I perioder i livet har jeg vært helt sikker på at mitt liv nok er mye mer komplisert enn alle andres. I like mange perioder har jeg innsett at mange nok har mye mer kompliserte liv enn meg. Og atter – i kanskje like mange perioder – har jeg tenkt at vi mennesker er nokså like. At alle har sine utfordringer. Det er så nærliggende å sammenlikne seg med «de andre» …

Men hvordan lever jeg livet mitt som voksen? Vi lever alle våre liv på vår egen måte, men jeg fikk lyst til å kategorisere litt om det å leve livet:

1. Gå baklengs
   Dersom fortida preger hele livet mitt, har jeg ryggen til fremtiden. Dette kan føre til en solid krasj, siden jeg ikke ser hvor jeg går. Det gir heller ingen retning for livet. Gå fremover, men hele tiden se seg bakover.

Jeg kommer meg fremover, men er mye opptatt av fortiden 
Dette kan gi mye nakkevondt, og ustø kurs fremover.

3. Springe framover uten tid til å se seg bakover
   Å fortrenge fortiden har ikke noe for seg, siden fortiden er med hele tiden og er en del av livet. Springing kan gi god kondis, men stress og fortrenging gir gjerne dårlig helse på sikt.
    
4. Gå fremover, og av og til se seg bakover, og sette av tid til å sitte ned
   Sommerfuglmodellen (av Hildegard Löhr) er en modell som beskriver at en balanse mellom fortid og fremtid gir balanse i sommerfuglen, men balansen er likevel ikke fullkommen før det er tyngdepunkt midt mellom – altså her og nå. Den ene vingen er fortiden, og den andre vingen er fremtiden. Men sommerfuglen er ingen sommerfugl uten kroppen. Kroppen er oppmerksomt nærvær – her og nå. Og dersom tyngden er i en av vingene, i stedet for i kroppen (i midten), blir det veldig fort en krasjlanding. Tyngde i kroppen gir stødig flyging. Hvis jeg tar meg tid til å sette meg ned – her og nå – og gjerne se litt bakover, og se framover og leve her og nå, så kan det gi roen til stø kurs framover. Samtidig er jeg bevisst på at både fortid og framtid er en naturlig del av livet.

Her og nå er kanskje også et stikkord for hvordan endringen skjedde fra barndom til voksenliv. Som barn var jeg til stede i livet mitt – her og nå/der og da – men etter hvert som jeg ble eldre, ble jeg mer og mer opptatt av fremtiden og glemte å leve her og nå. I tillegg til selvfølgelig den normale utviklingen fra barn til voksen med andre utfordringer det kunne bringe med seg.

Pusten vår kan være som et kontrolltårn for hvordan vi har det. Tilstedeværelse – her og nå – kan bidra til at jeg puster godt ned i magen. Da får jeg utnyttet oksygenet best, og da følger gjerne også skuldrene med ned.

På vår arbeidsplass har vi temasamlinger om blant annet bevisstgjøring, der vi ønsker å legge til rette for at brukerne selv kan oppdage noe i livet sitt. Noen av disse oppdagelsene kan handle om å leve her også, være i kontakt med sine følelser og forskjell mellom tanker, følelser og kroppsreaksjoner. Livet er utrolig sammensatt, og alt dette henger sammen i ett og samme menneskeliv. Bevisstgjøring på at den enkelte er verdifull UANSETT hvordan livet har vært og er, er også viktig. 

Du og jeg er som en fargerik sommerfugl. Ingen sommerfugler er like, men ingen av dem er skapt for å fly bakover (så langt jeg kjenner til sommerfugler). En sommerfugl med passe tyngde i kroppen kan bruke begge vingene hensiktsmessig og kan både fly og lande elegant der den finner det for godt. Alle sommerfugler skal ikke til samme sted. Og noen har store vinger mens andre har små. Men du har fått de vingene og de fargene som passer for deg og som var ment for deg. Det er slitsomt i lengden å fly skjevt, men det kan hjelpe å løfte blikket der du selv ønsker å fly i stedet for å beundre andres vinger og flygemetoder. Du er verdifull slik du er, og her og nå kan være det beste utgangspunkt for både fortid og fremtid.

