Krigskirurgi: – Vi får øve på noe som faktisk blør

– Tenk hvis settingen er at det aldri stopper. At det bare strømmer inn med pasienter, sier Mona Karine Soli-Andersen.

– Da er det ikke nok folk.

Når kritisk skadde kommer til norske sykehus, tas de imot av et stort traumeteam. Men i en krigssituasjon, med svært mange alvorlig sårede, blir de færre helsearbeidere på hver pasient. Flere må kunne nødkirurgiske prosedyrer som å sikre kirurgisk luftvei og beherske alternative fremgangsmåter for å etablere tilgang til vener og arterier.

Det fikk Mona Karine Soli-Andersen lære på kurs i krigskirurgi hos Forsvarets sanitet.

Der øvde hun på noen som pustet og blødde.

Får se konsekvenser

Hun var med på Live Tissue Training, eller trening på levende vev. Pasientene er griser, som anatomisk er ganske lik mennesker og har organer av omtrent samme størrelse.

Grisene legges i dyp narkose før de påføres stikk- og skuddskader. Så gis det livreddende behandling, først på skadested og så på sykehus. 

At dyrene lever, gjør det mer realistisk, og helsepersonellet får se hvordan skadene påvirker ulike organsystemer.

– Vi får øve på noe som faktisk blør, sier Mona Karine Soli-Andersen.

– Og det er kjempeviktig.

Realiteten er at ni av ti soldater som dør i krig, dør av blødning.

Landet i settingen

I begynnelsen syntes Mona Karine Soli-Andersen det var litt rart å øve på en gris.

– Underveis så glemte jeg det ikke, men jeg landet litt i settingen, forteller hun.

– Jeg var veldig opptatt av at grisen skulle ha det bra.

Veterinærer er hele tiden til stede for å ivareta grisene. Ansvarlig anestesilege og anestesisykepleier har ansvaret for anestesien, sammen med instruktører fra saniteten.

Penetrerende traumer

Til daglig er Mona Karine Soli-Andersen anestesisykepleier og traumekoordinator på Sykehuset Østfold Kalnes. Hun er vant til å håndtere en stadig strøm av akutte pasienter.

Normalt er de fleste skadene hun håndterer, stumpe traumer. Det vil si at kroppen utsettes for et kraftig slag eller støt, for eksempel i trafikkulykker eller ved å bli kastet av hest.

I krig, derimot, vil det være langt flere penetrerende traumer, der skaden som påføres går gjennom huden og skader dypere vev og organer. For eksempel ved skyting og eksplosjoner.

Rett i luftrøret

Når den blodige grisen løftes opp på operasjonsbordet i sykehuset, er målet å gjøre det som må gjøres for å redde liv. Sørge for at pasienten får puste, stoppe blødninger og hindre kontaminasjon. For eksempel at tarminnhold flyter ut i buken.

En nødprosedyre Mona Karine Soli-Andersen fikk øve på, var å legge kirurgisk luftvei. 

– Det er en akutt livreddende nødprosedyre, forklarer hun.

– Og gjøres hvis vi ikke får luft i pasienten via munnen.

Hører piffet

Kirurgisk luftvei, som også kalles krikotyreotomi, la hun ved å gjøre et snitt på halsen. Så førte hun inn en bougie, som er et tynt kateter, rett inn i luftrøret og tredde en endotrakealtube utenpå. 

Dette er en midlertidig sikker luftvei.

– Det var litt annerledes på en gris, som blant annet har mye spekk, forteller hun.

– Men veldig nyttig å helt konkret legge snittet. Og å høre piffet når jeg hadde fått åpning inn i luftrøret.

Siden grisen var i narkose før ankomst, var den allerede intubert via munnen. Så rent teknisk konverterte de til kirurgisk luftvei for å øve.

– Jeg kjente litt på presset, sier Mona Karine Soli-Andersen.

Å sikre luftveien er ikke bare viktig for grisens midlertidige overlevelse, men også for treningen.

– Går det gærent, er jo øvelsen slutt.

Blottlegger vener

Ved store blødninger er det helt essensielt å få etablert en intravenøs tilgang slik at pasienten kan få tilført blod.

