«Pasienten trekker siste åndedrag mens pårørende krangler rundt henne»

I Sykepleiens undersøkelse «Når er det nok? Sykepleiere om behandling i livets siste fase» ba vi sykepleierne om å sette ord på opplevelser de har hatt rundt uklar HLR-status (se lenker med alle svarene i faktaboks nederst på siden).

«Jeg må vel, for min sønns skyld»

En annen sykepleier forteller at de setter «pårørendedrypp»:

«Pårørende ønsker behandling inn i døden, mens pasienten ønsker fred og kommer med utsagn som «La meg få slippe» og «Jeg må vel, for min sønns skyld». «Pårørendedrypp», hvor det henges opp væske intravenøst for pårørendes skyld for å gi dem litt mer tid, kommer som dilemma med jevne mellomrom.»

Les også: Dette sier loven om beslutninger i livets sluttfase

Krangel inn i døden

En pasient fikk noe som ikke kan sies å være en rolig utgang på livet:

«Pårørende ville ikke at hun skulle dø, og forlangte at mye ble forsøkt. Det ble en lite god opplevelse rundt det hele som endte med at pasienten trekker siste åndedrag mens pårørende krangler rundt henne om manglende behandling og pleiernes inkompetanse.»

Flere problemstillinger

Her er noen av gjengangerne i fritekstsvarene:

• Pårørende forstår ofte ikke hvor syke pasientene er, og legene bruker ikke nok tid på å informere pårørende
   
• Pårørende presser frem behandling, og legene gir etter og behandler, fremfor å la pasienten få en rolig og verdig død
   
• Legene behandler pårørende fremfor pasienten. Det blir lagt tid til lidelse i stedet for at det blir tid til livet
   
• Mange pasienter føler seg presset av pårørendes ønsker, mens pasientens ønsker ikke blir ivaretatt
   
• Vaktlege vil ikke ta stilling til HLR eller visittlegen utsetter den vanskelige samtalen. Til slutt er det ingen som har tatt den
   
• HLR-status følger ikke med ved institusjonsbytter, for eksempel fra sykehjem til sykehus

Brannvesen og brukne ribben

Flere av sykepleierne forteller om behandling de har reagert sterkt på – mens pasienten er på dødsleiet.

På spørsmålet: «Har du opplevd at en pasients HLR-status har vært uklar og det har blitt startet gjenoppliving eller andre akuttiltak selv om det etter din vurdering kanskje ikke ville være ønskelig eller gunstig for pasienten?» svarer en:

«Det var en nettopp innkommet pasient med kjent stor hjertesvikt og svært dårlig kapasitet. Pasienten fikk hjertestans og gjenoppliving ble startet. Pasienten var i realiteten død på grunn av massivt infarkt, men hjertekompresjon og støt ble gitt. Til og med brannvesenet kom for å hjelpe til. Det ble holdt på i cirka 10 til 20 minutter før vaktlegen ba oss avslutte. Brystbeinet til pasienten må ha brukket, for det var et stort hulrom der kompresjonen foregikk. Vi skal jo redde liv, men dette gikk langt over grensa. Pasienten var etter min mening i sin fulle rett til å dø der og da.»

Sykepleier stoppet gjenoppliving

En annen sykepleier ba rett og slett alle om å avslutte en gjenoppliving som var i full gang:

«Har opplevd en svært dårlig pasient skulle sendes til sykehus og denne døde i hallen på sykehjemmet. Ambulansepersonell og en ung turnuskandidat startet hjerte-lunge-redning og de var i ferd med å legge inn tube hos pasienten. Da jeg fikk summet meg og fikk et overblikk, ba jeg alle om å avslutte gjenopplivingen. Dette ble hørt og respektert, og all behandling ble avsluttet. For meg ble det en uheldig og uetisk situasjonen overfor pasienten.»

Kirurg vil ikke ødelegge statistikken sin

De neste to sykepleieropplevelsene viser at i noen tilfeller er ikke et tydelig uttalt dødsønske fra pasienten nok til å stoppe behandlingen:

«Gammel dame, skrøpelig og sengeliggende, ønsket å få dø. Ble sendt fra sykehjem til sykehus for amputasjon midt på låret, på grunn av sår. Ble re-amputert en gang etterpå, noe hun ikke ønsket selv. Døde tre uker etter siste amputasjon. Uverdig og trist.»

«Har hatt et par pasienter hvor det har vært satt HLR minus. Så blir det behov for en operasjon i lindrende øyemed, og da har HLR minus i flere tilfeller blitt opphevet midlertidig for den første postoperative perioden, da legene ikke ønsker at operasjonen kan være årsak til dødsfallet og for å ikke ødelegge kirurgens statistikk! Det siste sier de direkte. Pasienten og pårørende blir i de tilfellene ikke spurt eller informert om dette. Gir mange diskusjoner i avdelingen blant personalet når det skjer. Veldig vanskelig situasjon.»

Sykepleier blir dødens disippel?

Hvorfor er det så vanskelig å sette denne grensen for når nok er nok? Svarene er mange og sammensatte. En av sykepleierne peker på en redsel hun har og hvordan hun har lært å håndtere vanskelige vurderinger.

Sykepleieren skriver:

«Det gjelder spesielt i de tilfeller der pasienten har gitt uttrykk for at han eller hun har levd et langt liv og ikke har noe imot å dø.»

«Når så dagen nærmer seg og pasienten er mindre bevisst, krever pårørende mer intensiv behandling med væske og parenteral ernæring, av redsel for at pasienten skal sulte eller tørste. Eventuelt sykehusopphold.»

«Problemet oppstår når jeg som sykepleier må argumentere overfor både lege (som gjerne vil føye pårørende) og pårørende, om at behandling er uetisk og kan gi uønskede komplikasjoner. Er da redd for å bli oppfattet som en dødens disippel som ikke ønsker å holde pasienten i live.»

«Samme problemstilling kan reises om smertelindring ved livets slutt, der noen leger kan være veldig restriktive, og glemmer å ta hensyn til den gode palliative effekten.»

«Som sykepleier har jeg lært meg å alltid være veldig tydelig overfor pårørende, forklare mine vurderinger, og har dermed skapt større trygghet hos pårørende.»

«Når uerfarne går i en felle, der pårørende presser legen, legges det et løp som er vanskelig å avvikle, og hele tjenesten fremstår som uprofesjonell.»

Les mer om sykepleiens undersøkelse her: