Trenger flere som kan tappe og flere som vil gi blod

Torunn Oveland Apelseth leder Nokblod, Norsk koordineringssenter for blodberedskap, som skal sikre tilgang til blod og blodprodukter i krise og krig. 

Hun har tidligere uttrykt bekymring for blodberedskapen. Nå sier hun at det går steg for steg i riktig retning. Men hun er utålmodig.

– Det er en helt annen oppmerksomhet rundt blodberedskap og blod som en kritisk faktor i krig og krise, sier hun.

– Men fremdeles er det sånn at fire av ti sykehus ikke har blodplater på lager. 

Det betyr at de ved livstruende blødning ikke kan tilby den behandlingen som ifølge den nasjonale traumeplanen er best. Det kan være fatalt i en krigssituasjon med mange penetrerende skader og potensielt stort tap av blod.

Fullblod et viktig tiltak

Ved livstruende blødning anbefaler traumeplanen balansert blodtransfusjon. Det vil si at det gis røde blodceller, blodplater og plasma i fysiologisk ratio. Men uten blodplater på lager er det ikke mulig å gi en slik balansert blodtransfusjon. 

Med mindre sykehusene kan tilby fullblod. 

– Jeg tror at det tiltaket som best vil bedre blodberedskapen i Norge på kortest tid, er at alle blodbanker har mulighet til å tappe og gi fullblod, sier Torunn Oveland Apelseth.

Fullblod betyr at man transfunderer blodet uten å dele det opp i komponenter. Men ifølge lederen for Nokblod er situasjonen langt unna den at alle landets 49 sykehus kan gi og tappe fullblod. Hun sier at tre av universitetssykehusene kan det, og flere luftambulanser og redningshelikoptre har fullblod om bord.

– Er du like bekymret for blodberedskapen som før?

– Ja. Det skjer noe, og vi er på riktig vei. Men vi er ikke i mål. Det er fremdeles grunn til å være bekymret, sier hun.

Vil ha beredskapsgivere

På Nokblod-lederens ønskeliste står i prioritert rekkefølge:

1. At alle landets blodbanker og sykehus kan tappe og gi fullblod.
2. At det opprettes et beredskapskorps av blodgivere.
3. At det etableres opplæring av beredskapstappere.

– Vi trenger flere blodgivere i Norge, sier Apelseth.

– Og noe vi jobber med, er å se på hvordan vi kan rekruttere beredskapsgivere. Det er blodgivere som av ulike årsaker ikke kan være faste blodgivere, men som kan stå på en liste for å gi blod i krise og krig.

Hun peker også på at det i en stor krise, og særlig på små steder, ikke vil være nok tappere.

– Derfor ser vi på om vi kan lære opp flere til å kunne tappe blod.

– Burde det inn i sykepleierutdanningen, for eksempel?

– Ja, det hadde vært en drøm.

– Fortell oss om sårbarheter

Hun har tips til sykepleiere som vil være med å bedre blodberedskapen:

– Bli blodgiver, oppfordrer hun.

Og:

– Vær opptatt av blod og engasjer dere i blodberedskap.

Apelseth tror mange sykepleiere, og andre, tenker at blod er noe blodbankene fikser.

– Vår oppgave er å sørge for at dere har det dere trenger. For å vite hvordan vi best kan bistå, vil vi gjerne ha hjelp fra sykepleiere som møter pasienter ansikt til ansikt, og som står i akuttsituasjoner med behov for blod. Hva er det dere trenger, spør Torunn Oveland Apelseth.

Hun viser til Finnmark, der det er etablert en ordning med nødtapping av fullblod fra beredskapsgivere i en vandrende blodbank.

– Det gir et nytt verktøy. For dem som jobber der, og som har erfart hvordan det er å stå i en situasjon uten nok blod, har det stor betydning.