Slik kan sykepleiere forberede seg mentalt på krig

– Hvis noe skal brukes i krig, må det kunne brukes i fredstid også. Man må være litt drillet i det man skal gjøre under en krise, sier Andreas Espetvedt Nordstrand.

Han er orlogskaptein, militærpsykolog og leder for militærpsykologisk forskning i Forsvarets sanitet. Pluss førsteamanuensis ved NTNU.

Overføringsverdi til sykepleierne

Sykepleien snakker med ham like før han skal reise fra Trondheim og ut til et ukjent sted i Norge. Der skal han i noen uker undervise ukrainske militærpsykologer i hvordan de skal styrke sin mentale beredskap. 

Det han lærer de ukrainske medic-ene, handler om hvordan de kan øke den mentale motstandskraften hos seg og sine i møte med den stressbelastningen som krig utgjør.

– De metodene kan med fordel også brukes brukes av sykepleiere i vanlig daglig drift, hevder han.

Å holde koken

Nordstrand peker på at alle i samfunnet vil få en økt stressbelastning i urolige tider.

– Uroen i verden gjør folk mer usikre og redde.

Han mener at sykepleiere, som det allerede er kritisk mangel på i fredstid, vil kunne bli belastet ytterligere under en krig eller krise. Dermed står de i fare for å kunne bryte sammen eller bli utbrent.

– Derfor blir det ekstra viktig at de opprettholder sin egen resiliens eller motstandskraft.

Noen har til en viss grad medfødt resiliens, men han mener sykepleierne heller må fokusere på robusthetsfaktorer, det vil si faktorer som kan bygge opp motstandskraften. Det kan de gjøre noe med.

Resilienskompasset

Så kaster militærpsykologen ut et verktøy han mener kan hjelpe til med det: Resilienskompasset.

Han ramser opp fire robusthetsfaktorer. Det vil si faktorer som kan beskytte den psykiske helsen hvis de fungerer bra:

1 Fysiske faktorer

2 Tanker og følelser

3 Relasjonelle bånd

4 Formål og mening i livet

Det er ganske basal kunnskap, men kunsten er å praktisere det. Og det er her Nordstrand nevner at man må være litt drillet på det allerede i fredstid:

– Det er bare ting du gjør i det daglige som du får til å gjøre under en krise når ting er ekstra krevende.

Han forklarer med militær presisjon nærmere om hvert område:

1: Fysiske faktorer

Du trenger ikke å være toppidrettsutøver, men du må ikke være i dårlig forfatning. Det holder å bli litt svett og få frisk luft og høy puls to-tre ganger i uka.

Du må få god nok søvn, så du tåler mer stress. Et banalt råd som ifølge militærpsykologen faktisk funker for å få bedre søvn, er å ha ei notatblokk liggende ved siden av senga. Der kan du notere ting du kommer på at du må huske, så du ikke blir liggende og tenke på at du ikke må glemme det.

Progressiv muskelavslapning i et par minutter er også lurt. Da tvinger du kroppen til å skru av aktiveringen når du ellers går rundt med høy muskeltonus.

Ha et variert kosthold med nok vitaminer og næringsstoffer.

2: Tanker og følelser

Om tanker:

Det er lett å snakke negativt til seg sjøl når man er stresset. Man tror gjerne at man presterer bedre av det, men det gjør man ikke, ifølge psykologen.

Positivt selvsnakk virker motsatt og gjør at du takler stresset bedre, mener han. 

– Snakk til deg selv som om du er en god kollega, er oppfordringen.

Om følelser:

Angst eller sinne er to eksempler på følelser som er fint å kunne regulere ned. Da kan du ta grep om pusten. 

Nordstrand snakker om firkant-pusting: Du puster inn i fire sekunder, holder pusten inne i fire sekunder, puster ut i fire sekunder og lar den være ute i fire sekunder. 