– Er pasienten utblødd, kan det være vanskelig å stikke på dem, forklarer Soli-Andersen.

– Får vi ikke til å legge inn kateter gjennom huden, kan vi blottlegge vener. Da dissekerer man seg ned til åren og får lagt inn inngang.

På mennesker er det ikke lenger så vanlig å gjøre dette, fordi man kan bruke ultralyd for å lokalisere blodårer. Men på gris kommer man ikke til de større venene på annet vis på grunn av spekket.

Ved ankomst hadde grisen mindre perifere venekatetre i ørene, men disse inngangene var ikke egnet til massiv transfusjon.

På grisene øvde hun på å dissekere vener, og også arterier, på begge sider av halsen. Venetilgang brukes til å gi blod, væske og medikamenter. Arterietilgang brukes til å etablere arteriekran for å overvåke vitale verdier.

Vel inne i halsvenen var det viktig å bruke et kateter som kan ta imot mye volum raskt.

– For eksempel er ikke sentralt venekateter optimalt, forklarer hun.

– Det er så langt, og lengden forsinker hastigheten. Derfor bruker vi heller grove perifere venekatetre eller et rapid infusion catheter ved store blødninger.

– Det er både kort og tjukt. Det betyr at man kan gi store volum raskt. 

Hvor fort avhenger av størrelsen på venen, kateteret og infusjonsmaskinen. Men som eksempel er det mulig å gi tre blodposer på ett minutt.

For å forebygge nedkjøling, som er helt essensielt når pasienten blør, blir blodet varmet opp i infusjonsmaskinen.

Borer seg inn i bein

Når det ikke er mulig å få intravenøs tilgang, er intraossøs tilgang et alternativ. Da borer man seg inn i et bein, ofte overarmsbeinet eller skinnebeinet, og får tilgang til beinhulen. Her kan det gis medikamenter, væske og blod.

– Det er ikke egnet til massive transfusjoner, men ved å etablere intraossøs tilgang kan man kjøpe seg litt tid mens arbeidet med å etablere gode tilganger fortsetter, forteller Mona Karine Soli-Andersen.

– Vi fikk øve på de tingene vi kan måtte gjøre i ekstreme situasjoner, men vi håper vi vil slippe å gjøre dem.

Fikk følge med i feltet

Operasjonsteamets oppgave var å gjøre livreddende og skadebegrensende kirurgi. De gjorde det som måtte gjøres, men ikke mer. For i en slik situasjon er det viktig å behandle mange raskt.

Fordi treningen ble avsluttet med at grisen på bordet døde, var ikke operasjonsfeltet sterilt. Det gjorde at det ikke var noe skille mellom kirurgien og anestesien.

– Jeg fikk lov til å komme i felt, forteller Soli-Andersen.

– Og fikk kjenne på aorta og hvordan den ligger ned mot ryggraden. Jeg fikk kjenne på buken og massere hjertet.

Hun opplever at det gir henne økt kompetanse og forståelse, og peker på at dagen med trening på levende vev ble supplert med fire andre dager med forelesninger og kurs. Blant annet i ballistikk, som gir kunnskap om hva slags skader ulik ammunisjon skaper inne i kroppen.

– Får bedre forståelse

Det Mona Karine Soli-Andersen opplevde som aller mest nyttig, var å øve på nødprosedyrer.

– Det er ikke så mange andre muligheter til å få øvd på disse tingene, sier hun.

– Og når man har en profesjon og yrkestittel, så er det noen forventninger til meg. Det kan skje ting i samfunnet der jeg må steppe opp og gjøre disse tingene.

Hun sier det ikke bare handler om å selv få utføre de konkrete handlingene.

– Men når jeg har gjort det, så har jeg en bedre forståelse for hvordan det er å gjøre det, påpeker hun. 

Det vil gjøre det lettere å lese situasjonen, og ligge foran. Selv om det ikke er jeg som skal gjøre snittet, så kan jeg stå klar. Praktisk øvelse styrker teorien.

Og om det skulle oppstå en situasjon med et stort antall pasienter med penetrerende traumer.

– Da tenker jeg at jeg er enda bedre rustet nå, sier hun.