– Jeg kan bare stå ved én pasient om gangen

Kirkenes (Sykepleien): – Jeg vet jo at ting i verdenssituasjonen har forandret seg de siste årene, sier Leni Elisabeth Brækkan mens hun ser ut vinduet fra basen for flyambulansen i Kirkenes.

Tanken på krig har streifet, men hun går ikke rundt og er redd for at Øst-Finnmark skal bli utsatt for det. Som sykepleier er ikke trusselbildet noe som påvirker jobben hennes i det daglige.

– Men vi har merket en endring i det lille samfunnet vårt her i Kirkenes. Vi har vært venner med Russland i mange år.

Har vært traumekoordinator

Leni Elisabeth Brækkan jobber halv stilling på ambulansefly og halv stilling som anestesisykepleier på sykehuset i Kirkenes.

Inntil nylig har hun fungert som traumekoordinator ved sykehuset. Brækkan vet godt hvilken kapasitet som finnes der. De har øvelser relativt jevnlig, forteller hun.

– Sykehuset vårt har en viktig funksjon for regionen. Men det er ikke stort nok til å kunne håndtere det dersom en virkelig stor hendelse kommer. Heldigvis er fly- og helikopterberedskapen blitt mye bedre. Det er helt avgjørende for å frakte pasienter videre i traumekjeden.

Norge har et traumesystem som sykehuset har forpliktet seg til.

– Vi har ni akuttsykehus med traumefunksjon i nord – fra Sandnessjøen til Kirkenes. Det er en del kriterier vi må innfri og følge for å kunne kalle det akuttsykehus med traumefunksjon.

Til enhver tid på døgnet skal de kunne ta imot hardt skadde pasienter. Den som ikke kan få endelig behandling, overføres til et traumesenter.

– Tromsø er vårt traumesenter, så det er dem vi kontakter først, sier hun.

Traumeteam samles fra andre steder på sykehuset

Hun forklarer at de til enhver tid har et fullt traumeteam på jobb. De står ikke klare og vente, de er på jobb andre steder i sykehuset. Når alarmen går, samles de på traumerommet. 

Det er tolv personer i hvert traumeteam. 

Er det behov for to team, må det innkalles ekstra bemanning dersom det er kveld eller natt.

– På dagtid får vi nok samlet to team. Må vi ha tre, så tror jeg vi fort sliter med å få samlet nok folk, sier hun. 
Det er ett traumeteam per skadde pasient.

– Ved en katastrofe eller større hendelse får vi melding på telefonen om vi ikke er på jobb. Det er beredskapsledelsen som sender ut dette. Så må man møte opp, få beskjed om hvilket team man tilhører og så forholder man seg til det.

Når hun vet hvilken hendelse det er snakk om, vet hun hva hun skal klargjøre. 

– Det er en del av min jobb som sykepleier, sier hun og legger til:

– Jeg kan bare stå ved én pasient om gangen. Å jobbe med den pasienten er min viktigste oppgave der og da.

– Vi utgjør et godt team som jobber veldig samlet

Styrken til sykehuset i Kirkenes er at de som et lite lokalsykehus er veldig sammensveiset, er hennes opplevelse.

– De aller fleste jeg står skulder ved skulder med på jobb, kjenner jeg godt.

Det betyr at hun kan jobbe uten å måtte tenke over hva de andre gjør.

– Vi utgjør et godt team som jobber veldig samlet. Ikke bare på vår avdeling, men hele sykehuset. Også den prehospitale delen, sier hun.

Det ligger mye beredskap i akkurat det, mener hun.

– Som sykepleier vet jeg at jeg gjør jobben min. Og så stoler jeg på at andre tar ansvaret for sin del. Det må jeg jo.