Ja vel, så er begrepet fatigue vanskelig å forstå, men ikke bruk definisjonen trøtthetstilstand. Skal folk tro at jeg og andre går rundt og er trøtt hele tiden? Hvem er vel ikke trøtt i mørketida? spør småbarnsmoren.
I et åpent brev til helseministeren stiller konserntillitsvalgte og konsernvernombud i Helse Nord spørsmålstegn ved Regjeringsplattformens forslag om at Finnmarkssykehuset skal bli en del av Universitetssykehuset Nord-Norge.
Tillitsvalgt. Valgt i tillit. Er det spesielt, eller en selvfølge, når vi velger andre?
Arbeidslivet, som resten av tilværelsen, er avhengig av ulike funksjoner og samspill. Hverdagsvalg, personvalg og verdivalg. I bunn ligger en eller annen form for tillit. Hva gjør tillitsvalgte spesielle; er det særlig spesielt?
Arbeidstilsynet skriver følgende på sine hjemmesider: «Tillitsvalgte skal bistå sine medlemmer i å ivareta de generelle arbeidsvilkår, men også bistå medlemmer i enkeltsaker. Eksempelvis ved lønnsforhandlinger, eller ved konflikter. Den tillitsvalgte, eller representant for de ansatte er et bindeledd mellom ledelsen og de ansatte».
Mange personer har funksjoner som drives av klare mål. Egen vinning, penger, makt, sosial posisjon, eller ulike kombinasjoner av dette. Er det annerledes med tillitsvalgte? Bestillinga til rollen kan forstås ulikt og må bekles av den enkelte tillitsvalgte med de kunnskaper vedkommende besitter. Personlige egenskaper vil naturlig nok prege formen. Innholdet kan derimot være mer unison. Men anonyme er vi aldri.
Derfor er det lettere å være enige om at tillitsvalgte er der for en gruppe snarere enn for seg selv. Ikke sjelden er det ingen personlig fordel å være den budbringeren andre møter. Ikke alle er like gode til å skille mellom budskapet og overbringeren. Vi er mange som har fått kjenne mye på dette.
Særlig vanskelig blir det når den du skal samarbeide med ikke spiller etter de samme notene som deg selv. Når vedkommende ikke deltar i den avtalte og forventede formen samarbeidet skal ha. I arbeidslivet kan det koke litt over i slike saker. Imidlertid er det menneskelig å feile og medmenneskelig å bidra til feilretting. Det beste er da å innrømme saken, gå tilbake og erkjenne status. Alt blir lettere når parter snakker sammen og lytter til den andre før neste svar utleveres. Samarbeid er ingen konkurranse man skal vinne. Samarbeid skal gjøre laget bedre.
Motsatt, når den antatt sterkeste glemmer den gjensidige informasjonsplikten i et partsforhold, blir det verre. Om en til og med tuller det hele til med å omskrive fakta, eller lage sin egen historie fordi den «passer bedre», så er et tillitsforhold på avsporingskurs. Da behøves virkelig rak rygg og kloke hoder. Tillit er ferskvare. Derfor kan den ofte gjenopprettes. Det starter med innrømmelser og erkjennelser. Og det fortsetter med ærlig samarbeid.
Etter sju år som hovedtillitsvalgt for kommunale sykepleiere vet jeg litt om dette også. For ikke lenge siden, mens jeg og en venn spaserte i sentrum før butikkene stengte, ble jeg regelrett praiet på åpen gate. Hun kom rett mot meg, unnskyldte seg, men fortsatte: «Du! Du skal ha mange tusen takk for at orker. Jeg er så imponert av at du gir oss et ansikt i møterom og i avisa, og at du formulerer deg så godt på våre vegne. Jeg kjenner så mange som snakker godt om oss – etter å ha samarbeidet med deg!»
Du verden, tenkte jeg. Takket. Jeg fikk en klem av dama som selv var på vei ut av arbeidslivet. Hun hadde en annen arbeidsgiver enn meg. Vi var ukjente. Jeg ble litt perpleks, men mer stolt. Vi betyr noe ...
Tillitsvalgte er viktig. Jeg utgjør en forskjell. Arbeidslivet er i ferd med å bli nærdemokratiets frontsone, og tillitsvalgte er i førstelinja.
Å fylle rollen på ordentlig gjør oss tilliten verdig.
Dette er en kronikk som først ble publisert i Adresseavisen 26.01.19.
Jeg sitter og chatter med en ung mann som beskriver hvordan han skader seg selv. «Vet du hvorfor du gjør det?», skriver jeg og trykker på Enter. «Det kjennes godt. Å slippe det vonde litt», svarer han.
I Norge stilles det stadig oftere krav om brukermedvirkning i forskning. Her kan vi lære av erfaringene de har gjort i Storbritannia, skriver Tove Aminda Hanssen.
Når lovverket overskygger godt faglig arbeid og gode kliniske vurderinger, mener jeg at vi fagfolk fra alle involverte profesjoner må si fra.