Hvis du gjentar det fire-fem ganger, tvinger du ifølge psykologen nervesystemet til å gjøre en nedregulering, slik at følelsen kjennes mindre påtrengende.

Hvis du kjenner at du er veldig redd, anbefaler psykologen tre-ganger-tre-teknikken: Da skal du prøve å identifisere tre ting du ser rundt deg, tre ting du hører og tre ting du kan ta og kjenne på.

– Vi har ikke nok energi til å fyre opp både tenke- og følelseshjernen. De to delene av hjernen krangler nemlig om de metabolske ressursene, sier Nordstrand. 

Når du bruker tre-ganger-tre-teknikken, tvinger den frem en aktivering av tenkehjernen slik at aktiveringen i følelseshjernen vil gå ned.

– Dette gjør jo helsepersonell hele tiden gjennom å bruke medisinsk terminologi, og forstå de sterke inntrykkene de ser gjennom en intellektualiserende linse via kunnskapen de har lagret i tenkehjernen, påpeker Nordstrand. 

– Hadde du satt en person uten helsefaglig bakgrunn inn på en operasjonsstue, vil personen antakelig bli overveldet av følelser fordi de mangler den kunnskapen slik at følelseshjernen ville dominere, tipper han.

3: Relasjonelle bånd

Gode relasjoner demper stress. Det hjelper å søke sammen med andre når man er stresset, både med kolleger, familie og venner, råder militærpsykologen.

– På jobb er det viktig at sykepleiere jobber i gode, sammensveisede team hvor folk stoler på hverandre og føler seg trygge, og at man har gode ressurspersoner å kontakte ved behov.

Nordstrand påpeker at lederne må være ekstra vare på sin kritiske funksjon. De må sørge for å skape en relasjonell kultur. 

– Ikke minst må de sørge for at de ansatte får til balansegangen mellom jobb og familieliv, oppfordrer han.

4: Formål og mening i livet

– Mennesker tåler mer hvis vi har et formål eller opplever at det er en mening bak det vi gjør, mener Nordstrand og fortsetter:

– Folk tenker gjerne religion eller filosofi når jeg snakker om mening i livet, men det handler om å sette pris på de små hverdagslige øyeblikkene. 

Han trekker frem den gode stunden når du skal legge ungene på kvelden, selv om du lengter etter å legge deg på sofaen. Eller små naturopplevelser: en regnbue, en hjort i hagen eller en fin soloppgang. 

Da mener Nordstrand det gjelder å kople seg på og få hodet med seg.

– Man må tenke at man skal gi seg selv tid til den gode opplevelsen, og ikke være for ironisk eller kul. Fra slike stunder et par ganger om dagen kan vi hente mye robusthet.

Stressbøtta

Andreas Nordstrand har et annet verktøy han mener sykepleiere bør kjenne til: Stressbøtta.

Det er en metafor for å forstå hva som skjer når belastning av det som treffer oss, skaper en aktivering i nervesystemet og fører til negative reaksjoner.

Man skal se på seg selv som ei bøtte. Bøtta fylles av ulike stressorer: høyt arbeidspress, krangling med kollega eller samboer, en pasient som dør eller noe annet dramatisk skjer.

Poenget er dette: Har man jobbet godt med resilienskompasset, har man investert i god forebygging. Det blir som et lager eller en buffer når stressorene tærer på. 

I Forsvaret ser de for seg at de ulike tiltakene i kompasset er som en kran nederst i bøtta som tapper ut alle stressorene som blir fylt på der oppe.

Men det syndes ofte mot forebyggingen, ifølge Nordstrand.

– Stress er ikke en av- og på-knapp. Det er en skala, og vi har en fargeskala på bøtta som går fra blått når bøtta er tom, via grønt, gult, oransje og rødt når den er full, sier han.

Tegn på at bøtta snart er full

Hvis små drypp av ulike stressfaktorer samles over tid uten at man tømmer stressbøtta, altså at man ikke jobber tilstrekkelig forebyggende etter rådene fra resilienskompasset, kan man bli utbrent.

