Forsørg en sykepleier

Gratis sykepleie resten av livet. Døgnservice. Slå til!

«Jeg vil bli sykepleier fordi det er så bra betalt.» Dette er vel en setning som ingen noen gang har sagt eller hørt. Det som derimot er blitt sagt utallige ganger, er at vi sykepleiere skal få vår lønn i himmelen. Jeg er usikker på om det er så mange som er interessert i akkurat den dealen der.

At noen velger å bli sykepleier på grunn av lønna er like sannsynlig som at jeg blir landets nye dronning. Offisielt altså. Vi velger å bli sykepleiere fordi det er et spennende fag i stadig utvikling, fordi vi vil gjøre en forskjell og fordi vi har omsorg og interesse for folk og fe.

Undersøkelsen Sykepleien har utført, viser at de sykepleierne som opplever seg fornøyd med sin økonomiske situasjon, er de som lever i et forhold med noen som har betydelig større inntekt enn dem selv. Skal ikke så mye til, si.

Les her: Kvinnelige sykepleiere tjener som oftest mindre enn sine partnere

Hva med singlesykepleieren?

Men hva med oss andre? Singelsykepleierne. Vi som frivillig eller ufrivillig lever og bor alene, med eller uten barn. Vi som ikke kan støtte oss på noen med feitere lommebok enn den tomme skinnfellen vi selv har i lommen. Må vi virkelig være avhengig av arv fra døde familiemedlemmer bare for å kunne kare til oss en plass i boligmarkedet?

Skal vi tro ferske tall, så er det mange av disse singelsykepleierne som sliter med å få endene til å møtes. I mange tilfeller ser disse endene ut til å være magnetiske motpoler.

I Sykepleiens undersøkelse kan vi lese at singelsykepleiere ofte unnlater å gå til tannlegen, selv om tennene skriker etter hjelp. Ikke fordi de har tannlegeskrekk, men fordi økonomien rett og slett ikke tillater det. En stor prosentandel har heller ikke vært på en ukeslang ferietur på det de kan huske. Det nærmeste de har vært å stikke tærne i Middelhavet, er når de ufrivillig tråkker i en lunken pøl av urin under en lekkende kateterpose.

Har noen en plan?

I 2019, i et av verdens rikeste land, er dette godt nok? Er det greit at en som har fullført en bachelorgrad må ta opp lån hvis vaskemaskinen ryker? Kanskje burde det ikke være bare karakterer som avgjør om man kommer inn på sykepleierstudiet. Kanskje burde man også måtte krysse av på søknadsskjemaet om man er forsørget eller ikke?

Så, hva skal vi gjøre? Det ser jo ikke ut som kapteinen eller hennes besetning om bord på skuten Norge har de store planene for å gjøre hverdagen enklere eller mer levelig for landets singelsykepleiere, eller sykepleiere generelt. Dette på tross av at fete overskrifter med sykepleiermangel sees oftere og oftere i nasjonens aviser.

Frist en forsørger!

Nei, her må vi gjøre noe selv. Vi kan ikke akseptere at vår lønn skal utbetales i himmelen, ei heller at vi skal leve på luft og kjærlighet. Singelsykepleiere hadde forresten ikke kunnet leve av kjærlighet heller, de er jo single. Det måtte blitt luft og bare luft for vår del. Selv om dette nok hadde vært svært gunstig for den skrantende tannhelsen vår, så får det da være grenser.

Mitt forslag til løsning er å lansere en datingtjeneste for sykepleiere: Forsørgensykepleier.no. Her kunne vi ha fristet potensielle kandidater med blant annet livslangt forbruk av plaster og annet medisinsk materiell, eller i hvert fall så langt lageret på jobben vår rekker. Vedkommende kandidat hadde fått tilgang til medisinsk rådgivningstjeneste med døgnservice 365 dager i året. Alt dette kan bli ditt så lenge du kan bevise at årslønnen din er høyere enn det en sykepleier har. Du trenger ikke engang å ha lengre utdanning; ingeniørenes startlønn trumfer sykepleiere med intet mindre enn 100 000 kroner.

Ekte kjærlighet

Det som er positivt for oss singelsykepleiere, er at ingen blir sammen med oss på feil premisser. Vi blir valgt for den vi er og ikke på grunn av pengene vi har. Eller altså ikke har. Det må da være noe å tenke på midt oppi vår kjærlighetsløse, feriefraværende og ekstravaktjaktende tilværelse, vel?

Jeg innser at denne løsningen kanskje ikke er av de beste. Å lage en katalog med sykepleiere à la postordrebruder blir ikke heldig for noen involverte parter, men noe må helt klart gjøres. I dagens moderne samfunn skal verken sykepleiere eller andre yrkesgrupper føle at de må forsørges av andre for å få endene til å møtes uten å presse motpolene sammen.

For ingen er vel tjent med at vi ender opp med døgnville, tannløse sykepleiere som selvfølgelig ikke har råd til proteser eller implantater, og som ikke har fått en sydensolstråle på kroppen siden de var på Gran Canaria med mor og far som 15-åringer.