35 kroner timen, etter skatt, gir kommunen i helgetillegg. Er det verdt å ofre familielivet for?

«Takk for invitasjonen, men vi kan dessverre ikke komme.»

Jeg trykket «send» og gikk og la meg mens jeg prøvde å tenke på pengene vi sparte på å ikke gå i det selskapet. Det var jo ikke så farlig. Jeg ble likevel liggende med en klump i magen, og det tok litt tid før jeg sovnet. 

Neste helg, søndag morgen: Klokka er kvart over seks. Jeg tvinger meg ut av senga og inn i dusjen, lar det varme vannet vaske søvnen ut av øynene. Den korte sykkelturen ned til sykehuset rensker bort restene av trøttheten. På veien er det slik en søndagsmorgen pleier å være: nesten ingen biler, en og annen pent kledd person med stivt blikk og slitent ansikt på vei hjem fra nachspiel.

Ved sykehuset øker trafikken. Folk går raskt til og fra, noen er i samme ærend som meg, andre på vei hjem for å sove. Jeg kjenner følelsen godt og kan lett tenke meg hvordan de gleder seg til å la hodet treffe puta – det desidert beste med nattevakt.

Drama i stillheten

På jobb ser det rolig ut, men bare tilsynelatende. Nattevaktene har lagd fersk kaffe, jeg kjenner eimen straks jeg er ute av heisen. Vi får en kjapp oversiktsrapport om alle pasientene. To nye mottak i natt. To ungdommer ble skåret ut av et maltraktert bilvrak. Den ene døde på operasjonsbordet, den andre er hardt skadd og ustabil. På hvert sitt pårørenderom sitter det to familier i sjokk, mens byen sakte våkner til liv utenfor sykehusveggene, og folk driver med sitt.

Så mens noen kler på seg for å gå tur med ungene og venner i bymarka, går på kafé eller spiser en lang frokost, går to av mine kollegaer inn for å ta vare på familiene som er i krise. Selv tar jeg med meg notatboken min og går inn på pasientrommet hvor jeg skal ha ansvaret denne dagen, klar til å avløse ham som har sittet der de siste ti timene. Vi stenger ikke, selv om det er helg.

Går glipp av sosialt liv

Som sykepleiere vet vi at yrket vårt innebærer jobb på tider da andre har fri. Vi jobber i helger, på kvelds- og nattetid. Vi har vakt når det er jul, påske og på helligdagene i mai. Det er greit, og det trengs. Men det har en pris. Prisen er at vi av og til må droppe luciatoget i barnehagen, sommerfesten med kollegaene, avslutningen på skolen eller som i mitt eksempel, 40-årsdagen til en god venn.

Det betyr å svelge den dårlige samvittigheten og forlate samboeren alene med ungene på julaften, selv om de henger rundt halsen din og ikke vil at du skal gå. Ungene forstår at pasientene trenger at vi er der, men de hater at det er slik.

Hvile er viktig

Å jobbe når andre har fri betyr også at tiden til restitusjon, hvile og sosial omgang blir sammenhengende kortere og mer oppstykket.

En frihelg, slik dagarbeidere definerer den, varer fra fredag ettermiddag til mandag morgen og utgjør omtrent 64 timer fri. En F1-dag, altså retten til en sammenhengende ukefri som gis som kompensasjon for en arbeidshelg, utgjør 35 timer. Det er litt over halvparten.

Vi vet at hvile, restitusjon og det sosiale er viktig for alle mennesker. Til og med kapitalisten Henry Ford innså at en uthvilt arbeider var en mer effektiv arbeider da han var en av de første til å introdusere fem dagers arbeidsuke i USA på 1920-tallet.

Det var også en vesentlig forbedring i sykepleiernes arbeidssituasjon da vi på 1980-tallet gikk bort fra å arbeide annenhver helg til å arbeide hver tredje. Det er i helgene vi bruker tid med familien, har sosialt samvær med venner og har tid til rekreasjon i samspill med andre. Det er verdifullt, både for familiene og for den enkelte.

Det er også verdifullt for arbeidsgiver, som får uthvilte og motiverte ansatte. Men når helgefri debatteres, sier gjerne de som vil at vi skal jobbe mer helg, at «vi får jo fri, bare på andre dager». Det er langt fra det samme.

En erstatningsfridag på en torsdag er ikke jevngodt med helgefri. Det er ikke like mange timer. Og hvem skal du tilbringe tid med? Ungene er på skolen, venner er kanskje på jobb, samboeren jobber.

Det er fint å gå alene i marka, fritt for kø og uten masete unger på slep. Men det er fortsatt ikke det samme. Og når vi så bruker deler av de 64 timene med helg på jobb fordi samfunnet trenger oss, blir vi avspist med småpenger i kompensasjon.

35 kroner

En sykepleier i sykehus som ikke har lokal avtale, får 40 kroner for hver time i helgetillegg. De lokale avtalene som noen har, er litt bedre og er gjerne i prosent av timelønn, men de er lokale og omfatter ikke alle sykehusansatte sykepleiere.