Det er store forventninger til hva nybakte foreldre skal mestre i hverdagen, og mange opplever at det er et stort gap mellom hva de føler at de trenger sammenliknet med hva andre mener at de trenger, forteller helsesykepleieren.
Mens politi og brannkonstabler har plikt til å trene i arbeidstiden, ligger sykepleiere helt på bunnen blant dem som får treningstilbud gjennom jobben.
Lojalitet og lydighet og mangel på gode systemer og god organisering må ikke frata oss mulighetene til å snakke ordentlig om god selvmordsforebygging, skriver Gry Bruland Vråle.
Dagens helsevesen preges av en mål- og resultatstyringskultur som kan heve pasientsikkerheten. Men den kan også gi motsatt effekt, skriver Inger-Lise Robertsen.
Bachelorstudentene i sykepleie skal lære ulike sykepleieferdigheter i løpet av utdanningen. Vi bruker film som et pedagogisk verktøy i undervisningen, og har god erfaring med dette, skriver artikkelforfatterne.
Med overskriften «Gaustad eller Ullevål: Det perfekte sykehuset finnes ikke» konkluderte et redaksjonelt innspill 9. januar 2019 med noen påstander som er feilaktige og tydelig påvirket av den retorikken sykehusledelsen lenge har brukt for å snakke ned fortsatt drift på Ullevål sykehus.
For halvannet år siden utga Sykepleien et bokasin om døden og etiske problemstillinger knyttet til behandling. Lesningen vakte til live minner om en opplevelse som var skjellsettende for meg som sykepleier. Denne historien har jeg lyst til å dele med Sykepleiens lesere.
Nesten halvparten av mannlige studenter avbryter en kvinnedominert profesjonsutdanning. Frafallet er nesten dobbelt så høyt blant menn som blant kvinner.
I sommer ble det utlyst flere 100 prosent jordmorstillinger ved Kvinneklinikken ved Haukeland universitetssjukehus. Stillingene var planlagt som såkalte kombinasjonsstillinger. Dette er ikke godt nok, mener Hanne Holst.
«Vi må tenke nytt. Gammeldagse løsninger virker ikke lenger. Får du ikke gjennomslag er du en del av problemet.» Hvordan møter vi slikt?
Først noen avklaringer: Jeg er omtalt som en tilfeldig hovedtillitsvalgt, men er nå på syvende året. Oppgaven skal være å koordinere plasstillitsvalgte, samt å være en samarbeidspart for Rådmannen og dennes medarbeidere i delegerte oppgaver. Oftest tjenestedirektører og deres sjefforhandler. I tillegg skal samfunnskontakt ivaretas for et felles beste. Det blir utfordrende når arbeidsgivers politiske og administrative kurs ikke åpenbart er felles staket ut.
Mesteparten av tiden handler imidlertid om noe helt annet: Å overholde en avtalt arbeidstid for våre medlemmer, som mange av arbeidsgivers ulike representanter ikke klarer, ønsker eller vil overholde. Vi har det skriftlig. Oftest skyldes det uvitenhet. Uansett er det slik at inngåtte avtaler, på ulike punkt, altså ikke holdes. År etter år. Hva er en avtale verdt da? https://sykepleien.no/2018/05/hovedtillitsvalgt-trist-se-ks-sover-pa-va…
Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet har felles overordnede bestemmelser. Disse er minimumsbestemmelser, og partene står lokalt fritt til å avtale bedre og mer hensiktsmessige lokale særavtaler som overbygger. En skulle kanskje anta at dette borger for gode samarbeidsforhold. Hva skjer når synet på slike særavtaler ikke får gehør hos arbeidsgiver? Hvordan kan overordnede intensjoner møtes når kun minimumsordninger omsettes til de eneste gjeldende i avtaleverk?
Sykepleiere arbeider i all hovedsak i turnus. Hovedavtalen har ingen spesifikke avtalepunkt som regulerer at det er mer «å styre med» for tillitsvalgte som først skal avtale arbeidstid, så fritid (eller omvendt!), før du kan gå løs på det som andre tillitsvalgte oppfatter som den egentlige jobben? Jo, Utdanningsforbundets hovedtillitsvalgte har det langt lettere. De slipper å forhandle om når det skal jobbes utenfor normalarbeidstid og den ekstra kompensasjonen dette skal honoreres med.
Hovedavtalen tar ikke hensyn til saken. Unio setter ikke dette på dagsordenen. Hvordan skal turnusfloker løses når vi ikke er enige om hva hovedutfordringen er? Hos meg møtes vi med et forvaltningsbudsjett som alle mener er for knapt, men som ikke endrer på antallet utøvere i tjenesteproduksjon. Når vi ser på planlagt sykepleierbemanning kontra faktisk sykepleierbemanning ved poster og enheter, så ser vi det: Det er ikke i helgene vi mangler mest planlagt sykepleierbemanning. Det er i ukedagene. For få skal altså gjøre for mye.
