#Når er det nok? Å skynde seg langsomt, en konsekvens av plikt?

HLR: Mange sykepleiere opplever en plikt til å starte hjerte-lunge-redning ved hjertestans dersom HLR minus ikke er journalført.

Helsepersonell – inkludert sykepleiere – skal ikke starte hjerte- og lungeredning (HLR) når det vurderes som hensiktsløst.

Mange sykepleiere opplever en plikt til å starte hjerte-lunge-redning (HLR) ved hjertestans dersom HLR minus ikke er journalført. Sykepleiere i ulike fora svarer bekreftende på dette gjennom samtaler vi har hatt med dem. Vi opplever at dette er en relativt utbredt holdning blant sykepleiere, både i primær- og spesialisthelsetjenesten.

Selv der pasienten er døende eller pasienten vurderes å ha svært liten sjanse for å overleve hjertestansen, hevder flere at sykepleieren har en plikt til å starte HLR når HLR minus ikke er journalført? Stemmer dette? Vi mener nei.

Kan ta valget

Sykepleiere kan ta en avgjørelse om ikke å starte HLR for pasienter i de tilfellene der de mener det ikke er grunnlag for dette. Begrunnelsen er at man ikke kan kreve at helsepersonell utfører behandling som ikke er faglig forsvarlig. Loven sier at helsepersonell skal følge de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Hvis pasienten er døende, eller det av ulike grunner anses som hensiktsløst å starte HLR, er det verken noen faglige eller etiske grunner til å gjøre dette. Det er ikke i pasientens interesse å gjennomføre et slikt tiltak. Dermed skal ikke helsepersonell, inkludert sykepleiere, starte HLR når det vurderes som hensiktsløst.

Vi mener sykepleiere i mange situasjoner er godt nok kvalifisert til å foreta en slik vurdering. Er sykepleieren derimot i tvil om hvorvidt HLR bør startes, og forhåndsvurdering ikke er gjort og pasientens eventuelle motforestillinger til HLR ikke er kjent, da bør HLR startes ved hjertestans.

Å skynde seg langsomt

Når sykepleiere opplever en plikt til å starte HLR på pasienter de mener ikke burde få behandlingen, kan det få uønskete virkninger i den kliniske hverdagen. Enkelte sykepleiere har fortalt at de i slike tilfeller ville «skyndet seg langsomt» til pasientene.

Bevisste valg om å starte HLR for sent, avslutte behandlingen for tidlig eller velge kun å ta lette, ineffektive kompresjoner, er alvorlig. Pasienten gis ingen eller mindre sjanser til overlevelse, mens han eller hun tilsynelatende har fått behandling.

Det er moralsk betenkelig med slike såkalte «slow code»-handlinger. Intensjonen kan være god, men ved «slow codes» er ikke pasientens beste lenger det styrende for behandlingen. Behandlingen fremmer ikke helse, men bidrar heller ikke til en verdig avslutning av pasientens liv. Premissene for hvordan pasienten blir behandlet ved «slow codes» er altså i mindre grad å gjøre vel for pasienten, og i større grad styrt av helsepersonellets behov for å ha «ryggen fri» fra det de opplever som en plikt til å starte HLR.

Krevende beslutning

Følelsen av plikt til å starte HLR dersom HLR minus ikke er journalført, bidrar til at sykepleiere tar initiativ til HLR minus.

Noen sykepleiere har fortalt at HLR minus gir økt ro i pleien av pasienter, større trygghet og mindre ubehag for sykepleieren. Dersom sykepleieren har ansvaret for en pasient som sykepleieren mener bør ha HLR minus, men ikke har det, kan det være stressende for sykepleieren. Følelsen av plikt til å starte HLR øker dette stresset. For å dempe ubehag eller stress i arbeidet, i tillegg til ønsket om best mulig behandling av pasienten, er bakgrunnen til sykepleierens ønske. Mang en lege har nok erfart at sykepleiere tar initiativ til, og kanskje presser frem, en vurdering av HLR minus.

Beslutning om HLR minus er krevende: Lar man være å utføre HLR ved hjertestans, vil pasienten med sikkerhet dø. I tillegg til å være krevende, er beslutning om HLR fylt med usikkerhet. Kan pasienten få meningsfull tid i live hvis gjenoppliving forsøkes? Hva ønsker pasienten selv? Når er det svært liten sjanse for å overleve hjertestans?

Skal journalføres

Selv om beslutningen om å starte eller ikke å starte HLR ved hjertestans er krevende, gir Nasjonal veileder om beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling denne anbefalingen: «Når det er enighet i behandlingsteamet om at hjerte- og lungeredning ikke skal iverksettes ved hjertestans, skal dette journalføres».

At sykepleiere kan ta selvstendig valg om HLR ved hjertestans, gjør ikke behovet for HLR minus mindre. HLR minus øker muligheten for en verdig avslutning av livet for pasienten.

Å skynde seg langsomt er ikke et godt alternativ for pasienten. I stedet må vi skynde oss raskt for å avskaffe holdningen blant mange sykepleiere om at de – uansett pasientens tilstand – må starte HLR ved hjertestans når HLR minus ikke er journalført.

LES OGSÅ:

Sykepleiens undersøkelse: «Gjenoppliver mot bedre vitende»

«Pasienten trekker siste åndedrag mens pårørende krangler rundt henne»

«I behandlingsfellen»

«Om leger, død og overbehandling»

«Haler ut smertefull dødsprosess»

«Jeg vil ikke vente å se»

«Uklar HLR-status kan oppleves dramatisk»

Hør podcast av Ken Murrays essay «Hvordan leger dør»