Skjærsilden

Døden fortjener å bli diskutert, selv om helsepersonell helst vil utsette den lengst mulig.

Det var en periode i min barndom at jeg ble fryktelig opptatt av det urimelige, ja, uutholdelige ved selve døden. Ikke det at jeg sto i fare for å sette punktum tidlig. Jeg var frisk som en fisk og spilte fotball så å si døgnet rundt. Likevel kom døden ofte på besøk når jeg lå på gutterommet og forsøkte å få sove.

Det var ikke den brutale slutten som engstet meg mest. Å dø i seg selv kunne jeg nok kanskje leve med, det var heller det at døden er så uendelig som skremte vettet av meg. I mørket stirret jeg evigheten inn i øynene: En tilværelse som verken hadde begynnelse eller slutt. Å ha en slags bevissthet, en sjel, som skulle svømme omkring i et uendelig hav av tidløshet – det var verre enn alt jeg kunne forestille meg.

Den gang var jeg fortsatt påvirket av den katolske ideen om at sjelen – etter døden – enten havner salig i himmelen, må brenne for evig i helvetet eller eventuelt oppholde seg i skjærsilden en stund før det blir avgjort hva som skjer videre. For min egen del håpet jeg – i beste fall – på det siste. Større enn min bekymring for hvordan mine synder kunne påvirke det endelige bestemmelsesstedet, var likevel tanken om at oppholdet der til slutt ville vare evig. Det var som å spille en fotballkamp uten siste fløytesignal.

Da jeg ble voksen sluttet jeg å tenke på døden som noe jeg aktivt måtte forholde meg til. Kan hende den varer evig, men nå lot jeg bare som om den var siste kapittel i en bok som forblir liggende halvlest på nattbordet. Du kan si at redselen for min forestående død ble redusert jo flere begravelser jeg deltok i. Jeg vennet meg til aldri å få ordentlig svar på spørsmålet om døden er meningsfull – eller ikke.

Det var inntil jeg ble redaktør i Sykepleien. Da gikk det gradvis opp for meg at det ikke er så mye dødens innhold, men heller dødens prosess som er avgjørende for hvordan jeg kunne forholde meg til at livet tar slutt. Døden varer lenge, men tiden før vi dør er knapp. Og her befant jeg meg plutselig blant en yrkesgruppe som nær sagt vasser i dødsopplevelser – gode så vel som dårlige.  Sykepleiere møter jo døden rundt hvert sengehjørne. De skal lindre pasientens lidelser og kanskje få vedkommende til å bli bedre. Men bak hver sykdom, bak hver behandling, lurer jo også bevisstheten om at livet er skjørt. Et lite feilskjær, en liten tilfeldighet, et lite sammenfall av uheldige omstendigheter og plopp – så er det slutt.

I medisinen er døden ikke et ønsket sluttprodukt. Pasientens død er likevel sjeldent et faglig eller personlig nederlag. For de fleste sykepleiere vil prosessen fram mot dødstidspunktet være det aller viktigste. De vil, sammen med legen, kjempe mot døden. Men når den først kommer, vil de gjøre den god og fredfylt for pasienten. Dødsprosessen er aldri en fest, men den kan være harmonisk.

Helsepersonell vil nok nekte for at de kan sende pasienter til henholdsvis himmelen, til helvetet eller for sikkerhets skyld til skjærsilden når det kommer til dødsprosessen.  I arbeidet med dette temaet har jeg likevel blitt overrasket over hvor mange vanskelige valg leger og sykepleiere faktisk må foreta rundt døende pasienter – og hvor avgjørende noen av disse valgene må være. Døden er rett og slett ikke lenger det den var. Før bare kom den, nå kan den skyves på, drøyes, framskyndes og forsinkes.

Vi håper dette temaet bidrar til at leger og sykepleiere tar opp døden til fornyet behandling. For døden – den fortjener å bli diskutert. Den er evig aktuell, og aldri avgjort.

Om denne utgaven:

  • #Sykepleien er et helt nytt bladkonsept. Det vies til ett tema om gangen, og både format, form og innhold tilpasses temaene som tas opp.
  • I 2017 utgis to utgaver av #Sykepleien. Neste utgave er i desember.
  • Søker du nyheter, fagartikler, bokanmeldelser eller meninger? På www.sykepleien.no vil du finne ca. 15–20 nye, aktuelle artikler hver uke.
  • Har du lyst å gi oss en tilbakemelding på denne utgaven? Send epost til barth.tholens@sykepleien.no

 

 

Les også: