Noen dager om våren

Er det mening skapt i at sykepleieren 
den ene dagen sier
Dette går bra
Han er jo så sterk
Nå skal vi i gang med fysioterapeut, 
ergoterapeut og logoped
Bare svelgerefleksen er intakt så
Vi begynner i morgen
og legen så å si neste dag
Sånn vi vurderer det er ikke dette livet verdt å leve
Hvordan kan hjelpepleieren den ene dagen si
Hørselen er ofte det siste som forsvinner
Så bare fortsett, det er bra, si fine ting til ham
Snakk med ham, vi merker det, de blir ofte 
beroliget av å bli snakket til
og legen, foran sengen hans
foran ørene det ikke er mulig å lukke
Sånn vi vurderer det er ikke dette livet verdt å leve

For det var sånn det var. Denne pasienten, med sin skrukkete, myke og mørke hud, med sine armer med hår på, med sine øyne bak øyelokkene, tenner bak leppene, måtte ligge i en tilstand av noe vi ikke vet hva er. Bevisstløshet? Søvn? Døende dvale? Ro? Pasienten måtte høre – ­eller ikke høre – en lege han kunne vært bestefar til si med sine små tørre ord: «Sånn vurderer vi det.»

Men hvem er dette «vi»? Og hva slags grunnlag er vurderingen gjort ut fra?

Dere vet ingenting om min fars liv. Hvordan det har vært i over 80 år og frem til nå. At de siste dagene har vært gode, svært gode, at han har vært gladere, og roligere, tryggere og mer fornøyd enn på veldig veldig lenge. Han har roet ned den frenetiske styringen. Vandrer ikke lenger hvileløst omkring, spretter ikke lenger opp så snart vi har klart å få ham til å sette seg. Snakker ikke manisk til de ansatte, til de andre beboerne, til oss. Vi har sett smilet hans igjen. Skal han ikke få lov til det? Skal ikke vi?

Rett nok skyldes dette slaget. Det har liksom overstyrt Alzheimeren og er ikke noe fremskritt. Vi vet jo det. Han kommer til å dø snart likevel, uansett hva vi finner på, uansett hvem som gjør eller ikke gjør hva. Men for oss tar ­disse ordene fra ham en verdi vi gjerne skulle sett han fikk beholde.

For hvem sier at det ikke kan gå bedre når det går ­dårligere? At ikke det å gå inn i den siste fasen av død kan være en god ting?

Og han ser på oss og spør
om han kan ta casen vår med
til et seminar i døendeomsorg som 
skal være når han går av vakt
Det er på et av landets fremste institusjoner dette
De kan døing
og de vil stadig bli bedre
Tro for all del ikke annet

Klart du kan. Klart det er fint at dere vil bli bedre. Men sånn du snakker gjør meg litt urolig. Det er liksom noe som mangler, noe du ikke sier. Kanskje fordi du ikke tenker på det, nemlig at det ikke er casen vår du tar med, det er ord­e­­ne dine om casen vår. Ord som kunne ha vært noen helt ­andre avhengig av hvem som sa dem, et uendelig antall ­andre, og dermed et uendelig antall helt andre caser.

Casen vår ikke er noe case, det er liv, fire hele liv, der vi sitter på rommet rundt sengen hans og du forteller om vurderingene dere har gjort. Og det er seks liv til i forlengelsen av våre. De er på skolen nå, disse livene, det er tirsdag, de har aldri mistet før, de vet ikke hva dette er og de forguder ham. Dette som nå bare er en kropp i en seng i en stripete sykehusskjorte, har båret dem frem og tilbake over stuegulvene fra de trakk sine første sukk. Det var oss du skulle tatt med, alle sammen, vi kunne fortalt om verdi og ikke verdi, vi kunne fortalt ett og ­annet om liv ordene henger fast i.

For hva er dette hastverket? Gi nå litt tid. Ikke flere ord som mitraljøser tvers over sykehussengen. Han puster jo, du ser vel det, dynen går opp, ned, opp, ned. Hva vet vel du om ord. Om liv. Om valg. Vi har også ord, vi snakker 50 års ord, det er en del flere enn dine. Men våre hviler. Dine gjør, de gjør av og på medisin, av og på liv, de gjør og gjør, mens alt vi vil er litt tid til å kjenne på denne ­mannen, denne faren, denne kroppen som snart nå bare er en kropp.

