Vi skal kunne snakke med pasienten, grunnleggende pasientundersøkelse, HLR, defibrillering, førstehjelp og praktiske prosedyrer. Spesialsykepleiere, som eksempelvis intensivsykepleiere, jordmødre og anestesisykepleiere, deler et enda større repertoar med leger.

Allikevel brukes både sykepleiere og spesialsykepleiere i svært liten grad både i undervisning og praktisk trening av medisinstudenter. Samtidig klager medisinstudenter over manglende øving på praktiske prosedyrer, manglende en-til-en-øving i praksis og for lite trening på praktiske prosedyrer.

Førsteårs medisinstudenter sendes ut i praksis med leger, i stedet for å tilbringe noen uker sammen med sykepleiere for å lære grunnleggende prosedyrer, systemforståelse og pasientkommunikasjon.

Vi forventer alle at leger skal kunne ta blodtrykk, puls og respirasjon, og kunne kommunisere godt med pasienten. Selv om leger ofte ikke må gjøre en del sykepleierprosedyrer, så forventes det at de også kan utføre disse, som for eksempel PVK, kateterisering, injeksjoner, medisinhåndtering og sårstell.

En praksisperiode sammen med sykepleiere hadde vært en gyllen mulighet til å øve på slike prosedyrer, samtidig som de lærer om de andre yrkesgruppene. Dette vil kunne bidra til betydelig bedre kommunikasjon og gjensidig respekt i fremtiden.

Selv har jeg kurset utallige medisinstudenter, fra første til siste studieår, i alt fra førstehjelp, PVK og medisinhåndtering til avansert hjerte-lunge-redning. Det at jeg har mye relevant klinisk erfaring, har blitt satt stor pris på, og kursene er blitt godt evaluert. Hvem vil du skal lære deg prosedyrer, noen som gjør dem i sitt daglige virke, eller noen som gjør dem tidvis?

I oktober arrangerte Norsk medisinstudentforening i Pécs (Ungarn) en faghelg for 200 norske medisinstudenter. Her ble en rekke kurs avholdt, og blant instruktørene fant vi både leger, spesialsykepleiere, sykepleiere og medisinstudenter. Sykepleiere og spesialsykepleiere holdt kurs som PVK og injeksjoner, legemiddelhåndtering, akuttmottakssimulering, nyfødtresuscitering, AHLR og luftveishåndtering.

Kursene ble godt mottatt og svært godt evaluert. På kurs i avansert hjerte-lunge-redning møtte medisinstudentene sykepleiere og spesialsykepleiere som hadde lang erfaring fra akuttmottak, legevakt, ambulanse og legebil. Dette var profesjonelt helsepersonell som selv hadde deltatt aktivt i flere situasjoner med hjertestans.

Luftveishåndteringskurset ble holdt av anestesisykepleier, en yrkesgruppe en må kunne si er knakende gode på grunnleggende og avansert luftveishåndtering. Tidligere har det også vært jordmor i Pécs og undervist om grunnleggende fødsel og gynekologi.

Jeg sier overhodet ikke at sykepleiere skal overta det faglige ansvaret for medisinstudenter eller den teoretiske undervisningen. Det jeg derimot hevder, er at praksis og trening med sykepleiere og spesialsykepleiere er en gyllen mulighet for læring og trening for fremtidens leger.

En økt forståelse for hverandres utdanning og fagfelt er en ekstra bonus. Samtidig er det ikke å stikke under en stol at sykepleiere ofte får hjulene til å gå rundt på norske helseinstitusjoner, vi kjenner både de formelle og uformelle reglene for hvordan ting fungerer. En praksis med sykepleier vil derfor også bidra til økt systemforståelse.

Det ironiske er at sykepleiere og spesialsykepleiere brukes mye i kursing av ferdig utdannede leger. Vi underviser på akuttmedisinkurs for leger og sykepleiere ved legevakt, PHTLS, AMLS, ATLS, nyfødtresuscitering, AHLR, HHLR etc. Det er derfor ikke tvil om at de også kunne vært en svært god ressurs for medisinstudenter. Det samme gjelder også for andre yrkesgrupper som for eksempel paramedic, som en også finner som instruktører på mange av de samme kursene.

På samme måte som jeg synes medisinstudenter skulle hatt noe praksis med sykepleiere, mener jeg også at sykepleierstudenter burde hatt noen vakter sammen med leger. Dette hadde bidratt til en bedre forståelses av hverandres roller og hvordan vi best utfyller hverandre. Selv lærte jeg svært lite om andre yrkesgrupper på sykepleierstudiet, det tok faktisk lang tid før jeg forsto hva legene drev på med ettersom jeg kun møtte dem på legevisitten.

Litt tverrfaglig praksis og trening bidrar sterkt til faglig utvikling og forståelse for hverandres roller og utdanning. For eksempel vil et par dager i ambulansen for både leger og sykepleiere forhindre dumme spørsmål som «Har dere oksygen i ambulansen?».

Flere universiteter har allerede begynt med samtrening og noe tverrfaglig praksis. Dette ser jeg på med stor glede. Håpet mitt er at dette rulles ut i stor skala. Frem til det skjer, oppfordrer jeg med dette alle sykepleiere til å tilby medisinstudenter å bli med en vakt eller to for å øve på prosedyrer etc.

Leger, dere oppfordres til å også se sykepleierstudenten, ta dem med på prosedyrer og undersøkelser når dere har tid, still spørsmål til dem på visitten og forklar ting. Kontaktsykepleiere kan i stor grad bidra til dette, selv ble jeg puttet med både leger og spesialsykepleiere av mine kontaktsykepleiere.

Universitetet i Pécs har innført seks ukers obligatorisk sykepleiepraksis for medisinstudentene, håpet mitt er at vi ser noe liknende i Norge. Da presset på praksisplasser for sykepleiere allerede er stort, er muligens seks uker mye å be om, men noe bør vi kunne få til.

Alle yrkesgrupper har mye å lære av hverandre, få yrkesgrupper arbeider så mye sammen og er så pass avhengige av hverandre som legen og sykepleieren. Det er helt nødvendig at vi møtes allerede i studietiden og utvikler gode relasjoner tidlig. På samme måte som sykepleieren og helsefagarbeideren møtes og samarbeider tidlig i sykepleierstudiet.

Det er, kort oppsummert, status i sykepleiernes streik når NHO Service og Handel ikke vil finne forhandlingsløsninger.

NHO vil at de dårligste vilkårene i det avtalte arbeidslivet for sykepleiere i Norge ikke skal bedres. De dårligste vilkårene for sykepleiere finnes i NHOs tariffområde. NHO vil at helsetjenester skal vinnes på anbud i det offentlige rom av deres bedrifter, fordi deres ansatte har de dårligste vilkårene og dermed de laveste «utgiftene».

Menn og noen kvinner i dress og slips kaster nå dressjakka og vil stenge helsepersonell ute fra jobbene sine. Helsepersonell som er i jobbene som gjør at anbud vinnes. De jobbene som gir anbudet helsemessig troverdighet. De jobbene som NHO ikke vil betale arbeidstakerne sine gjennom vilkår som gjør dem konkurransedyktig som arbeidstakere. Sjekk selv – det er det vi i fagforeninger gjør. 

Arbeidsgiverorganisasjoner er ulike. NHO har vist et ansikt de skal slite med å vise frem fremover. Lille speil på veggen skal vite å gi tilbakemelding, også i større samfunnsrom. Det finnes alltid alternativer, og arbeidstakerorganisasjonen Parat i YS gikk etter to timer ut og ba NHO trekke sitt utestengelsesvarsel. Det bør også medlemsbedrifter med et sosialt ansvar merke seg.

Helsepersonell redder liv, holder tak i liv, og har bokstavelig talt andres liv og helse mellom hendene hver eneste arbeidsvakt. Hele døgnet, alle døgn. Både før, under og etter at kontordressene er hengt tilbake på sine respektive kleshengere. Respiratorer, kritiske observasjoner, behov for tidlig forebygging for å hindre en senere statusforverring; det kliniske blikk.

Alt dette er i NHO ikke mer verdt enn å skaffe NHO makt til å vinne frem med sine syn. Ikke ved forhandlingsbordet, kanskje fordi de ikke tør? Kanskje fordi argumentene ikke holder? Derfor ved å stenge ute, og dermed utsette alle berørte pasienter for økt fare.

Dette er ikke akseptable holdninger for en arbeidsgiver som kan drive helsetjenester i Norge. Dette er lovbrudd, helsefarlig atferd, og stygg maktbruk.

