SMÅ MENNESKER, STORE INNTRYKK: Svalbardnaturen tiltrekker både fast­boende og turister.

Omsorg i isødet:

Slik er Svalbard-samfunnet
rigget for kriser

Langt mot nord ligger det varmeste samfunnet jeg vet om. Her er kontrastene store, og ikke alt følger boka. Men nettopp det gjør oss godt forberedt på kriser.

Tekst og foto:
Maria Philippa Rossi
Journalist, Frivillig i Røde Kors

SVALBARD (Sykepleien): – Hold der. Stapp! Stapp! 

Stemmene rundt meg øker i styrke, samtidig som det pipler rød væske ut fra en stikkskade i låret. 

– Fortere! Det kommer mer blod.

Væskemengden tiltar. Jeg dytter kompressene inn i hullet og prøver å hindre at den røde pølen rundt meg blir større. Lukten av rått kjøtt river i neseborene. Jeg må puste med munnen. 

– Hva skal serveres til denne stakkaren, da? En Pinot noir, eller kanskje en god Amarone?  

Jeg prøver å lette på stemningen. 

Instruktøren ler. Sier at det nok bare er hundene som blir gode og mette i kveld. 

– Jeg har alltid følt meg trygg på Svalbard.

Reinsdyrlåret henger pent bandasjert fra gaffeltrucken. Blødningen ble stoppet, og etter to intense helger er jeg godkjent som videregående førstehjelper i Røde Kors-systemet.

Med kroppen full av adrenalin går jeg ut i bybildet, klar for å trå til om en turist skulle snuble på vei fra bykaia til sentrum, eller et barn får fingeren i klemme. 

La meg si det først som sist. Jeg er ikke helsepersonell. Riktignok har jeg vært omgitt av helsepersonell hele livet, men jeg var hun som satt med hendene foran ørene da foreldrene mine diskuterte dagens operasjoner rundt middagsbordet. 

Derimot er jeg journalist. Og mamma. Og frivillig i Røde Kors. Jeg er kakebaker, svømmetrener og isbjørnvakt. Denne mengden med hatter gjennomsyrer lokalsamfunnet – og sykehuset. Kirurgen er bestefar. Brannmannen er ambulansesjåfør. Anestesisykepleieren er våpenansvarlig. 

Å skrive dette er også en balanseøvelse.

Vi bor i en by der hus og biler står ulåst, der stjålne sykler bare er lånt, og der det aller meste av hjelp kun er en Facebook-post unna. 

Samtidig bor vi et naturlandskap der omgivelsene kan ta livet av deg: snøskred, bresprekker, havis og kulde. 

Ja, og så kongen av Arktis: selveste isbjørnen. Men selv om han ser flott ut på bilder, er han ikke en stor trussel i hverdagen. Psykisk helse er en større risikofaktor. De siste to årene har tre personer tatt livet sitt. Du må 30 år tilbake i tid for å finne like mange som er drept av isbjørn. 

En ung og lovende befolkning

Jeg har alltid følt meg trygg på Svalbard. Selv om det rasles med sablene i øst, og tollsatser og en oransje glød skaper uro i vest, så er hverdagen for en gjennomsnitts-svalbardianer ganske fredfull.

Da jeg for en stund tilbake forsøkte å få fastboende i tale i forbindelse med en reportasje om Trumps siste utspill rundt Grønland, var det vanskelig. Foruten offisielle kilder var det få som hadde lyst til å synse om fjerne lands maktdemonstrasjoner. Vi har nok med vårt. 

Etter over hundre år med kulldrift skal den siste norske kullgruven snart stenge dørene. Forskning og turisme skal være bærebjelkene i fremtidens Svalbard-samfunn. 

Universitetssenteret og folkehøgskolen utgjør en stor del av den unge og lovende befolkningen, mens reiselivet bidrar til en jevn strøm av mennesker med ulik og variert kompetanse. Mange kommer hit på korte sesongkontrakter, men oppdager at både samfunnet og naturen er vanskeligere å forlate enn de først trodde – og de ender med å bli, i hvert fall en stund.

