Gratis sykepleie

Mange sykepleiere vet ikke nok om tilleggene de har krav på. Der sparer arbeidsgiverne mye penger.

Et kvarter før vaktskiftet sitter jeg fortsatt inne hos pasienten og ser dialysevæsken dryppe langsomt. Jeg har ikke fått skrevet noe ennå. Pasienten måtte på do før vi kunne begynne dialysen. Det tok en halvtime, og da sprakk tidsskjemaet mitt. Jeg kan ikke gå fra ham nå. Jeg blir heller litt over.

Jeg er ikke den eneste. Alle journalnotatene fra kvelden før var ført etter vaktas slutt. Det var kaotisk i vaktskiftet. En hjelpepleier var satt på kortvakt og gikk klokka ni, så da noe uforutsett skjedde, hadde ingen tid til å dokumentere før nattevakta kom. Hadde vi hatt et stemplingskort, som i industrien, hadde all denne overtiden vært synlig, men jeg tviler på om det er ført et eneste ekstra minutt for dette døgnet.

Den ubetalte lunsjpausen vår ble avbrutt tre ganger av en lege som ville spørre om noe, en fysioterapeut som trengte hjelp til mobilisering og en pårørende som trengte å lufte noen bekymringer. Alle visste at vi hadde pause. Vi avviste ingen av dem. Ingen av oss førte avbrutt pause. Vi spiste bare litt fortere.

Ikke kultur for å føre opp ekstratid

Det er ikke så rent få halvtimer sykepleiere jobber gratis i løpet av et døgn i dette landet. I spørreundersøkelsen Sykepleien har utført om sykepleiere og lønn bekrefter flere i fritekstsvar at det på mange avdelinger ikke er kultur for å føre alle disse halvtimene og timene de jobber utover avtalt arbeidstid.

En respondent skriver: «All overtid skal avklares med leder for å bli godkjent». En annen forteller: «På sykehuset der jeg jobber, går folk overtid hver eneste dag. Man er nødt til å spørre en av sjefene dersom man skal skrive overtid, og det er det svært få som tør.»

Synes ikke man kan gå fra

Ifølge arbeidsmiljøloven er disse timene som går utover ordinær arbeidstid, men innenfor de ni timene arbeidsmiljøloven definerer som normalarbeidsdag, ikke overtid, men merarbeid. «Arbeid utover avtalt arbeidstid må ikke gjennomføres uten at det foreligger et særlig og tidsavgrenset behov for det», slår arbeidsmiljøloven fast.

Lovverket er laget for å beskytte arbeidstakerne mot uønsket overtid og fastslår at merarbeid og overtid skal drøftes med tillitsvalgt. Men hva når det er arbeidstakeren som ikke synes de kan gå ifra, men arbeidsgiveren ikke vil betale for den ekstra halvtimen?

Flere steder later det til å ha utviklet seg en kultur der behovet for arbeid etter vaktas slutt er blitt et spørsmål om personlig svakhet. Det er ikke arbeidets art som gjør det nødvendig, det er du som ikke er flink nok til å avgrense.

En respondent beskriver det slik: «På min arbeidsplass er det en holdning om at overtid ikke skal skrives, fordi det er individets egen skyld at arbeidsoppgaver ikke har blitt gjort innen fastsatt arbeidstid».

Oppgaver som ikke kan vente

Men helsevesenet er fullt av oppgaver som ikke kan vente og uforutsette situasjoner man ikke kan forlate uten videre. Det er den enkelte sykepleiers vurdering av faglig forsvarlighet og yrkesetikk som ligger til grunn for valget om å jobbe en halvtime ekstra. Om arbeidsgiver ikke godkjenner overtiden vi mener vi må gå for å sikre at tjenesten vi leverer er i tråd med faglige og etiske standarder, skal vi ikke uten videre godta det.

Det er ikke personlige svakheter eller manglende evne til å disponere tiden som gjør at vi jobber overtid. Det er rett og slett sykepleiefagets iboende uforutsigbarhet, kombinert med tynn bemanning ved vaktskiftet.

Dersom arbeidsgiverne våre ikke vil godkjenne alle halvtimene vi går over i vaktskiftene, må de faktisk ta stilling til hva vi kan gå fra og hva vi ikke kan gå fra. Skal vi gå ifra den gråtende datteren som akkurat har mistet faren sin, fordi vi skal dokumentere? Skal vi la pasienter med smerter vente på at kveldsvaktene skal bli ferdig med rapport før de kan få smertestillende? Skal vi la være å dokumentere, eller skal vi be pasienten som måtte på do rett før vi skulle sette oss til foran PC-en, om å gjøre det i bleia? Skal vi la være å gå på klokker i den tiden som er satt av til å dokumentere?

Hvis svaret på disse spørsmålene er «ja», er tiden inne for å begynne å snakke om faglig forsvarlighet. Hvis svaret er «nei», må de se på om dagen kan organiseres på en måte som gjør vaktskiftene mindre sårbare.

Heldige meg på kurs

Det er ikke bare merarbeidstimene sykepleiere blir snytt for. Kursdager satt på fridager lønnes i form av plusstimer som må avspaseres på timebasis en dag det er rolig i avdelingen, eller er ulønnet fordi, som en respondent skriver, «man burde føle seg heldig som får reise på kurs, og derfor ikke burde få betalt».

Flere av respondentene i undersøkelsen vår sitter med en opplevelse av at arbeidsgiver nærmest spekulerer i å unnlate å gi tillegg for forskjøvet vakt dersom arbeidstakerens selv ikke ber om det.

En skriver: «Jeg visste ikke om forskyvningstillegg før noen tilfeldigvis nevnte det. Nesten ingen av oss visste om det. Sjefene er «snille», fordi de lar oss beholde kveldstillegg om vi må bytte til dagvakt». 

Trenger ikke aksjoner, tilleggene er der

Over en tredjedel av sykepleierne vi spurte i undersøkelsen, sier de ikke vet nok om tilleggene de har krav på. Det sparer arbeidsgiverne våre mye penger på. En beskriver det slik: «Ofte ser vi på vår arbeidsplass at dersom vi selv ikke er påpasselig med hva vi har krav på, så får vi det heller ikke».

Sykepleielederne er alltid hardt presset på bemanningsbudsjettet. Sykepleiernes kultur for å være mer opptatt av å være til hjelp for pasienter og kolleger enn av tallet på lønnsslippen, passer dem veldig godt. At vi finner oss i å kompensere for dårlige organiserte vaktskifter med gratis merarbeid, og lar oss forskyve uten tillegg, er ikke noe vi kan forvente at de skal ville endre på.

De gode nyhetene er at vi ikke trenger aksjoner eller streiker for å bedre situasjonen. Alt ligger der i tariffavtalen, ferdig kjempet fram. Vi skal bare å begynne å kreve det vi har rett på.

Les også: