Jeg vil lese om det som er bra med sykepleieryrket
Som sykepleierstudent er jeg oppmerksom på hva som skrives om yrket i mediene. Jeg og mine medstudenter registrerer mye negativt. Hvorfor skrives det så lite om de positive sidene ved yrket?
Som sykepleierstudent er jeg oppmerksom på hva som skrives om yrket i mediene. Jeg og mine medstudenter registrerer mye negativt. Hvorfor skrives det så lite om de positive sidene ved yrket?
Det er viktig at vurderingsskjemaet er lett å forstå og enkelt å bruke, skriver intensivsykepleier Marita Melbye.
Det er godt at kompetente kolleger, med ny giv og tomme blærer, kommer og overtar for en, så man kan kople ut før neste skift. Selv om det bare er noen timer til.
Jeg har alltid følt meg nærmest kjernen av sykepleien når jeg tar noe vekk.
De små forandringene forteller meg at det er noe i gjære. Herr Hansen lokker frem detektiven i meg, skriver Caroline Boda Sakariassen.
Dårlige lønninger, dårlig ledelse og høyt arbeidspress gjør at sykepleiere ønsker å skifte jobb. Dette er i grunnen gammelt nytt. Jeg tror at det er på tide at vi endrer vår tankegang.
En medlemsundersøkelse NSF utførte blant sine medlemmer i 2018, viser at 15 prosent ikke lenger ønsker å jobbe som sykepleier. Dette bekymrer Eli Gunhild By. Hun synes det er alarmerende, og med rette. Men, er det nytt? Jeg har jobbet i helsevesenet siden jeg var 19 år gammel. I år fyller jeg 48. Og jeg mener jeg har opplevd det meste av omstillingsprosesser, innsparinger, høy arbeidsbelastning og så videre.
I alle år har det vært snakk om dårlige lønninger. At vi blir utbrent på grunn av stor arbeidsbelastningen og dårlig ledelse. Politikerne, forbundet og alle direktørene i det norske helsevesenet skjønner ikke at dette er et kronisk problem. Jeg tenker at hvis vi blir overrasket av resultatet av medlemsundersøkelsen, er vi naive.
Når medlemsundersøkelsen viser at sykepleiere slutter på grunn av lav lønn, dårlig ledelse og høy arbeidsbelastning, tenker jeg at dette er gammel vin i nye flasker. Jeg er ikke overrasket i det hele tatt.
Når byråkratiet kommer med et dårlig forslag, får det meg til å tenke at de ikke kjenner feltet. At de ikke har innsikt i hvordan vi faktisk jobber på en avdeling. Hva det vil si å hjelpe til med et tungt stell eller trøste en pasient som har det veldig vanskelig. Sjeldent (aldri) blir vi, som jobber som sykepleier, invitert til å komme med forslag til endringer. Hvordan vi kan endre måten vi jobber på.
Per i dag sitter en sykepleier mer foran pc-en enn de har kontakt med pasienten. Statistikkene er viktig, sier byråkratene, og jeg skjønner det. Tall er viktig. Men jeg synes balansen er borte. Vi må gjøre mer og mer arbeid for mindre og mindre penger under økende press. Det er ikke slik at jeg legger all skyld på byråkratiet, men basert på den erfaringer vi – på gulvet – sitter med, ser man også situasjonen fra et annet perspektiv.
Sykepleiere med høyskoleutdannelse er også attraktiv i mange andre sektorer enn, for eksempel, sykehus. Du trenger ikke å ha tatt en universitetsutdannelse for å skjønne det. Så hvis en sykepleier får bedre lønn og bedre vilkår, er det heller ikke vanskelig å forstå at sykepleiere velger bort tredelt turnus med dårlig lønn.
Er vi for snille og ikke slå i bordet, skjer det heller ingenting. Når det kommer en ny medlemsundersøkelse neste år, tipper jeg at resultatet blir det samme, eller verre. Så lenge vi har ledere som ikke vet hva jobbene våre går ut på, og så lenge vi ikke slår i bordet, så skjer det heller ingenting.
Jeg tror at det er på tide at vi som yrkesgruppe endrer vår tankegang. Vi har fortsatt Florence Nightingale sin aura rundt oss. Jo, vi skal være stolte av yrke vårt, og vi skal stå for mye kunnskap og innsats. Men det på tide at vi får bedre betalt og at betingelsene blir bedre. Og at vi får det bedre på jobb. Vi må slå mer i bordet!
Hvis vi gjør det, tror jeg at vi få et mer positivt resultat på medlemsundersøkelsen. Og at flere sykepleiere fortsetter å jobbe i dette fantastiske yrket vi har.
Det jeg kan gjøre, er å vise henne at hun ikke er alene, vise henne de små stripene av lys som skinner inn.
Som student ønsker jeg meg en fremtid som gir sykepleiere trygghet til å gi god helsehjelp til menneskene som trenger det. Slik er det ikke i dag, skriver Anne Charlotte Myrvold.
Den som ønsker å forstå kuttplaner, konsulentbruk, målemani og rapporteringsbunkene som hoper seg opp i norsk helsevesen, må også forstå forskjellen på et helseforetak og et sjukehus.
Nyutdannede sykepleier har i dag ikke nok kompetanse når det kommer til prehospitalt arbeid, slik NSF sentralt hevder, skriver Martin Wichstad i NSF Student.
Hvorfor forskes det ikke mer på årsakene til kjønnsforskjellene i sykefraværet, spør Rune Langnes.