En sykepleier i kommunen får 52 kroner i helgetillegg. Det er rundt 35 kroner, når 32 prosent skatt er trukket fra.

Hva får du for 35 kroner? Tja. 35 kroner holder til en kopp kaffe, til et billig industribrød, til litt over to liter melk eller et kilo gode epler.

35 kroner ganger 16 timer, altså omtrent det vi har i tillegg for lørdags- og søndagsjobbing, blir til sammen rundt 560 kroner etter skatt. For fredager gir ikke helgetillegg, selv om det er den kvelden i uka som kanskje er den viktigste helgekvelden for mange. Gullrekka, fredagspizza og det å synke ned i sofaen med familien etter en slitsom uke, vet dere. Potetgull, et glass vin og planlegging av helgen. Sovne foran Skavlan eller Lindmo. Og for 560 kroner ekstra dropper vi altså dét, fellesturen med turgruppa på lørdag og fotballkampen til datteren på søndag.

Hvis du i tillegg har vært grei og tatt på deg en overtidsvakt en helg, får du ikke det heller. For helgetillegg, kvelds- eller nattillegget gis ikke hvis det samtidig betales overtid.

Er det verdt det?

For å ha sagt det: Penger gir ikke bedre hvile eller mer restitusjon. Men hvor mye som du betales for å bruke av tiden du egentlig skulle ha brukt med familie og venner, sier noe om hvor mye det at du gjør det verdsettes.

Økonomisk kompensasjon gir en ekstra dråpe motivasjon og en følelse av at det du gjør, er viktig, at det er verdt noe. Penger gjør meg ikke uthvilt, men penger veier litt opp for ulempen. Når den knappe tusenlappen jeg får ekstra hver måned for å skuffe ungene og bruke verdifull helgetid på jobb, knapt nok rekker til to handleposer på Rema, har jeg av og til tenkt: Er jeg ikke verdt mer? Er det egentlig verdt det?

Sara Heyman skriver i sin bok Sjukt, syster  (2018) at det er bemerkelsesverdig hvordan alle som kommer i kontakt med sykepleien, enten som pasient eller pårørende, alltid vurderer den skyhøyt. «Men personlig tacksamhet och statusoppdateringar på Facebook om den fantastiska sjukhuspersonalen leder inte til några strukturella förandringar och förbättrande förhållanden», sier hun. Nei, blant annet vil vi ha skikkelig betalt, og det burde være en selvfølge.

Jeg har en venn som er brannmann. For hver time han jobber helg, får han 90 kroner. Det er fortsatt ikke særlig mye, og jeg unner brannfolkene hver krone. De jobber også mens andre har fri og tar risiko for å redde liv og hus når det brenner. Vi hadde aldri klart oss uten dem.

En annen venn av meg, som jobber på lager, får 50 prosent tillegg hvis han må jobbe på søndager. En LIS (lege i spesialisering) får 0,027 prosent av grunnlønna per time i vakttillegg. For en sykepleier med 500 000 i grunnlønn ville det utgjort 135 kroner.

Det er fristende å se på kjønnsdominansen i de yrkene hvor tilleggene er høyest og lavest, men jeg nøyer meg med å hevde at dette handler om verdsetting. Og da ikke i form av fine ord og taler og takknemlighet, som Sara Heyman sier. Verdsetting handler også om penger.

Det handler også om penger

Det burde vises bedre på lønnsslippen de gangene jobben vår har større konsekvenser for sosialt liv og familieliv enn ellers. Vi bidrar til å sørge for at innbyggerne får et forsvarlig helsetilbud, hele uken, døgnet rundt. Helsevesenet går ikke rundt uten oss og de andre yrkesgruppene vi samarbeider tett med.

På toppen av det hele kommer det, som en frekkhetens nådegave, utspill fra flere hold om at vi burde jobbe oftere helg. La det være klart: Ingen skal pålegges å jobbe oftere enn hver tredje helg. Det har NSFs landsmøte vedtatt. Fritid og restitusjon er viktig for ansattes helse og livskvalitet, og for effektivitet og produktivitet. Det er å overholde arbeidsmiljølovens §1. Det tjener pasienten og arbeidsgiver også på. Men når noen sykepleiere likevel er så rause at de selger enda mer av fritiden sin for å ta ekstravakter, slik at arbeidsgivere med for lav grunnbemanning får dekket opp turnus, burde de godtgjøres skikkelig for det.

God investering

«La oss omsider gi folk en lønn som står i forhold til hvordan de bidrar i samfunnet. Renovasjonsarbeidere, sykepleiere og lærere ville i så fall fått en signifikant lønnsøkning (...)», sier Rutger Bregman i boken Utopia for realists (2016, min oversettelse). Det er en riktig investering i et godt samfunn. Og gode investeringer, det har vi råd til, og det lønner seg som regel.