Lykke til med hverdagens balanseflyging!

Hvem har ansvaret for at arbeidsmiljøet fungerer slik vi ønsker det? Hva er egentlig et arbeidsmiljøet? Eksisterer det på egenhånd? Har det et liv for seg selv? Er det i det hele tatt påvirkelig av noe eller noen utenfra? Er det konstant eller er det i konstant endring?

Arbeidsmiljøet er symptomet

Jeg tror arbeidsmiljøet til enhver tid eksisterer som et symptom på den tilstand alle i arbeidsstokken er i. Symptomene til majoriteten i flokken vil være mest framtredende. Det vil si at dersom størstedelen av flokken kjenner på noe, enten det er glede eller frustrasjon, vil dette vises i størst grad. Andre symptomer vil være tilstede hos enkeltpersoner og dermed ikke så synlige i forhold til de andre. I likhet med kroppen vår, er det noen symptomer som går over av seg selv uten at noen tiltak er gjort, eller behandling er gitt. Andre symptomer forsvinner ikke så lett og trenger tiltak for å lindres eller behandles.

Arbeidsmiljøloven legger noen rammer som skal sikre oss et optimalt arbeidsmiljø. Den skal sørge for at vi er uthvilte når vi kommer på jobb, at vi får i oss mat og drikke i løpet av arbeidsdagen og at vi er ivaretatt gjennom ytre regulereringer.

Hva er godt nok?

Vi er heldige som lever i et land hvor disse rammene er satt og ivaretar de mest grunnleggende behov. Utenfor dette, er det stort rom for tolkning i alle retninger på hva som er godt nok og hva som er mulig å få til i en travel hverdag. Spesielt i helsevesenet har jeg ofte kjent på kroppen at de krav som stilles til meg ikke alltid er forenlig med god ivaretakelse av meg selv. Jeg går ofte på akkord med meg selv for å hjelpe pasienter som trenger meg. Da kan det hende jeg ikke får spist før mot slutten av vakta eller må holde meg i stedet for å gå på do når jeg har behov for det. Slike omstendigheter har en tendens til å slite oss ut. Og når vi har lengre perioder med høyt arbeidspress, eller når det skjer store endringer på arbeidsplassen, har vi mindre kapasitet til å se andres situasjon. Da kjenner vi mest på hva vi selv har behov for.

Vi er alle i samme båt

I perioder med høyt press er dette ofte situasjonen for både arbeidstaker og arbeidsgiver, og man kan havne i en situasjon hvor en begynner å peke fingre på hverandre som årsak til at arbeidsdagen oppleves som slitsom. Denne runddansen kan skape mye støy som gir mange symptomer hos arbeidsflokken. Et arbeidsmiljø kan preges av mye støy i form av baksnakking, frustrasjon, å ta tilbakemeldinger veldig personlig, å lete etter <<feil>> hos andre eller å ikke lytte til hva staben har å si fordi det oppleves som <<klaging>>.

Både hos arbeidsstokken og ledere kan alle disse symptomene oppstå i større eller mindre grad. Like fullt er det støy som tapper oss for krefter og forverrer situasjonen vi allerede befinner oss i, i fellesskap! For til syvende og sist sitter vi alle i samme båt og må jobbe sammen for å holde oss flytende. Gjennom å bare se hva som er støy og ikke, tror jeg en lettere kan få tak i hva som er symptomer man faktisk MÅ gjøre noe med, og hva en kan la gå over av seg selv. Dersom en er fanget i sitt eget støy, er det ikke alltid så lett å skille alvorlige symptomer fra mindre alvorlige og forbipasserende symptomer. Noen ganger kan det kjennes ut som om en er prisgitt hva verden rundt en presenterer for en.

Nøkkelen til å ha det bra – i seg selv  – og med andre

Jeg tror nøkkelen ligger i å se at det er våre egne tanker om det som skjer rundt oss som skaper hele vår opplevelse av verden vi ser. Dersom jeg kommer på jobb og ser at hele venterommet er fullt av pasienter, og jeg får høre at sykehuset er fullt, blir jeg akutt sliten og motløs i forhold til vakta jeg skal til å ta fatt på. Dette er for meg selve beviset på at det er slik det hele fungerer. Jeg har jo ikke begynt på jobb enda, og likevel blir jeg akutt sliten og motløs. Det vil si at det er mine tanker om hvordan vakta kommer til å bli som jeg blir sliten av, og ikke selve jobben.

Det kan hende at jeg kommer til å bli veldig sliten i løpet av vakta, men det kan også hende at det hele løser seg lett og at jeg ikke blir det. Det som er sikkert er i alle fall at når jeg ser at det er mine egne tanker om situasjonen som skaper min opplevelse, så kan dette gi en umiddelbar lettelse, og at jeg ikke lenger er et <<offer>> for situasjonen, men at jeg i stedet for kan bruke min energi i hvert enkelt pasientmøte.

Å bli kvitt alt støyet jeg skaper i mitt eget hode, gir meg større kapasitet og mulighet til å sortere hva som haster å få gjort noe med og hva som kan vente. Prioritering er en viktig del av min jobb som akuttsykepleier, og jeg har best mulighet til å prioritere riktig når jeg har et klart hode. På samme måte har vi alle best mulighet til å se hva som må og kan gjøres noe med i arbeidsmiljøet, og hvilken rolle vi selv spiller i det, når vi har et klart hode, fritt for støy.

For det første: Ingen av fagene jeg hadde på sykepleien kunne forberede meg på gråten fra en skadet liten gutt som hadde mistet mammaen sin i samme ulykke han selv hadde vært involvert i. Måten han ropte « mamma» på, gjorde at jeg kunne kjenne det langt inni meg at han egentlig visste at det ikke var noen vits i å rope.

For det andre kan man snakke om noe og «forberede» seg så mye man bare makter, men hvordan vi takler situasjonen i øyeblikket, er det det bare vår egen tilstand der og da som avgjør. Og den kan variere fra dag til dag. På lik linje som hos andre mennesker som har følelser og tanker.

Den gylne middelvei

Pasienten skal alltid komme først. Og om vi synes det er så vanskelig at pasienten eller deres pårørende føler seg ansvarlig for å trøste eller hjelpe oss, må vi trekke oss ut av situasjonen, og la noen andre ta over. Men det er langt fra dette til å ikke kunne vise følelser i en vond situasjon. Jeg tror at vi noen ganger har vært så opptatt av å være profesjonelle, at det skaper en unødvendig distanse i relasjonen.

Vi har alle behov for å være nær noen når det kjennes vanskelig. Det er ikke alltid lett å vise det, eller å be om det, men å se at en sykepleier reagerer på en vanskelig situasjon kan kanskje føre til nettopp denne samhørigheten i situasjonen, og at pasienten dermed føler seg litt mindre alene.

Det å være ekte og vise hva man faktisk føler i enhver situasjon, er ofte det som gjør at folk får best kontakt med oss og tillit til oss – overalt i livet. Det er også dét som gjør livet lettere å leve uansett hvilke utfordringer vi møter på vår vei. Kanskje er det nettopp derfor kollegastøtte har en så god effekt når vi møter situasjoner som er vanskelig i arbeidshverdagen?

Kollegastøtte

Ved min avdeling var det en ildsjel som, for cirka ti år siden, kom i en situasjon på jobben som var vanskelig å håndtere rent følelsesmessig. Det var ikke én spesiell hendelse det ble arrangert en stor debrif rundt. Nei, denne hendelsen var mer dagligdags, men fordi den gjaldt én pasient som vedkommende hadde en relasjon til, satte det følelser i sving som det var vanskelig å bringe med seg videre hjem til familien etterpå.

På bagrunn av denne erfaringen, startet vedkommende en kollegastøttegruppe på akuttmottaket som den dag i dag fungerer utmerket når noen har behov for å bli ivaretatt og ha en samtale etter en vanskelig hendelse.

Det er ikke de ytre omstendighetene som avgjør om vi reagerer på en hendelse eller ikke. Det er hva vi føler om det vi opplever. Dermed kan det være helt andre situasjoner som man har samtaler om enn de man tradisjonelt ville debrife.

