Anbefaler sistehjelp om livets avslutning

– Man snakker ikke om døden. Spesielt pårørende til sykehjemsbeboere gjør ikke det, sier Georg Bollig.

Med en ganske fersk doktorgrad kan den tyske sykehjemslegen og palliativmedisineren slå dette fast. I mange år har han jobbet i Bergen, men nå har han flyttet tilbake til Tyskland, mens han leder et palliativt team på et sykehus og et hospice i Sønderjylland i Danmark.

Takket og takket for samtalen

I doktorgradsarbeidet intervjuet Bollig beboere og pårørende på sykehjem i Norge. Han fant ut at det er få forberedende samtaler på sykehjem. Beboerne mente at deres pårørende vet hva deres ønsker er for livets avslutning. Men de pårørende selv er usikre.

– Som lege og forsker kom jeg og snakket om liv og død. De fleste beboerne takket og takket meg hundre ganger for samtalen. Det forundret meg. Ingen hadde snakket med dem om det. Beboerne og deres pårørende snakker heller ikke om døden, de prøver å skåne hverandre, sier Bollig.

Les avhandlingen her.

De fleste dør på sykehjem.

– Derfor er det fint at avgjørelser som tas på vegne av pasientene er i tråd med det de selv ønsker, påpeker han.

Pårørende blir stresset

Men mange pårørende blir altså stresset av å ta en avgjørelse, ifølge Bollig.

– Ofte er det avklart og greit. Men kan ikke pasienten uttale seg, må helsepersonalet snakke med pårørende.

– Det vil si når pasienten er dement?

– Ja, men det kan også skje hvis pasienten har fått en urinveisinfeksjon eller lungebetennelse og ikke lenger er i stand til å snakke fordi de er blitt så dårlige av infeksjonen. Da er det vanlig å snakke med pårørende. Og det er da stresset oppstår.

– De vet altså ikke hva de skal mene?

– Det kan oppstå konflikter. Særlig skjer det at pårørende ønsker behandling, men ikke pasienten. Man ender opp med å gi behandling pasienten ikke vil ha.

Eksempler er at man gir antibiotika intravenøst, kunstig ernæring eller at pasienten blir sendt på sykehus selv om han ikke ønsker det.

Den ideelle samtale

Bollig anbefaler å innføre forberedende samtaler som fast rutine:

– Hva skal de handle om?

– Alt mulig. Det ideelle er at både lege, pleiepersonell, pasient og pårørende er med. Kanskje ikke en dement pasient som ikke kan uttale seg. Men pårørende er viktig å ha med, for nettopp å unngå konflikt. Også legen, som må ta den medisinske avgjørelsen. Det er mye mer bekvemt hvis legen vet hva pasienten ønsker.

Blir man akutt syk på sykehjem, vil de fleste si det må behandles.

– Noen vil reddes for enhver pris. Andre vil heller dø på pleiehjemmet. De fleste vil ikke ha livsforlengende behandling. De er innforstått med at de skal dø, sier de er i dødens venteværelse. Men pårørende har problemer med å ta en slik avgjørelse på deres vegne.

Uansett er det best å snakke om disse tingene i god tid, for eksempel hvilken behandling man ønsker ved livets slutt, mener han.

– Det høres enkelt ut, men det er ikke så enkelt for alle. Men personalet må ta ansvar for å komme i gang. Både sykepleiere og leger må venne seg til å snakke om det. Dessuten vil det redusere stress, når vi vet hva vi skal gjøre.

– Hva med dem som bor i omsorgsbolig eller hjemme med hjemmesykepleie? Hvem skal snakke med dem?

– For å få en plass på sykehjem må du være veldig syk. Det kan du også være om du bor hjemme. Det beste er ganske enkelt å snakke om døden. Også for yngre. Det er bare å spørre rett ut. Man tar ikke temaet riktig på alvor hvis man ikke snakker om det.

– Vent på svar!

Måten man spør på vil påvirke svarene. Dette har Bollig erfart i arbeidet i palliative team.

– Hvis man spør litt sånn sjekklisteaktig «vil du gjenopplives?», så vil de fleste svare: «Selvfølgelig!»

Men hvis de som er i palliative team eller på ambulansen sier «jeg syns du er så alvorlig syk at det kanskje ikke gir mening å sette i gang behandling», blir svaret ofte et annet.

– Om man ikke ønsker å bruke ordet «gjenopplive» med det samme, så kan man spørre: «Hva tenker du? Er du redd for å dø?» Så får man en samtale i gang. Mange mennesker har et mer avslappet forhold til døden enn du tenker.

Bollig har flere tips:

– Husk at de gamle ofte hører dårlig. Og at reaksjonstiden deres er lang. Hvis du spør, så vent på svar. Og du må vente lenge nok. Mange gjør ikke det, for det er så ubekvemt med pauser. Så ta en pause når du har spurt. Spørsmålet setter i gang tankene.

Selv har han fått godt datamateriale i forskningen sin ved å vente tålmodig på svar.

Gjenoppliving kan bli voldsomt

Bollig har opplevd at det fins sykehjem som har en regel om at de ikke skal gjenopplive pasientene. Det er han kritisk til:

– Man må ta hensyn til den enkelte, ikke se alle som en gruppe.

Hvis det kommer ambulansepersonell som er i tvil om de skal gjenopplive, skal de sette i gang. Men man kan unngå tvil ved å ha fast rutine for slike samtaler.

– Gjenoppliving kan bli en voldsom prosess, med mange knekte ribbein. Kanskje skal pasienten heller få dø stille og rolig. Det har med verdighet å gjøre, sier han.

– Innkall gjerne pårørende til samtale, så de slipper å måtte ta initiativ selv. Man må også respektere dem hvis de ikke har lyst til å snakke om det.

Bolligs erfaring er at pårørende og pasient er redd for å såre hverandre:

– De prøver å beskytte hverandre. Men de få som har snakket sammen syntes det var vanskelig, men godt, å snakke om det. Når de først er i gang, klarer de det selv. Helsepersonell kan være en katalysator første gangen.

– Hva med deg selv? Vil du gjenopplives?

– Gjerne! Jeg har jo barn i oppvekst. Jeg pleier å si det når jeg holder foredrag: «Dere kan godt gjenopplive meg hvis noe skulle skje.»

Elsker både første- og sistehjelp

Bollig elsker førstehjelp. Såpass at han har holdt førstehjelpskurs i barnehagen til sønnen sin for fire- og femåringer. Etterpå har han forsket på om barna husket det de har lært. Det gjorde de.

Han er også glad i sistehjelpskurs, for vanlige folk.

– Der snakker man noen få timer om livets avslutning. Det kan være om å slutte å spise og kunstig ernæring. Litt informasjon, og dermed lærer de at det ikke er vondt å snakke om døden, sier Georg Bollig.