Utviklingen i USA, Russland og Europa har satt Norge i en vanskelig situasjon. For er det noe småstater som Norge alltid søker å unngå, så er det uforutsigbarhet. Særlig i spørsmålet om hvordan landet skal forsvares. Norske landområder og de enorme havområdene utenfor er nemlig altfor store til at 5,6 millioner nordmenn kan forsvare dem alene hvis krigen kommer. 

Norge har flaks

Og når Forsvaret, som er ment å skape trygghet, bare er rigget for fredsoperasjoner, sier det seg selv at regjeringens handlingsrom i dag er veldig lite. Men Norge har flaks, som vanlig. For ikke siden andre verdenskrig har russerne vært mer svekket militært enn det de er i dag. Over tre år med høyintensive kampoperasjoner i Øst-Ukraina har svekket Norges farligste trussel. 

På den annen side bør ikke flaksen strekkes for langt. Trump-administrasjonen har også sådd tvil om hvorvidt USA vil komme sine allierte til unnsetning hvis russerne går til krig mot Nato-land. Dermed er det norske marerittet et faktum: Kan vi virkelig få oppleve en væpnet konflikt med Russland? En begrenset krig, som definitivt blir for stor for Norge, men dessverre for liten for USA til å bry seg om? 

Det mest sannsynlige scenarioet

Den mest sannsynlige krigen vil antakelig utspille seg under terskelen for en fullskala krig. Det betyr at hendelsesforløpet først og fremst vil bli et politianliggende, ikke et militært anliggende. 

Russerne har simpelthen ikke nok soldater og utstyr igjen til å starte opp nye krigseventyr i nord. Generalstaben i Moskva vil måtte ta hensyn til en eventuell europeisk fredsstyrke som muligens vil rykke inn i Ukraina hvis en våpenhvile eller fredsavtale kommer på plass – en gang i 2025 eller 2026.

Russiske bindinger rundt Ukraina – og langs en Nato-grense fra Barentshavet i nord til Svartehavet i sør – vil snarere skape en uoverkommelig samtidighetsproblematikk for Russland. Andre og mye mer begrensede krigsscenarioer er derfor mer sannsynlige. Som for eksempel at russerne vil øve press mot Norge ved hjelp av spesialstyrker og agenter fra de hemmelige tjenestene.

Ikke for å okkupere deler av Finnmark og Troms, men for å øve politisk press mot regjeringen i Oslo. For eksempel ved å fremprovosere spenning i spørsmålet rundt lovligheten av norsk jurisdiksjon og maktutøvelse på Svalbard, særlig der det bor mange russere. Innbyggere som, sett fra Moskva, har blitt systematisk diskriminert og forskjellsbehandlet på ydmykende vis av norske myndigheter. 

Tvangsdiplomati

Sitter du i Oslo, er selvfølgelig dette bare tull. Norsk UD og Sysselmannen på Svalbard går oftest på gummisåler for å utøve en mest mulig balansert, upartisk og profesjonell jurisdiksjon overfor alle nasjonaliteter på øygruppen. Men hvis russerne ønsker å øve press mot Norge, er dette like fullt en mulig akilleshæl i det bilaterale forholdet. 

Dermed kan det heller ikke utelukkes at det russiske tvangsdiplomatiet vil slå inn over Norge. Ikke gjennom et fullskalaangrep med stridsvogner, jagerfly og marinefartøyer, men med langtrekkende, hypersoniske, presisjonsstyrte missiler. Raketter som russerne kan true med å avfyre fra undervannsbåter og fly, bestykket med så vel konvensjonelle som kjernefysiske sprengladninger. 

Press uten at et skudd er avfyrt

Et slikt tvangsdiplomati vil raskt kunne sette mang en regjering i Nord-Europa under press. For eksempel i kriser der russerne ønsker innrømmelser de ellers ikke ville fått gjennom et mer «sivilisert» diplomatisk spor. 

Et slikt scenario blir enda vanskeligere å håndtere hvis trusselen understøttes av hybride angrep mot Fastlands-Norge, som for eksempel dataangrep mot det digitale nervesystemet som gir befolkningen og næringslivet tilgang på lønninger, trygder, muligheten til å bestille mat, medisiner og forbruksvarer til skoler, sykehus og privathusholdninger over internett. 

Eller ren og skjær sabotasje, for eksempel mot et langstrakt og ubeskyttet strømnett, ulike trafostasjoner eller mot fibernettkabler. Kanskje rammes Askos matvarelagre eller Telenors datasentre? I slike situasjoner vil norske myndigheter føle at de er under et enormt press, uten at et eneste skudd er avfyrt. Og uten at det nødvendigvis kommer så mange allierte til unnsetning heller. 

Slik skapes presset

For dette er først og fremst politioppgaver, ikke forsvarsoppgaver. Og dessuten er det diplomatene i Oslo og Moskva som spiller førstefiolin, ikke embetsverket i Forsvarsdepartementet, generalene i Nato eller politikerne i Washington, D.C. 

Jeg tror det er mye mer sannsynlig at et fremtidig russisk press mot norske myndigheter vil følge spor som dette. Altså under terskelen for krig, men hvor ett og annet missil vil ødelegge samfunnskritisk infrastruktur. Og hvor en og annen terroraksjon vil nøre opp under slike anslag ved å skape enda mer frykt og engstelse. 

For slik skapes det politiske momementumet som trengs for å få regjeringen i Oslo til å gi etter for russiske krav. Et politisk press som kommer fordi tusenvis av innbyggere på kort varsel tvinges til å forlate sine hjem. En krise som igjen tvinger regjeringen til å gjennomføre en delvis eller total mobilisering, ikke minst for å styrke beredskapen rundt landets mest samfunnskritiske funksjoner.

Konsekvenser for Helse-Norge

For Helse-Norge kan det kanskje bety følgende: Mange kommer til å bli overført til innsats i Nord-Norge, siden Forsvaret selv ikke har nok folk og utstyr til å ta vare på sine døde og sårede hvis krisen eskalerer og kommer ut av kontroll. Mange ansatte fra andre helseforetak vil kanskje også bli evakuert. 

Atter andre helsetjenester vil oppleve at ansatte blir redde og flytter, blir traumatiserte, utslitte eller melder seg som frivillige til andre kommuner, der behovet er størst. Mens et utall av sårbare pasientgrupper, enten det er eldre og pleietrengende eller kreftpasienter, vil oppleve et forverret tjenestetilbud. For én ting er sikkert: I kriser trekker de ulike delene av det norske statsapparatet på akkurat de samme folkene.