NHO er i ferd med å dumme seg ut. Andre arbeidsgiverorganisasjoner står parat til å overta. Fortsettelse følger.

Det er selvfølgelig hyggelig at mine kolleger syntes det var hyggelig med en mann på avdelingen, legene kommenterte det også. Når det er sagt, ble jeg også tatt godt imot på alle andre måter og inkludert i et fantastisk arbeidsmiljø.

Blant foreldrene ble det aldri nevnt som noe negativt at jeg var mann, snarere tvert imot. Spesielt fedrene tror jeg satte pris på å møte enn mann blant alle damene. Pasientene virket også å være like fornøyde under min omsorg, overvåkning og pleie. Det skal sies at det tidvis var vanskelig å forstå hva pasientene sa, men de virket fornøyde i alle fall.

Tiden min på nyfødtintensiven fikk meg til å tenke en del over hvorfor ikke flere menn arbeider på denne avdelingen. Dette er en av de best drevne avdelingene jeg har vært på, det faglige nivået blant personalet var skyhøyt, arbeidsmiljøet var bra, legene jobbet tett og godt sammen med sykepleierne, forholdet mellom leger og sykepleiere var kjempebra, avdelingen var godt utstyrt, det var mange spesialsykepleiere, og ledelsen fremsto som profesjonelle og dyktige.

Fra første stund fikk jeg god opplæring og ble godt mottatt. Det var en tydelig fordeling av pasienter etter kompetanse og utdanning, samtidig som en alltid kunne spørre om hjelp.

På denne sykehusavdelingen arbeider du med de skjøreste, sykeste og mest kritiske pasientene på hele sykehuset. Personalet deltar på mottak av akutt dårlige barn ved for eksempel akutt keisersnitt, de bemanner helikopteret når dårlige premature barn må hentes andre steder, personalet følger i ambulanse ved transport av premature og en har alvorlig syke premature barn på respirator, CPAP og highflow.

Det kan i aller høyeste grad anses som en meget spennende, lærerik og intensiv avdeling. Flere av faktorene som tradisjonelt trekker menn til en avdeling.

For meg var det derfor rart at ingen andre mannlige sykepleiere arbeidet på avdelingen. Samtidig som det faglige og spennende er tydelig til stede, er det også en utrolig fin pasientgruppe å arbeide med. Det er en enorm takknemlighet og glede i å kunne bidra til livredning og behandling av disse barna. En blir godt kjent med foreldrene og får følge premature barn fra en knallhard start på livet, helt til de skrives ut i god form.

En kan spørre seg: Hva som holder mennene borte? Er det oppfatningen om at arbeidet er preget av bare stell, bleieskift og trøst? Dette er i så fall skammelig feil. Selvfølgelig er grunnleggende stell og omsorg en viktig del av jobben, her som alle andre steder i helsevesenet. Men jeg gjorde ikke mer stell her enn da jeg arbeidet på akuttmottak.

Avdelingen kan også fronte med ingen tunge løft. Prosedyrene er spennende, og en bruker en mengde svært teknisk utstyr. En arbeider side om side med spesialsykepleiere og overleger, noe som gir en fantastisk mulighet til faglig utvikling.

Den fineste delen for meg var allikevel å gå hjem hver dag og føle at jeg hadde betydd noe, at jeg hadde hatt tid til pasientene mine, og det privilegiet med å få arbeide med en slik pasientgruppe. Et av mine største øyeblikk denne sommeren var når et foreldrepar kom tilbake til avdelingen for å si takk til meg, siden jeg ikke hadde vært på jobb den vakten de ble skrevet ut. Da føler man at man virkelig har betydd noe for en familie. 

Selv startet jeg faktisk livet på akkurat denne avdelingen, det samme gjorde min bror åtte år tidligere. I sommer fikk jeg gleden av å arbeide med sykepleieren som hadde tatt seg av både min bror og meg, det var et utrolig givende og sterkt møte. Jeg lærte ufattelig mye av vedkommende, og vi hadde flere fine vakter sammen.

Min bror og jeg tilhørte en gruppe skjøre premature barn, og jeg tror det må være ufattelig givende å se og oppleve at disse barna vokser opp og klarer seg veldig bra, om jeg skal si det selv.

Jeg kan helhjertet anbefale nyfødtintensiven til både kvinnelige og mannlige sykepleiere. Det er en avdeling som gir mye, både faglig og emosjonelt, og arbeidet der er spennende og givende.