, men legene er ikke sånn. De er ikke høye på pæra bare fordi de er lege, sier hun.

Samtidig som oppgavene mellom yrkesgruppene kan være glidende, føler hun det er en klarhet i oppgavefordelingen. Hun har forståelse for at hun blir bedt om å ta et pasientstell når sykepleieren må gjøre en oppgave som krever sykepleierautorisasjon.

– Vi jobber sammen for å få det til å svive rundt. Vi trenger alle. Vi er på tilbudssiden. Det er ikke slik at «maser du nå igjen». Det kjenner man ikke på, sier hun.

SKYLLEROM: Hjelpepleier Anita Mollestad og sykepleier Trudi Nilsen Lohne jobber begge på skyllerommet i på lungeposten. Foto: Camilla Klungland Ousdal

Hjelpepleierne bruker mer tid på kjøkkenet enn sykepleierne, ifølge Mollestad.

– Vi fordeler oppgaver. Sykepleierne går på medisinrommet. Det å kunne være på kjøkkenet syns jeg er en god ventil. Du kan lukke dørene og senke skuldrene litt. Noen avdelinger har kjøkkenassistenter og sparer tid på det, sier Mollestad.

Kommunal leder: – Ja, jeg setter sykepleiere til å styre kjøkkenet

Merker ikke noe skille

På Medisinsk sengepost 2A jobber kjøkkenassistent Jorunn Sjøkvist (53). Hjelpepleier Torbjørg Bruskeland (62), forteller at de får mer tid ute i avdelingen når Sjøkvist er på jobb.

– Når hun serverer middag, får vi tid til å skrive i DIPS, sier Bruskeland.

INGEN SKILLE:Hjelpepleier Torbjørg Bruskeland (t.v.) og kjøkkenassistent Jorunn Sjøkvist føler ikke at det er et hierarki på avdelingen. Foto: Camilla Klungland Ousdal

Verken hjelpepleieren eller kjøkkenassistenten føler at det er et hierarki på avdelingen.

– Vi kjenner hverandre godt og gjør oppgavene oppi hverandre. Jeg merker ikke noe skille. Jeg føler ingen står over andre, forteller Bruskeland.

– Jeg merker heller ikke noe forskjell. De dagene jeg ikke er her, gjør sykepleierne det samme som meg på kjøkkenet. Og det er ingen problemer med å si ifra om noe man ikke er fornøyd med, sier Sjøkvist.

– Vi har det veldig greit her på avdelingen. Kanskje vi tåler litt mer av hverandre enn andre som ikke har det så greit, sier Bruskeland.

Hjelpepleieren føler ikke at det er stor forskjell i rollefordelingen, men påpeker at yrkesgruppene er sertifisert til forskjellige oppgaver. Hun opplever at nyutdannede sykepleiere ikke alltid vet hva en hjelpepleier kan gjøre og ikke gjøre.

– Om jeg blir spurt om å legge inn permanent transurethralt kateter (KAD), sier jeg at jeg ikke kan gjøre det, forteller hun.

KJØKKENET: Når kjøkkenassistent Jorunn Sjøkvist (t.h.) er på jobb, får hjelpepleier Torbjørg Bruskeland og andre på sengeposten, mer tid ute i avdelingen. Foto: Camilla Klungland Ousdal

Noen situasjoner med medisin syns Bruskeland kan være litt vanskelige.

– Når jeg kommer inn og serverer frokost hos en pasient, står kanskje medisinene på nattbordet. Da må jeg gå ut til en sykepleier for å spørre om det er morgenmedisinen. Sykepleiere skal gi medisinene til pasienten. Om jeg skal gi, må jeg få beskjed om det, sier hun.

Avklart hvem som bestemmer

Nede i første etasje på lungeposten jobber overlege Terje Skraastad (50). Han er spesialist i lunge- og indremedisin. Han mener at det er et hierarki mellom yrkesgruppene på sykehuset.

– Om det skjer noe med en pasient og man må ta avgjørelser, er det avklart hvem som bestemmer. Sånt sett er det et hierarki. Man har oppgaver knyttet til stillingen man går i. Vi må ha en rollefordeling. Det kommer man ikke utenom, sier han.

– Jeg har gått inn i det systemet som eksisterer, men jeg har vært bevisst på at vi kommuniserer. Vi har et felles mål, og vi snakker ordentlig sammen, sier Skraastad.

Han forteller at han prøver å være lydhør overfor innspill fra sykepleiere.