Å skjære alle svalbardianere over én kam ville vært en grov forenkling. Ved siste opptelling bodde det 2556 mennesker i Longyearbyen og Ny-Ålesund, med representanter fra 59 ulike land. Den yngste er bare noen uker gammel, den eldste godt over 80. Interessene spenner fra surdeigsbaking til snøskuterkjøring, fra strikking til skifestivaler. Barnehagene er fulle – og det er puben også.

Et samfunn på vakt

Med økt turisme kommer økte utfordringer, ikke bare for det sårbare naturmiljøet, men også for helsesektoren. De seriøse aktørene i reiselivet bidrar til at en guide får opplæring i sikker ferdsel, førstehjelp og naturfarer – og kan dermed være et ikke-medisinsk bidrag til beredskapen.

Men når cruisebåtene dumper pensjonister med hjerteflimmer og blodtrykksmedisin på bykaia, er det ikke et pulserende akuttmottak med 20 hender som møter dem. Det er to sykepleiere og en lege på vakt. 

Longyearbyen sykehus fungerer som en slags hybrid mellom et beredskapssykehus og et legekontor for lokalbefolkningen. De har en stabil sykepleierstab og er en god arbeidsplass, men de siste årene har økt arbeidsmengde gjort dem mer sårbare. Når det kommer store cruiseskip med tilreisende som krever sykehushjelp, tar det mange ressurser.

Kort responstid

I 2023 ble Longyearbyen sykehus godkjent for å kunne ha en vandrende blodbank. Da systemet ble testet, tok det bare 48 minutter før innkalte tappere og frivillige blodgivere sto klare med ferskt blod. Flere sykepleiere i byen er tilknyttet prosjektet, men det finnes ellers ingen systematisk kartlegging av helseressurser i lokalsamfunnet.

Det finnes sykepleiere ved skolen, i reiselivsbedriftene, på universitetssenteret, i sportsbutikkene og i sikkerhetskontrollen på flyplassen.

En sykehusansatt forteller at det er utfordrende å benytte seg av helsepersonell som ikke er knyttet til sykehuset, siden det kreves både opplæring og sykehuserfaring for å kunne bidra på forsvarlig vis.

Selv om de hvite uniformene ikke er på til daglig, rommer samfunnet en utvidet helsefaglig kompetanse. I tillegg bidrar en generell høy turinteresse til å bygge opp ferdigheter til å klare seg i det ekstreme landskapet.

Da et stort snøskred traff sentrumsbebyggelsen i desember 2015, stilte lokalbefolkningen opp på kort tid – godt rustet med varme klær, snøspader og hodelykter. Klare for å være med og redde liv. 

Dimensjonert for hva?

En av de største utfordringene for sykehuset er at det ikke er tydelig hva det egentlig skal være dimensjonert for. Befolkningen er ung og sammensatt, med mange utenlandske innbyggere som ikke er tilknyttet en fastlege.

– Noen ganger er det å hete sykehus ekstra utfordrende, fordi vi ikke har de samme ressursene som et sykehus på fastlandet kan tilby. Samtidig er vi mye mer enn et legekontor, både med utstyr og kompetanse. Vi merker godt at både turister og fastboende forventer mer av oss enn det vi ofte kan tilby, forteller en sykepleier. 

Kontrastfylt 

Svalbard er et samfunn som konstant veksler mellom det primitive og det hypermoderne. Det er ikke uvanlig å ha både utedo og Starlink på hytta. 

Det er et sted du kan miste deg selv og finne deg selv. Det er både vilt og regulert, byråkratisk og omsorgsfullt. I Longyearbyen finner du et fellesskap som ikke spør hvor du kommer fra, men hvor lenge du skal bli. Sykehuset gjør sitt for at vi raskest mulig skal kunne komme oss ut på tur igjen. 

Sykehuset er lite, men personellet blir gode til å tenke utenfor boksen og finne utradisjonelle løsninger. 

Longyearbyen er kanskje ikke dimensjonert for alt – men samfunnet er rigget for å stille opp. Og det er kanskje det aller viktigste.