En kollegastøttesamtale er en uformell, én times lang prat med en dedikert kollega som har erfaring med å ha gode samtaler. Det er en samtale der man kan lufte det en har opplevd innen kort tid, bli sett, ivaretatt og lyttet til. Ofte er det bare dét som skal til for å komme videre. For å være rustet for neste pasient, neste utfordring. Og uten å dra med seg tanker om det en nettopp har vært gjennom.

En liten, men god investering

Dette er en svært god investering dersom en vil at helsepersonell skal kunne jobbe lenge og ha det godt i jobben sin. Vi trenger ofte bare noen som sier: «Det er helt greit å kjenne det sånn som du gjør», «Det er ingenting galt med deg».

Når jeg spør folk hvorfor de jobber der de jobber, svarer de ofte; <<på grunn av kollegaene mine>>. Mest sannsynlig driver vi med kollegastøtte som ikke er satt i system hele tiden. Og det er dét som gjør at vi klarer å stå i alle de vanskelige situasjonene vi står i hver dag.

Jeg vil slå et slag for mer kollegastøtte – både den formelle og den uformelle. La oss begynne med å ta ekstra godt vare på hverandre i jula.

I helsevesenet skjer vold mot helsepersonell flere ganger i uken, og tallene øker både i somatikk og psykiatri. Det viser tall fra både helsevesen og SSB.

I 2017 viste Arbeidstilsynet at helsepersonell er ekstra utsatt for trusler og vold. Personell som er alene med pasienter, mangel på nødvendig opplæring, tidspress, arbeidstempo og lav bemanning er risikofaktorer. Fulle sykehus fører til at pasienter legges på <<feil>> avdeling, og ofte må helsepersonell uten spesialkompetanse håndtere krevende situasjoner med pasienter som hører inn under andre spesialiteter.

Volden kan komme i form av ting som blir kastet etter en. Og det kan være slag og spark, det kan være spytting, trusler eller dytting. Jeg vet om helsepersonell som har vært borte fra jobb på grunn av vold, og jeg vet også om helsepersonell som ikke lengre er i arbeid på grunn av vold. Seniorrådgiver og forsker Cecilie Aagestad i STAMI har i en studie beskrevet at arbeidstakere utsatt for trusler og vold har 70 prosent større risiko for høyt sykefravær enn andre.

Bak voldsutøvelsen står ofte svært sårbare mennesker. Det kan være demente, eldre med forvirringstilstander, rusavhengige eller psykiatriske pasienter. Av og til kan forvirring skyldes helt grunnleggende ting som egentlig lar seg fikse: mangelfull smertelindring, overfylt urinblære eller infeksjoner som ikke er oppdaget. Eller pasienten er ganske enkelt redd.

Å nærme seg pasienter med forvirringstilstander, sterk angst eller demens tar tid og krever mye av den enkelte lege, sykepleier eller helsefagarbeider. For hvordan skal du ellers klare å få en engstelig og utrygg pasient trygg nok på deg til at du kan få tatt de nødvendige prøvene? Hvordan skal du få pasienten til å slappe av slik at du kan skanne urinblæren med ultralyd og deretter hjelpe pasienten til å få den tømt? Hvordan skal du håndtere en nyankommet, stor mann som ikke vil være på sykehus og som prøver å bryte seg ut fordi sykdom gjør at han ikke forstår, når du har mange pasienter å ta deg av?

Situasjoner kunne vært unngått med nok folk på jobb og helsepersonell med nok tid og overskudd. I stedet for å forebygge ved å skape gode relasjoner og etablere trygghet og tillit, må situasjoner i verste fall løses med beroligende medisiner og en telefon til vektertjenesten for bistand.

Sykefravær og frafall fra yrket har en kostnad. Og det er ikke mennesker i sårbare livssituasjoner som skal måtte bære byrden av mangelfull bemanning, fulle sykehus og overdreven effektivisering. Det er det de som sitter på pengene og prioriteringene som må bære. For helsepersonellet i avdelingene løper og gjør så godt de kan innenfor de rammene de har fått tildelt, selv om det noen ganger fører til at de får seg en på trynet.

Teksten ble første gang publisert i Klassekampen i spalten Gryr i Norden 10. desember

Jeg presenter her en oppskrift på hvordan nettopp du eller din hjertesak kan bli en del av NSFs arbeid fra november 2019, og jeg gleder meg til å snakke med deg.