– Sykepleierne er mer bedside enn legen i det daglige, og de kan vite hvordan utviklingen har vært gjennom flere dager. Jeg erfarte tidlig at det er mange dyktige sykepleiere som er flinke til å observere. Om jeg får en bekymring om tilstanden til en pasient fra en sykepleier, tar jeg det på alvor, sier han. 

KOMMUNIKASJON: Overlege Terje Skraastad forteller at han er bevisst på at de skal kommunisere sammen. – Vi har et felles mål og snakker ordentlig sammen, sier han. Foto: Camilla Klungland Ousdal

Angående «the doctor-nurse game» tror han at ting har forandret seg.

– Man hører om disse lange togene av leger og sykepleiere i visitten før i tiden. Jeg har aldri jobbet innenfor et slikt system. Jeg innbiller meg at det var et tydeligere hierarki tilbake på 1960-tallet, sier overlegen.

– Jeg tror det er mye mer dialog nå, fremfor kun direkte meldinger fra legen. Dette kan variere mellom personer, profesjoner og hvor man befinner seg på huset, sier han.

Glidende oppgaver

Selv om Skraastad mener det er en tydelig oppgavefordeling, tror han det er noen glidende oppgaver.

– Ved utfylling av rekvisisjoner, bestilling av blodprøver og slike praktiske ting er det kanskje uklart hvem som skal gjøre hva. Også ved kommunikasjon med pårørende. Noen ganger er det naturlig at sykepleierne har hovedtyngden av det, og andre ganger er det mer naturlig at legen går inn og tar den biten, sier han.

Skraastad mener også at å ta blodgass har glidd fra å være en legeoppgave til en sykepleieroppgave. I hvert fall inne på lungeposten, hvor blodgass tas daglig. Han føler ikke at han delegerer bort legeoppgaver til sykepleiere.

– Det er mulig sykepleierne vil si noe annet. Det kan for eksempel gjelde bestilling av blodprøver. At sykepleierne har det vel så travelt og at det kunne godt legen ha gjort, sier han.

Ved delegering av prosedyrer, er Skraastad åpen for dialog om en sykepleier ikke føler seg trygg på oppgaven.

– Man skal ikke utsette folk for risiko. Da kan sykepleieren ha med en mer erfaren sykepleier. Andre ganger er det naturlig at jeg gjør det. Et eksempel på en slik oppgave er skylling av dren, sier han.

Utfordringer når krisen oppstår

I krisesituasjoner ser Skraastad at det kan være utfordringer med hierarkiet.

– Det vet jeg at noen sykepleiere har erfart på vakt. For eksempel at det blir en akutt forverring og samtidighetskonflikter for vakthavende lege som må tilkalles for avklaring, sier han.

– Det kan nok kanskje oppleves vanskeligere for sykepleiere enn for legen, men også for legen. Fordi legen er avhengig av å innhente informasjon for å ta den korrekte avgjørelsen, sier Skraastad. 

Det banker på døra inn til dagligstuen på lungeposten. En lege stikker hodet inn. Bak henne står to andre leger.

– Jeg må ha et ord meg deg, sier hun og ser på overlegen.

Etter noen minutter kommer han tilbake. Legeteamet har diskutert behandling av en pasient.

– Vi leger rådfører oss mye med hverandre. Vi jobber tett på vår seksjon, sier han.

– Behov for å hjelpe

Tilbake hos sykepleierne på lungeposten reflekterer de over sin plass i hierarkiet og hvorfor sykepleierne ofte ender opp med å absorbere andres oppgaver.

– Jeg tror det ligger naturlig i mange av oss som velger å bli sykepleiere, at vi har et behov for å hjelpe. Basert på faglig tyngde og som et medmenneske. Da er det veldig lett å si «jeg ordner det» selv om det langt ifra er din oppgave, sier Lohne.

– Jeg er sykepleier for å hjelpe pasientene. Å være der uansett hva det måtte være, sier Refsnes.

«JEG ORDNER DET»: Sykepleierne Trudi Nilsen Lohne og Kristine Haugjord Refsnes ønsker å hjelpe til for å gjøre en god jobb for pasienten. Foto: Camilla Klungland Ousdal

[nid:75426 | Sykepleiens undersøkelsen om sykepleieres oppgaver | Faktaboks]]

Les også:
Hierarkiet vi ikke snakker om Forrige artikkel Hjelpepleierne hadde kontroll på mat og stell Neste artikkel