– Irritabilitet, liten appetitt, overspising, insomni eller depressive følelser er alt sammen ulike tegn på at bøtta er i ferd med å renne over.

Nordstrand råder sykepleiere som skal inn i en krevende jobbsituasjon til å ta et øyeblikk for seg selv og kjenne etter hvor de befinner seg på skalaen. Hvis de kjenner at stressbøtta begynner å nærme seg rødt, bør de kommunisere åpent om det, slik at noe gjøres.

Det er ofte lite som skal til, mener han: En til to dager fri, besøke familien eller ikke å gå nattevakter i en periode. 

– Sykepleierne må også bygge seg et lager med positive opplevelser så de får en buffer å gå på.

– Det er ikke alltid så lett å si fra når man vet at det blir mer belastning på dem som er igjen på jobb hvis man er borte en dag?

– Da må man jobbe med kulturen, slik at den har et bevisst forhold til utholdenhet hos helsepersonellet, mener Nordstrand.

Han mener det er lettere å ta seg fri med bedre samvittighet hvis det er for å fylle bufferen. 

– Det er også lettere å si fra hvis lederen snakker det samme språket. Da kan man si at man føler seg «på oransje», og lederen vil forstå med én gang og forhåpentligvis foreslå tiltak.

Sykepleiere tåler å se lidelse

Nordstrand har sammenliknet norske veteraner som var operative styrker i Afghanistan med veteraner fra de fredsbevarende styrkene i Libanon. Afghanistangruppen måtte i større grad ta liv enn i den andre gruppen, hvor de kun hadde lov til å handle i selvforsvar.

Men i etterkant viste det seg at det var langt mer psykisk uhelse, som for eksempel aggresjon og posttraumatisk stresslidelse (PTSD), hos dem som var i Libanon, sammenliknet med dem som var i Afghanistan. 

Nordstrand mener det kan ha noe med de ulike oppdragene å gjøre. 

– Helsepersonell vil jo også være vitne til mye lidelse og død i en krigssituasjon. Kan sykepleiere da i etterkant lettere få psykiske plager enn soldater?

– Ikke helt. Bevitning, altså det å se lidelse og død hos andre, er jo det vi helsepersonell trener og er forberedt på. Vi er vant til det og vil derfor tåle det mye bedre enn en soldat som ikke er så trent i akkurat det.

– Men de som hjelper til nede i Gaza nå, blir jo slitne og preget?

– Ja, totalbelastningen er jo et poeng her. I Gaza er totalbelastningen av lidelse og død så enorm at risikoen for å slite etterpå kan bli større.

Hva skal man si til barna?

Sykepleiere kan bli beordret i en krigssituasjon til saniteten og kan måtte reise fra familien sin. 

– Hvordan forklare det best mulig til barna?

– Jeg vil anbefale å være så ærlig som mulig, men på ungenes premisser. De bør snakke deres språk. 

Nordstrand advarer mot å skjerme barna i for stor grad.

– Det kan gi dem falskt håp og falske premisser. Man bør for eksempel ikke si at man ikke blir borte så lenge, hvis det er usikkert. Da er det bedre å si at man ikke vet helt sikkert, men at man skal ringe hjem. Men da må man følge opp det.

– Hva hvis man blir sendt til et område hvor det pågår kamper og det er usikkert OM man i det hele tatt kommer hjem igjen?

– Dette er et punkt hvor du som voksen må anerkjenne at det er litt risiko, men forsikre om at du sjøl ikke kjenner deg utrygg. Tilpass det du sier til barnets alder. Fortell gjerne at «vi gjør alle mulige tiltak for at mamma eller pappa skal være trygg, akkurat som når du har på deg hjelm når du sykler».

Nordstrand minner om at det er en risiko å ikke ta noen risiko også:

– Da får du ikke gjort noe eller hjulpet dem som trenger hjelp.