Vær tålmodig og vis litt storsinn i møte med studenter

Noen sykepleierstudenter er så heldig å møte på de fineste kontaktsykepleierne i praksis. De som gir deg en følelse av at de vil deg vel og som tar deg med og viser vei. Sykepleierne som introduserer deg for en verden av prosedyrer og pasientkontakt, som jo er det du som sykepleier skal forholde deg til i fremtiden.

En og annen sykepleier har også evnen til å bygge opp selvtilliten til spente og forventningsfulle studenter og kan kanskje forteller studentene at; «Du er på god vei. Dette vil du med tiden mestre fint. Nå skal vi bruke ukene i praksis til å bygge deg opp». Dessverre er ikke dette realiteten for mange.

Studenter faller fra

Jeg startet på sykepleiestudiet sent i livet, og senere enn de aller fleste. Etter mange år med humanistiske fag var jeg klar for nye utfordringer, og sykepleieryrket har jeg alltid hatt stor respekt for. Etter flere år som ekstravakt i psykiatrien, ble jeg så inspirert av de flotte sykepleierne jeg møtte. Derfor tenkte jeg at dette kunne være et yrke for meg. Jeg har ikke angret på veivalget, men etter snart to år med studier, og nye bekjentskaper, har jeg gjort meg noen tanker.

Dette innspillet er en anerkjennelse av en rekke fine medstudenter jeg startet med, og gikk sammen med, på sykepleiestudiet. Noen mistet vi nesten, mens andre falt av studiet. Jeg har ikke glemt dere. Av ulike grunner fullførte de ikke. De falt fra i praksis der de ble målt og vurdert – herfra til månen. Jeg vil presisere at jeg snakker om praksis i spesialisthelsetjenesten.

Rettferdig vurdering

Jeg skjønner veldig godt at sykepleiestudenter må observeres, vurderes og evalueres. Vi skal tross alt ut i et yrke hvor ansvaret er stort og hvor feilgrep og manglende skikkethet kan få katastrofale følger. Sårbare pasienter er avhengig av at vi gjør jobben vår på en faglig forsvarlig måte. De ulike praksisplassene våre underveis skal fungere som en kvalitetssikring med hensyn til at de studentene som får godkjent praksis er vurdert som gode nok sykepleiere.

Men, hva med dem som evaluerer oss? Er de skikket til å evaluere oss? Møter kontaktsykepleierne studentene på en slik måte at det blir en god læringssituasjon for studenten? Er de vennligsinnet, eller er studenten en byrde for dem? Er det å regne som en lottogevinst om studenten får en sykepleiekontakt som vil dem vel og som vurderer dem på et rettferdig grunnlag og ikke basert på kjemi og humørsvingninger?

Jeg er veldig klar over at det kan være flere forklaringsmekanismer her. Kontaktsykepleierne har ofte altfor mange arbeidsoppgaver i tillegg til at de skal veilede studenter. Og jeg er også innforstått med at pasienten er prioritet nummer én, og at studenten derfor i beste fall kommer på andreplass.

Skremmes vekk fra yrket

Jeg har selv hatt noen kontaktsykepleiere i praksis som jeg anser som mine forbilder. De har lært meg ekstremt mye, og de har gitt mye av seg selv for at jeg som student skal få kjenne på hva det vil si å være sykepleier. Ikke minst har de fått meg til å reflektere rundt sterke møter med pasienter. Dette ville jeg ikke vært foruten.

Jeg vet at ikke alle er like heldige i praksis, og noen av studentene jeg har blitt kjent med ble ikke møtt på en respektfull måte. Enkelte har blitt herset med i den grad at de, etter uker i praksis, har blitt så stresset og nedbrutt at de har slurvet på jobb. Slurven velger jeg å tilskrive manglende selvtillit. De startet praksisen i den tro at dette var noe de skulle lære av og få til, men kom ut i andre enden med en følelse av de hadde havnet på feil spor og ikke egnet som sykepleiere.

Blomstrer med tiden

Noen vil kanskje svare at ikke alle egner seg som sykepleier, og at kontaktsykepleierne gjorde oss alle en tjeneste ved å luke dem ut. Men jeg vet i mitt stille at vi har mistet flere fine og dyktige mennesker på veien som jeg – mer enn gjerne – hadde møtt som sykepleiere om jeg hadde vært pasient. Hadde de bare fått litt mer tid, ville de ha blomstret. Og vi vet alle hvem som til sjuende og sist hadde profittert på det. Pasientene!

Jeg tenker ofte på mine medstudenter som aldri fullførte. Og hva de har tatt med seg videre av erfaring. Jeg skal forsøke å være raus den dagen jeg står der som kontakt for en usikker og spent sykepleierstudent som plutselig skal mestre så mye og får kastet på seg en helt ny verden av prosedyrer og ansvar. Og det før de er ferdigutdannet! Vi trenger sykepleiere i dette lille landet vårt. Mer enn noen gang. Vær snill og vis tålmodighet og litt storsinn mot sykepleierstudentene som prøver så hardt de kan. Det handler om menneskemøter, og det er jo det vi som sykepleiere skal være gode på.