Jeg vil ikke vente og se

DØDEN: La naturen gå sin gang. Se døden som en venn for den gamle.

Vi er ikke redde for å snakke om døden. Men legene holder ofte tilbake, skriver fagsykepleier Caroline Boda Sakariassen.

Som sykepleier har jeg all min erfaring fra eldreomsorgen. Mitt møte med døden har vært et trygt møte. Jeg har ikke blitt redd for å dø når jeg blir gammel. Jeg har omsorgsfulle kollegaer som yter god pleie og omsorg ved livets slutt. Kompetente sykepleiere som lindrer, trøster og handler.

Forskjellige perspektiver

Når en person flytter inn til oss og skal tilbringe siste del av livet her, er det også hos oss vedkommende dør. Det å skulle møte døden for beboer og pårørende fordrer at vi skaper en god dialog rundt dette temaet. Men utfordringene kan starte allerede ved innkomst.

Som sykepleiere er vi ikke redde for å snakke om døden, vi er ikke redde for å snakke om HLR-status eller livsforlengende behandling. Det er ofte legene som holder tilbake. Legene som bare vil godt, men som gjerne vil behandle. Jeg har mange ganger merket en «kulturkrasj» mellom sykepleier og lege når det kommer til dette temaet. Som sykepleiere handler vi ut fra et omsorgsperspektiv, og legen handler ut fra et behandlingsperspektiv. Legen vil gang på gang behandle en urinveisinfeksjon, en lungebetennelse eller sende til sykehuset for mer intensiv antibiotikabehandling. De kan vegre seg for å snakke om HLR-status og livsforlengende behandling på innkomstsamtaler med pårørende. De vil vente og se.

Vi sykepleiere vil ikke vente og se, vi vet hvordan livet på institusjon for den gamle og sårbare er. Det å leve i evig forvirring i sin demensdiagnose. Hvordan kroppen sakte, men sikkert forfaller, det kognitive svekkes mer og mer, hjertet og nyrer svikter stadig oftere.

Som sykepleier etablerer vi ofte nær kontakt med pårørende. Vi snakker, veileder, trøster og ler. Snakker om hvordan personen var før demensdiagnosen gjorde seg gjeldende, og hva som stadig er intakt av identitet og personlighet. Vi har de vanskelige samtalene om utfordrende atferd, nedsatt matlyst og stadige fall. Legen vil vente og se. Vil kartlegge falltendensen, øke blodtrykksmedisiner eller hjertesviktmedisiner.

Når er man døende?

Spørsmålet er: «Når er man døende?». Å stille denne «diagnosen» kan være vanskelig av mange grunner. Erfaring ligger ofte til grunn for å kunne stille denne diagnosen hos geriatriske pasienter. Ikke alle leger har denne erfaringen. Tilsynslegene har fått innvilget et visst antall timer til sykehjemsarbeid, og erfaring med døden er ikke lett å tilegne seg på disse få timene.

Vi som er sammen med pasienten nesten daglig og gjør våre observasjoner og registrerer funksjonssvekkelse, lærer oss raskt å se når det går mot slutten. Sakte, men sikkert ser vi små funksjonsfall, både fysisk og mentalt. Selvsagt skal vi også kartlegge somatiske tilstander i slike faser, som infeksjoner eller smerte. Men ofte ser vi at funksjonsnivået faller sakte, men sikkert. Og noen ganger må vi la være å behandle infeksjoner.

Da jeg begynte å jobbe i eldreomsorgen, husker jeg det ofte ble sagt: «Lungebetennelse er den gamles beste venn.». Kanskje ligger det noe i dette. Vi overbehandler. Dette er muligens en sterk påstand, men jeg mener vi overbehandler.

Behandlingsplan

Det å tidlig etablere en behandlingsplan gjør oss tryggere. Både oss som helsepersonell, men også de pårørende. Å skulle ta stilling til livsforlengende behandling og eventuell sykehusinnleggelse sånn plutselig, kan være vanskelig for mange pårørende. Ved å diskutere ønsker om behandling og den eldres totale helsetilstand tidligere i forløpet, kan man ha realistiske forventninger til levetid, til håp og til fremtiden. Men legen vil vente og se.

Kanskje er ikke alle leger slik, men vi som tilbringer mye tid med pasientene har gjerne et litt annet perspektiv enn legene. Vi har et omsorgsperspektiv hvor vi ser den daglige lidelsen, det daglige strevet, forvirringen og angsten. Legen vil gjerne behandle etter beste evne.

Mett av dage?

Men når er det nok? Dette er et komplekst spørsmål. Det involverer medmenneskelighet, etikk, faglige vurderinger og omsorg.

Vi ser på døden som en venn for den gamle. Vi setter i gang lindrende tiltak som munnstell, lett kroppsvask og skift, lindrer smerte, surkling og uro. Legene må ofte overtales litt for å sette i gang med terminalmedikasjon. Noen ganger spør de etter CRP, temp, blodtrykk, puls og om vi skal sette i gang væskebehandling. Vi prøver høflig å avslå og ber dem komme på legetilsyn, slik at de ser det vi ser. Lar naturen gå sin gang. Vi kan lindre og vi kan gi omsorg, så vel til pårørende som til beboerne.

Å snakke om og å møte døden skal ikke være skummelt, og for mange eldre med en alvorlig demensdiagnose er døden en befrielse.

LES OGSÅ:

Sykepleiens undersøkelse: «Gjenoppliver mot bedre vitende»

«Pasienten trekker siste åndedrag mens pårørende krangler rundt henne»

«I behandlingsfellen»

«Om leger, død og overbehandling»

«Haler ut smertefull dødsprosess»

Hør podcast av Ken Murrays essay «Hvordan leger dør»