Norge er i seiersrus etter at alpinister og langrennsløpere av begge kjønn har sørget for gull og heder. Vi er stolte over å være best. Nå har vi sjansen til også å ta gull i likestilling og likelønn, skriver fylkesleder i NSF Østfold, Karen Brasetvik.
ISBAR hjelper oss med å legge frem informasjon på en strukturert måte. Da kan vi få bedre samarbeid og gi rett hjelp til pasientene, skriver Marte Lilløy Aabø.
Det er alarmerende at sykepleiere bruker tiden sin på rengjøring og praktisk arbeid, og det på bekostning av sentrale sykepleieoppgaver.
Tiden må vi disponere selv, etter hva vi tenker er viktig der og da, i øyeblikket, mens vi enda har det.
Det var på min fjerde nattevakt på rad, rundt klokka 4 på morgenen at jeg så henne for aller siste gang…
Jeg har møtt henne i mange ulike situasjoner og tilstander over de siste 10 årene, og mange ganger tenkt at det er jammen helt utrolig hva den lille damen kommer seg gjennom og overlever, gang på gang. Hun har vært syk i mange år, i de fleste årene av sitt liv egentlig - men snakket fortsatt om de gode årene før sykdommen med en glød i øynene som fikk meg til å tro på at hun fortsatt hadde et håp om å bli frisk igjen.
Men ikke denne gangen...denne gangen hadde hun ikke håpet i øynene lenger. Hun sa rett ut at hun hadde slått seg til ro med at hun kom til å dø av sin sykdom, og jeg kunne se at hun mente det.
Denne natta var det, som vanlig, travelt i akuttmottaket. Mange pasienter som skulle tilsees, prøver som skulle tas, nye pasienter som var på vei inn, klokker og alarmer og telefoner og radioer som ringte og durte i ett sett.Jeg hadde tatt meg ti minutter ekstra mens jeg kjente etter om pulsen hennes var regelmessig, til å se henne skikkelig, lytte til henne - en liten stund - nok til å skjønne at hun nå hadde gitt opp, og jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde tatt meg enda en liten stund til.
Men flere oppgaver ventet, flere lyder fortalte meg at jeg var ønsket et annet sted, til en annen oppgave, så jeg kjørte henne til avdelingen hvor hun skulle ligge den natta, beklaget at jeg ikke kunne gjøre henne en tjeneste “å bare…” - fordi noen andre ventet, ga henne en rask klem og løp videre.
Noen dager senere fikk jeg vite at den lille damen var død. Jeg fikk umiddelbart et stikk av dårlig samvittighet. Jeg skulle lyttet til henne en liten stund til, jeg skulle klemt henne skikkelig i stedet for å tenke på at jeg måtte komme meg tilbake så fort som mulig. Jeg skulle benyttet anledningen til å spørre om det jeg lurte på og si det jeg ville si - som jeg da tenkte at jeg kan ta opp tråden på neste gang, når jeg har bedre tid.
Tid er ikke noe vi får mer eller mindre av hos noen utenfor oss selv. Tiden må vi disponere selv, etter hva vi tenker er viktig der og da, i øyeblikket, mens vi enda har det. Øyeblikkene kommer og går hele tiden, og det er bare akkurat nå at vi kan være fullstendig tilstede, i øyeblikket.
Jeg velger idag å tenke på alle de gangene jeg fikk tatt meg av henne, lyttet til henne, sett henne som den hun var bak sykdommen sin. Og jeg lærte i helgen at jeg heretter skal huske å ta min tid til å gjøre min jobb slik jeg vil gjøre den. Mitt ansvar som sykepleier er å ta meg av mine pasienter på best mulig måte. Hva det er, vil variere fra pasient til pasient, men jeg skal ta ansvar for å ha enda mer fokus på den pasienten jeg har foran meg, der og da, enn de oppgavene som venter på meg. Og når jeg glemmer det, skal jeg minne meg selv på det igjen...
NSF vender tommelen opp for tredeling av foreldrepermisjonen. Men ordningen er ikke god når vi vet at mange unge kvinner i praksis ikke tar – eller får – ammefri.
Jeg har en appell til både sykepleierne og helsevesenet: Ta oppdraget med å utdanne sykepleierstudenter på alvor. Sett av tid, og prioriter dannelse i utdanningen.
«Tunga rett i munnen. Lete etter legen. Springe rundt. Allerede 10 000 skritt. Klokken er ikke tolv, engang.» Slik skildrer Veronika Sofie Sommerbakk en dagvakt på avdelingen.
Sykepleiere har tatt over enkelte legeoppgaver, og helsefagarbeidere har overtatt sykepleieroppgaver. Men hvordan blir kompetansen vurdert? Og hvem kan delegere oppgaver?
Etter nesten åtte uker i praksis på et alders- og sykehjem føler jeg meg enda sikrere på at retningen jeg har valgt, passer som hånd i hanske for meg, skriver sykepleierstudenten.
Blodtransfusjon kan redde liv når sykdom eller ulykker rammer. Svikt i forbindelse med blodtransfusjon kan gi store skader, og i verste fall ta liv.
Min svigerfar på 93 år døde etter en brann i omsorgsboligen han bodde i. Svært mange av personalet hadde små stillingsbrøker. Det gikk ut over kvaliteten på omsorgen, hevder artikkelforfatteren.
Faren for at sensitiv informasjon fra en stor felles pasientjournal kan komme på avveier, må veies opp mot fordelene som digitalisering gir for samfunnet – og pasienten.
For Florence Nightingale er erfaringsdimensjonen helt sentral i forståelsen av sykepleiens funksjon og verdigrunnlag.