Og når han våkner og ser på oss.
Og når han våkner og smiler.
Og når han våkner og strekker hånden mot oss, holder, 
fast, vil trekke seg opp og sykepleieren ­sier «Han er så sterk.»

Ja, han er sterk. Ingen ord har han mer, men så var han heller aldri en mann av ord, han var en mann av blikk, av hånd, av smil.

Kan man be et menneske skrive under på sin egen dødsdom? Kan man be et menneske som elsket ham om å gjøre det? Et menneske som hatet ham om å ­gjøre det? Blod som er gitt eller valg, valgt bort og frem i de ­tusen valg som hver dag gjøres, under panneluggen, over dampen fra kaffen og grytene, i søvne med ryggen vendt bort? Jorden og han, veggen i sengen, det våte i ganen under hvelvingen som katedralen eller ribbeina på en strandet hval. Hatet i øynene, ordene som blir presset ut mellom tennene. Den bortvendte skulderen. Men likevel.

Inni ansiktet fins et ansikt. Bak huden, det er en annen beinstruktur der. Hverdagslig, men likevel streng.

Og legen snakker om kunstig. Om å forlenge livet kunstig. Men vi vet jo hva kunstig er. Han hadde vært død for femten år siden hvis ikke det var for noe kunstig. Hvis det ikke var for at sykebilen som kom og hentet ham tilfeldigvis var så nyfødt fra fabrikken at vannet ennå ikke hadde tørket fra den, og hadde utstyr så glitrende nytt at det var mulig å sende informasjonen i forveien til sykehuset slik at alt sto klart da de kom. De sparte minst femten minutter, og det er kunstig at de femten minuttene ble femten år. Så kom ikke her og snakk om kunstig. Vi er ikke dumme heller, vær så snill, vis litt respekt.

Men legen på sykehjemmet sa
at lungebetennelse ikke er den verste måten 
å dø på
at det fins vondere utganger
mer smertefulle
at den er skånsom
ikke vond
relativt barmhjertig
etter måten
en naturlig avrunding
at det fins ulike alternativ; om han skulle få et slag igjen, og ofte gjør man det, 
så vil man ikke sette i gang livreddende tiltak
Og sykepleieren som hadde vært nærmest ham sa
Han er så snill
Han har det ikke vondt
Han har ikke spist i dag, nesten ikke drukket heller
Vi får ikke i ham medisinen
Vi vil ikke plage ham heller
Han virker fornøyd
Han har ikke vondt noe sted
Han er så snill

Noe av det siste min far gjorde, var å brette et grønt pledd. Vi hadde vært ute på benken utenfor sykehjemmet og hadde tatt pleddet med og hadde sittet en stund på det og sagt ingenting, med hendene i fanget. Etter en stund reiste han seg, dro i pleddet, nikket med pannen og jeg skjønte: Vi skulle brette det sammen. Dette livet som nå snart var slutt, fremdeles ville han ha orden, ha verdighet, ha verdi. Så jeg reiste meg, vi strakk pleddet mellom oss, ristet litt på det og foldet kant imot kant, en rett linje fra mitt hjerte til hans, fra hans til mitt. Så gikk vi mot hverandre, løftet hver våre hjørner, møttes og la dem sammen. Det var en langsom dans, det var orden i universet, det var at verdi besto av at vi brettet et pledd. Ullen, det grønne. Tykk, kraftig vev, varme.

Han smilte, og vi ruslet inn igjen, svært sakte gjennom de doble dørene, bortover korridoren, inn i heisen. Det var vår, det var april, klar sol om dagene, hvitveis og smørblomster i eggeglass på nattbordet. Ute var det kaldt. Han kunne – så vidt – uttrykke seg fremdeles, med ja og nei, si noe som liknet «Ha det», si «Dæ dæ dæ». Det var ikke så ulikt det han sa mens han ennå kunne snakke. Og en gang, en av de siste dagene han var på beina, talte han helt ­tydelig: En, to, tre, fire. Da satte han seg ned på sengen. Vi var fulltallige, han var fornøyd.

Dette er også en verdi. Snart er det sommer.

Innlegget sto på trykk i Sykepleien nr. 5/2017 #Når er det nok?, en temautgave om behandling ved livets slutt. Les flere artikler fra utgaven her.