La oss derfor snakke litt om produksjon: Er det mulig å produsere kvalitet når du ikke har nok av de identifiserte innsatsfaktorene? Jeg har snakket litt med folk i prosessindustri, og de er veldig tydelige. Svaret er nei. Produkter kan selvsagt lages, men det går ut over kvaliteten. Det er kvaliteten som selger, og derfor er spørsmålet uinteressant. Hos oss er det imidlertid motsatt: Vi skal kjøre på. Uansett. Hva leverer du i tjenestekvalitet til slutt da? Hvem er ansvarlig for den?
Nylig leste jeg om en bykommune nordpå som søkte etter sykepleier i en rehabiliteringsavdeling. Stillingsprosenten var hele 89,2 prosent. Denne kommunen har også rekrutteringsutfordringer og bruker midler på byråinnleie av vikarer. Det er minimum 3,5 ganger dyrere. Minimum. Det sparer ingen penger på. De siste 10,8 prosentene burde anses som en ren investering i både kvalitet og kontinuerlig bemanning. Vi ser ikke slike stillingsbrøker i stort annet enn i helsevesenet. Hvor er den overordnede ledelsen når dette fortsetter? Seriøst?
Eller, om vi ser på oss selv, når vi godkjenner å jobbe 14,5 timer sammenhengende i vakter i hjemmesykepleie? Som skal ivareta kvalitet, egen trafikksikkerhet i to rushtider, og samtidig skal oppfattes som rekrutterende? For tror du det er mange ekstra kroner å hente for sykepleieren i denne vakta? Nei, du skal være heldig å få en ekstra helg fri. Om en stund. Økt ubekvemhet skal visstnok ikke våre medlemmer motta godtgjøring for.
Du som leser dette er interessert i sykepleieres gjøren og laden, våre arbeidstider, våre ansettelsesbetingelser og hvordan vi bør finne en bedre felles farbar vei. I 2019 er det gullår for «normalarbeideren» (det betyr ukedagsarbeideren). Når virksomheten stenger, altså på røde bevegelige fridager i årskalendre, har «normalarbeideren» fri. Med lønn. I 2019 er det 13 slike ekstra fridager. Hos oss får turnusarbeideren hele tre. Basta. https://www.nrk.no/ostfold/vi-_mister_-ingen-fridager-i-2019-1.14346082
Resten skal arbeides, ferier i helger oppleves å måtte innarbeides, og på toppen av det hele ønskes økt innsats om sommeren. Når noen av dagarbeiderne derfor sier at det er likt for alle, så bare glem det. Det er forskjellsbehandling og manglende kompensasjon for ubekvemhet som har vunnet dagsordenen. Dette er en trussel mot både tjenestekvalitet og rekruttering.
Jeg har fått spørsmål fra min arbeidsgiver om hvordan jeg mener jeg bidrar til løsninger innen arbeidstidsproblematikken. Ser jeg nytt, eller er jeg blendet av mine «gammeldagse» syn? Jeg innrømmer det gjerne; dette er vanskeligst. Ikke minst med en motpart som ikke vil, og en støtte i egen organisasjon som ikke fremstår som helt på plass. Vi reiser i altfor stor grad alene, vi hovedtillitsvalgte. I politisk styrte organisasjoner blir vi og våre medlemmer dermed satt litt ut av spill. Slik kan dette ikke fortsette.
Så får vi hjelpe hverandre så godt vi kan for å endre dette. Spille hverandre i posisjon og lytte til dem som står i det. Vi behøver det. Pasientene behøver det. Våre kolleger og familier behøver det.
Det er nemlig forskjell på «godt» og «nytt».
Som overalt ellers i landet krangles det også i Oslo om hvor det nye sykehuset skal ligge. Men kampen om plasseringen har lett for å overskygge det faktum at det perfekte sykehuset trolig aldri vil bli bygd.
Jeg ønsker at mange tusen flere våkner opp av likegyldighetsdvalen og engasjerer seg i sykehuskampen, skriver Gunn Pound i denne kronikken.
Som sykepleierstudent er det umulig å ikke få med seg feil som blir gjort av erfarne sykepleiere. Mitt innlegg handler om grunnleggende hygiene hos helsepersonell, skriver Malén Stensgård Høyland.
Retten til selvbestemt fosterreduksjon er ikke en sak som bare et kristent parti på vei under sperregrensen bør engasjere seg i.
I år har den gamle kjønnsdebatten dukket opp på nytt: Er det forskjeller på mann og kvinne, og påvirker disse forskjellene våre valg? spør forfatteren Eirik Husby Sæther og viser til sykepleieryrket.
Kongens nyttårstale var knakende god. Han hyllet blant annet alle som jobber i helsevesenet og gir «god og omsorgsfull pleie». Som leder i Rådet for sykepleieetikk ønsker jeg imidlertid å rope et SOS, skriver Elisabeth Sveen Kjølsrud i denne kronikken.
Nå føler jeg at ansvaret er for stort. Jeg må skrive dette ned slik at det ikke forsvinner i hverdagens strabaser, skriver sykepleieren.
Det koster litt å forlate familie og venner for å gå på jobb i jula, men helligdagsvaktene er også en påminnelse om hvor verdifullt arbeidet vårt er, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.
