En medlemsundersøkelse NSF utførte blant sine medlemmer i 2018, viser at 15 prosent ikke lenger ønsker å jobbe som sykepleier. Dette bekymrer Eli Gunhild By. Hun synes det er alarmerende, og med rette. Men, er det nytt? Jeg har jobbet i helsevesenet siden jeg var 19 år gammel. I år fyller jeg 48. Og jeg mener jeg har opplevd det meste av omstillingsprosesser, innsparinger, høy arbeidsbelastning og så videre.

Gammelt nytt

I alle år har det vært snakk om dårlige lønninger. At vi blir utbrent på grunn av stor arbeidsbelastningen og dårlig ledelse. Politikerne, forbundet og alle direktørene i det norske helsevesenet skjønner ikke at dette er et kronisk problem. Jeg tenker at hvis vi blir overrasket av resultatet av medlemsundersøkelsen, er vi naive.

Når medlemsundersøkelsen viser at sykepleiere slutter på grunn av lav lønn, dårlig ledelse og høy arbeidsbelastning, tenker jeg at dette er gammel vin i nye flasker. Jeg er ikke overrasket i det hele tatt.

Et annet perspektiv

Når byråkratiet kommer med et dårlig forslag, får det meg til å tenke at de ikke kjenner feltet. At de ikke har innsikt i hvordan vi faktisk jobber på en avdeling. Hva det vil si å hjelpe til med et tungt stell eller trøste en pasient som har det veldig vanskelig. Sjeldent (aldri) blir vi, som jobber som sykepleier, invitert til å komme med forslag til endringer. Hvordan vi kan endre måten vi jobber på.

Per i dag sitter en sykepleier mer foran pc-en enn de har kontakt med pasienten. Statistikkene er viktig, sier byråkratene, og jeg skjønner det. Tall er viktig. Men jeg synes balansen er borte. Vi må gjøre mer og mer arbeid for mindre og mindre penger under økende press. Det er ikke slik at jeg legger all skyld på byråkratiet, men basert på den erfaringer vi – på gulvet – sitter med, ser man også situasjonen fra et annet perspektiv.

Er vi for snille?

Sykepleiere med høyskoleutdannelse er også attraktiv i mange andre sektorer enn, for eksempel, sykehus. Du trenger ikke å ha tatt en universitetsutdannelse for å skjønne det. Så hvis en sykepleier får bedre lønn og bedre vilkår, er det heller ikke vanskelig å forstå at sykepleiere velger bort tredelt turnus med dårlig lønn.

Er vi for snille og ikke slå i bordet, skjer det heller ingenting. Når det kommer en ny medlemsundersøkelse neste år, tipper jeg at resultatet blir det samme, eller verre. Så lenge vi har ledere som ikke vet hva jobbene våre går ut på, og så lenge vi ikke slår i bordet, så skjer det heller ingenting.

Må slå i bordet

Jeg tror at det er på tide at vi som yrkesgruppe endrer vår tankegang. Vi har fortsatt Florence Nightingale sin aura rundt oss. Jo, vi skal være stolte av yrke vårt, og vi skal stå for mye kunnskap og innsats. Men det på tide at vi får bedre betalt og at betingelsene blir bedre. Og at vi får det bedre på jobb. Vi må slå mer i bordet!

Hvis vi gjør det, tror jeg at vi få et mer positivt resultat på medlemsundersøkelsen. Og at flere sykepleiere fortsetter å jobbe i dette fantastiske yrket vi har.

Det var på min fjerde nattevakt på rad, rundt klokka 4 på morgenen at jeg så henne for aller siste gang…

Jeg har møtt henne i mange ulike situasjoner og tilstander over de siste 10 årene, og mange ganger tenkt at det er jammen helt utrolig hva den lille damen kommer seg gjennom og overlever, gang på gang. Hun har vært syk i mange år, i de fleste årene av sitt liv egentlig - men snakket fortsatt om de gode årene før sykdommen med en glød i øynene som fikk meg til å tro på at hun fortsatt hadde et håp om å bli frisk igjen.

Men ikke denne gangen...denne gangen hadde hun ikke håpet i øynene lenger. Hun sa rett ut at hun hadde slått seg til ro med at hun kom til å dø av sin sykdom, og jeg kunne se at hun mente det.

Denne natta var det, som vanlig, travelt i akuttmottaket. Mange pasienter som skulle tilsees, prøver som skulle tas, nye pasienter som var på vei inn, klokker og alarmer og telefoner og radioer som ringte og durte i ett sett.Jeg hadde tatt meg ti minutter ekstra mens jeg kjente etter om pulsen hennes var regelmessig, til å se henne skikkelig, lytte til henne - en liten stund - nok til å skjønne at hun nå hadde gitt opp, og jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde tatt meg enda en liten stund til.

Men flere oppgaver ventet, flere lyder fortalte meg at jeg var ønsket et annet sted, til en annen oppgave, så jeg kjørte henne til avdelingen hvor hun skulle ligge den natta, beklaget at jeg ikke kunne gjøre henne en tjeneste “å bare…” - fordi noen andre ventet, ga henne en rask klem og løp videre.

Noen dager senere fikk jeg vite at den lille damen var død. Jeg fikk umiddelbart et stikk av dårlig samvittighet. Jeg skulle lyttet til henne en liten stund til, jeg skulle klemt henne skikkelig i stedet for å tenke på at jeg måtte komme meg tilbake så fort som mulig. Jeg skulle benyttet anledningen til å spørre om det jeg lurte på og si det jeg ville si - som jeg da tenkte at jeg kan ta opp tråden på neste gang, når jeg har bedre tid.

Tid er ikke noe vi får mer eller mindre av hos noen utenfor oss selv. Tiden må vi disponere selv, etter hva vi tenker er viktig der og da, i øyeblikket, mens vi enda har det. Øyeblikkene kommer og går hele tiden, og det er bare akkurat nå at vi kan være fullstendig tilstede, i øyeblikket.

Jeg velger idag å tenke på alle de gangene jeg fikk tatt meg av henne, lyttet til henne, sett henne som den hun var bak sykdommen sin. Og jeg lærte i helgen at jeg heretter skal huske å ta min tid til å gjøre min jobb slik jeg vil gjøre den. Mitt ansvar som sykepleier er å ta meg av mine pasienter på best mulig måte. Hva det er, vil variere fra pasient til pasient, men jeg skal ta ansvar for å ha enda mer fokus på den pasienten jeg har foran meg, der og da, enn de oppgavene som venter på meg. Og når jeg glemmer det, skal jeg minne meg selv på det igjen...