Landsmøtet, arrangert hvert fjerde år, er organisasjonens øverste politiske organ. Denne gangen har du en helt unik mulighet også til å bestemme hvordan organisasjonen skal rigges, fordi vi er midt i en stor organisasjonsutviklingsprosess hvor ny organisasjonsmodell skal vedtas (kanskje av deg?) i november 2019.

Jeg har deltatt på landsmøter siden 2007 og har gått fra å være newbie til å sitte i forbundsstyret. Her er mine tips til deltakelse i NSFs politikkdannelse:

1. Bli foreslått som delegat, lever villighetserklæring innen desember 2018 / januar 2019, slik at du blir valgt på fylkesmøtet i mars.

Som delegat kan du foreslå og fremme forslag til ny politikk og kandidater til sentrale verv. Vær obs på at ulike fylker har ulike frister for valg av delegater!

Landsmøtet 2019 skal stemme frem 45 kandidater til viktige verv. Vil du, eller noen andre du kjenner, stille til valg som:

• Forbundsleder
• Første nestleder
• Andre nestleder
• Forbundsstyremedlem, seks medlemmer og seks vara
• Rådet for sykepleieetikk, leder og åtte medlemmer
• Landsmøtets kontrollutvalg, leder eller tre av medlemmene og fire vara
• Nominasjonskomité, leder eller seks medlemmer med seks vara

Det er lokale nominasjonskomiteer for delegatvalg. Nominasjonskomité for sentrale verv ble valgt i 2015. Nominasjonskomiteene gjør vurderinger av kandidater, men foreslår ikke selv. Derfor må du foreslå aktuelle kandidater eller bli foreslått av noen andre, eksempelvis din faggruppe eller tillitsvalgte.

Forslaget skal være begrunnet, og kandidater som foreslås, godkjennes når villighetserklæring fra kandidaten er mottatt i den elektroniske løsningen. Derfor bør du sjekke at opplysninger som ligger om deg i medlemsregisteret, er korrekt. Om ikke dette stemmer, så vil du aldri får tilsendt beskjed om at du er foreslått og vedlagt villighetserklæring (mobil og e-post).

Villighetserklæringen er din signatur på at du stiller til valg, og en kort presentasjon av deg selv og hvorfor akkurat du skal være delegat og/eller kandidat og vedta/gjøre NSFs førende politikk for fire år fremover.

Fylkesmøter arrangeres stort sett i slutten av mars, og der velges delegatene til Landsmøtet. For å bli valgt må du gjøre deg synlig for andre medlemmer.

Det bruker å være litt kamp om delegatplassene til Landsmøtet, men ikke mer enn at om du har lyst, så er det gode sjanser for at du med litt innsats kommer med. 

Frist for å stille som kandidat til verv som velges på Landsmøtet, er 4. september 2019.

2. Foreslå ny politikk (saker til Landsmøtet) innen seks måneder før Landsmøtet – i praksis begynnelsen av mai 2019.

Les deg opp på NSFs formåls- og prinsipprogram, innsatsområder og vedtekter. Du finner dem  her. Forslag til endringer leveres til forbundsstyret, men i praksis til generalsekretær, som legger dem frem for styret.

Les kritisk med tanke på om noe bør endres, presiseres eller forsterkes, eller om noe nytt må inn. Hva har vi ikke politikk på?

Tenk gjennom at forslaget du kommer med, er forståelig uten historiekunnskap, og at begrep du benytter, er allment forstått uten videre definisjon.

Kort beskrivelse av det som kan endres på Landsmøtet 2019:

• Vedtekter er organisatoriske verktøy som hjelper organisasjonen til å nå politiske mål. Av og til må også disse endres. Se etter om de er forståelige og gir mening.
• Prinsipprogrammet  springer ut fra organisasjonens formål, og er derfor sammen med formålsparagrafene det ideologiske grunnlaget for NSF. Her kan du komme med forslag som er politisk og strategisk overordnet med lang tidshorisont. Prinsipprogram er skrevet som «NSF mener at …» eksempelvis «sykepleie skal utøves på en faglig forsvarlig og omsorgsfull måte, i tråd med yrkesetiske retningslinjer og juridiske krav til tjenesteutøvelsen». Prinsipprogrammet sier likevel ingenting om prioriterte tiltak, og derfor må vi diskutere innsatsområder for å få til prioriteringer.
• Innsatsområder  har tidligere vært skrevet som ulike tematiske områder, eksempelvis «sykepleierprofesjonen i utvikling» og «lønns- og arbeidsvilkår». Under hvert tematiske område skrives et hovedmål med flere tiltak/kulepunkter som er beskrevet som «viktige elementer for nå målet». Eksempler på tidligere kulepunkter er:
  • Tredjehver-helg-prinsippet skal tariffestes.
  • Opptakskravene i bachelorutdanningen må skjerpes til karakterkrav 3 i norsk, engelsk og matematikk.

Vi som har vært på Landsmøtet noen ganger, vet at denne kulepunktlisten kan bli lang, og de fleste diskusjoner på Landsmøtet angår prioriteringer. Blir denne listen lite konkret, sprikende eller med et språk som er krevende å fortolke, så overlater vi egentlig til politisk ledelse / forbundsstyret å prioritere politikk for kommende periode. Ergo er det viktig å gjøre grundig forarbeid for at akkurat din sak skal bli forstått slik du mener.

Etter hvert kan du sette deg inn i andre medlemmers forslag til ny politikk på Landsmøtet 2019 og vurdere hvilke prioriteringer du vil gjøre for kommende debatter. Kan noen snakke sammen og ta deler av diskusjonene i forkant for å presisere politikkforslagene?

3. Forbered saksfremlegg og skap saken din om til vår sak.

Et forberedt saksfremlegg er nødvendig for at nettopp ditt synspunkt eller kandidatur skal vinne frem. Om dere i delegasjonen har levert inn saker til endring/tilføyelse av politikk, så har dere skrevet en begrunnelse der.

Ut fra dette skal forbundsstyret gi deg en tilbakemelding minimum 12 uker før Landsmøtet, altså innen begynnelsen av august, om at forslaget bes omarbeidet, trukket eller at du får tilsagn på et visst antall minutter fra talerstolen for å legge frem saken.

Om du har forslag til endring av prinsipprogram, får du litt lengre taletid enn på innsatsområder eller endring av vedtekter. Pass på pausene, mye godt arbeid for å overbevise dine delegatkolleger gjøres der.

4. Bli kjent med kandidatene og den politiske retningen de presenterer.

Du skal stemme på kandidater, så da må du bli kjent med dem og deres ulike politiske retning for organisasjonen. Hvilke politiske saker presenterer de? Hvilke visjoner for NSF har de? Hvordan har de arbeidet med saker tidligere?

Har du bestemt deg for en kandidat eller flere, så fremsnakk disse, og helst uten å rakke ned på andre. Det er tøft å stille til valg, og det er et sunnhetstrekk for organisasjonen om det er mange kandidater.

5. Forstå ordstyrerens oppgave og forhold deg til reglene for hvem som tar ordet, når og hvor lenge.

Les for eksempel  Mariannes møtevettreglerfra Landsmøtet 2015.

6. Gled deg!

Lev, lytt, lær, snakk, le og dans når du er der.

Det er en opplevelse de fleste husker godt og gleder seg over i etterkant. Ta vare på dem som er nye på Landsmøtet, slik at de føler seg inkludert.

Gi positiv feedback. For noen kan det være første gangen de taler foran flere hundre mennesker. Still spørsmål om du er usikker på hvordan noe kan forstås. Ta pauser der det er nødvendig.

7. Etterarbeid

Følg opp det som blir vedtatt, og følg opp dem som blir valgt, slik at de forstår arbeidet som skal gjøres, og har noen å diskutere dette med. Det er lov og ønskelig at medlemmer kommer med innspill til hvordan politikere gjør arbeid for NSF også mellom valgår.

Fortell andre om din opplevelse på Landsmøtet 2019. Har du kritikk, så la den komme til noen som er i posisjon til å skape endring til neste gang. Er du fornøyd, så fortell flest mulig om det.

Jeg gleder meg til å snakke med mange av dere i november 2019 – og kontakt meg gjerne før om du har spørsmål eller vil ha hjelp til politikkdannelse.