– Sykepleiernes omstillingsevne blir helt avgjørende i en krig

Thomas Dag Iversen er beredskapsleder i Helse Vest.

– Er krig noe dere snakker om oftere og oftere?

– Absolutt. Alle har erkjent at risikoen har økt. Under koronapandemien var det nesten ikke lov å si ordet krig. I verste fall kunne vi si væpnet konflikt, sier Iversen.

Han påpeker at det til og med er kommet en stortingsmelding som har «krise og krig» i tittelen.

– Og det er lov å si at Russland er den største trusselen. Det var ikke kutyme før, sier han.

Først de styrkedisponerte

– Hvem av de ansatte kan Forsvaret kalle inn i tilfelle krig?

– De som er styrkedisponerte er de første som blir innrullert. Det vil si de som har avtjent verneplikt, og som jevnlig trener på repetisjonsøvelser. De er tildelt roller i ulike avdelinger, som Heimevernet og Sjøforsvaret.

For Helse Vest vil det gjelde 5-600 personer. Det er totalt 30 000 medarbeidere i Helse Vest.

– Hvor ofte er de på repp?

– Ikke mange dager i året, opplyser Iversen.

Plikter å orientere arbeidsgiver

Før var andelen styrkedisponerte i landet høyere.

– I det siste har den vært liten, fordi vi har trodd på fred. Nå økes den igjen.

– Også sykepleiere er styrkedisponerte?

– Ja. Og leger og annet. De vet selv om de aktuelle, og de vet hva de skal gjøre, sier Iversen.

De plikter også å orientere arbeidsgiver om det.

– Men de bytter ledere i ny og ne, så det er en voldsom prosess å få ut en liste over de styrkedisponerte.

Tallene skal stemme med helsepersonellregistre, arbeidsgiverregistre og annet.

– Det er systemer som ikke snakker sammen. Vi kan ikke forvente oversikt til enhver tid, sier Thomas Dag Iversen.

Utenlandsk personell vil dra hjem

Det er Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS) som administrerer hvem som blir innkalt til verneplikt og hvem som blir styrkedisponert.

Andre frafall enn de styrkedisponerte vil bli større, mener Iversen:

• Vikarene og utenlandsk personell kan fort dra hjem, slik de gjorde i koronapandemien.
• Sykefraværet er på 7–8 prosent.
• Mange kan ikke jobbe på grunn av omsorgsansvar.

– Det er viktig å ha oversikt over dem også. De utgjør et større antall enn de styrkedisponerte, sier Iversen.

– Har dere oversikt?

– I vår region har vi oversikt. Men tallene er flyktige. De omfatter dem som regelmessig kommer fra utlandet. Og mange har flere statsborgerskap. Opptil fire, inkludert norsk.

Vil hjelpe i hjemlandet

– En ting vi vet, er at helsepersonell er villig til å hjelpe. Hvis det skjer noe der de har statsborgerskap, vil de bidra der. Det er både prisverdig og fair.

De to gruppene – de utenlandske og de med flere statsborgerskap – er altså flere enn dem som kan bli kalt ut i krigen til Forsvaret. I tillegg er det de som har omsorgsansvar, og der det er flere helsepersonell i familien.

– Kan sykepleiere med omsorg for barn eller andre i familien slippe å delta i krig, i Forsvaret eller slippe å bli beordret eller omdisponert i helsevesenet?

– Personer med omsorg for barn kan bli fritatt, sier Iversen.

Forsvaret har ikke mange i sanitet. Det vil si at Forsvaret ikke bruker mye personell som har samfunnsoppgaver.

– Det er vesentlig flere medarbeidere med utenlandsk tilknytning enn styrkedisponerte. Men grad av tilknytning vil variere stort. Det pågår et arbeid for å risikovurdere dette, sier Iversen.

Han presiserer:

– Det som er mest samfunnskritisk, er omfanget av de utenlandske som vil forsvinne.

Mest bekymret for kommunene

– Det store spørsmålet er: Hva skal vi da gjøre? Vi må prioritere. Politikerne har vanskelig for å si noe om dette. 

Aller mest er Iversen bekymret for kommunene hvis det trappes opp til krig:

– De er en mye større andel av helsetjenesten enn sykehusene. De har ansvaret for alt fra fastleger og sykehjem til hjemmetjenesten. Det er enormt, 357 kommuner. Hvordan de skal ha oversikt, er enda mer krevende enn for oss.

Alle tjenestene kommunene har, er de lovpålagt å utføre.

– Og hvis det blir krig, må kommunene gjøre enda mer. Sykehusene er avhengig av å skrive ut masse sårede pasienter rett til kommunene, både sivilbefolkning og soldater.

Spesialisthelsetjenesten på sin side kan frigjøre kapasitet. For eksempel ved å slutte med elektive operasjoner.

Kommunene som endestasjon

– Kommunene har ikke noe sted å gå med pasientene sine. De blir avhengig av at pårørende tar seg av sine. Det kan ha ringvirkninger. Kanskje har de pårørende en samfunnskritisk jobb, sier Iversen.

I tillegg har kommunene ansvaret for skoler, barnehager og barnevern.

– Alt er lovpålagt. Og de har ikke en plan for hvordan de kan skalere ned oppgavene. Hvis de skal behandle hundrevis skadde daglig, må de bruke kapasiteten på det. Sånne utrolig viktige momenter må kommunene være forberedt på, påpeker beredskapslederen.

– Analyser viser hvor store disse gapene er, men å løse problemet er ikke lett, for de har ikke flere folk, de heller. Også der brukes vikarbyrå og utenlandsk arbeidskraft.

– Hvem skal man prioritere bort?

Thomas Dag Iversen synes statsforvalterne og kommunene gjør et godt arbeid. Han har selv vært i møter med dem. 

– Det koker ned til hvordan prioritere i krig. Hvem skal man prioritere bort? Dette er vanskelig. For hva skal man si til befolkningen om hva vi ikke skal prioritere i krig? Derfor blir det mye prat, og det tar tid.

Men helsevesenet er avhengig av en oversikt, påpeker han.

– Det er ikke enkeltindivider som skal ta de beslutningene. For politikerne er det veldig vanskelig. Kanskje spesielt i et valgår, tror han.

Må leve med prioriteringene sine i ettertid

– Har du tips?

– Det er behov for en veileder om hva helsepersonell skal prioritere. I krig kan vi ikke behandle i det omfanget vi gjør i dag. Alle er enige om det. Det er vanskelig å lage en slik veileder, men det nødvendig, sier Iversen.

Han legger til:

– De som jobber i krig, skal også leve med prioriteringene sine i ettertid. 

– Har dere meldt inn behovet for en veileder?

– Både ønsket oss og meldt til Helsedepartementet. Det jobbes med en revidert prioriteringsveileder.

– Pandemien har vist sykepleiernes kraft 

– Hva vil du si til sykepleierne?

– Pandemien har vist hvilken kraft det ligger i sykepleiernes omstillingsevne. Den kommer til å bli helt avgjørende i en krig.

– Sykepleierne er vant til ikke å vite hva de skal gjøre når de kommer på jobb. Den evnen til å omstille seg kan ikke anerkjennes høyt nok. Dette kommer ikke alltid godt nok frem, sier beredskapslederen.