Jeg observerer at hun har refleks og hjelm, men jeg ser ikke egentlig for å kontrollere. Det er mer en sånn rar følelse midt i magen som treffer meg hver gang de som virkelig betyr noe, drar fra hjemmet mitt. Jeg må liksom opp fra datamaskinen og følge de med blikket så langt jeg kan.

I dag minner den gyngende hestehalen til dattera mi meg på det som virkelig betyr noe. Det som rører seg dypt i mellomgulvet og gjør at jeg ikke klarer å la være å gråte når jeg lytter til Kari Bremnes' sang  «Når du går».

Hvem og hva som virkelig betyr noe, varierer for oss alle. Familien er en av de tingene de fleste kan enes om betyr noe. Etiske leveregler som ikke å slå i hjel, lyve eller stjele, uansett om de er forstått som humanetiske, kristne eller muslimske, kan også svært mange mene virkelig betyr noe.

Lønna til sykepleiere derimot

Det er det ulike meninger om. Så store ulikheter mellom  NHO Service og Handel  og Norsk Sykepleierforbund at jeg for tiden er lokal streikeleder for seks av 55 solidariske medlemmer som er tatt ut i  streik.

Ingen sykepleiere vil streike. Vi vil redde liv, forebygge sykdom, behandle, veilede, pleie og gi omsorg til «de som går» og de som står igjen. Hver gang Norsk Sykepleierforbund tar noen ut i streik, så er det fordi det virkelig betyr noe.

• Lønn betyr noe. Vi krever en sentral minstelønnsavtale. Ingen private bedrifter skal kunne vinne anbud og slik tjene penger på å underbetale sykepleiere. Det er en realitet at Norge mangler rundt 6000 sykepleiere i dag.  Framtidens mangel på sykepleiere er en Halloween-maske som skremmer de fleste. Klart lønn betyr noe for rekruttering, men også for at vi som er sykepleiere, blir værende i jobben.
• Anerkjennelse for kompetanse betyr noe. Vi krever at sykepleiere som har flere års erfaring, skal få høyere lønn, forstått som minstelønnsstige som strekker seg til 16 år slik som i kommuner og på sykehus. NHOs bedrifter har kun 6 års stige i dag, noe som betyr at sykepleiere med lang erfaring sakker akterut lønnsmessig. Torbjørn Solberg, forbundsstyremedlem i NSF, skrev en glitrende kommentar på FB om streiken:

Om NHO mener at sykepleiekompetansen koster for mye, prøv inkompetanse!

• Pasientene vet ikke nødvendigvis hvilken livsnødvendig kompetanse sykepleierne besitter. En kompetanse av betydning for at sykepleieren skal kunne gjøre jobben sin, men også for andre yrkesgruppers arbeid, for kontinuitet og pasientsikkerhet. Pasienten vet ikke nødvendigvis hva  sykepleierkompetansen betyr, men lederne i bedrifter under NHO Service og Handel vet.
• Solidaritet betyr noe. Noen sykepleiere står veldig alene på sine arbeidsplasser. NSF har 116 000 sykepleiere organisert hos oss. Alle for en og en for alle!

Med fare for å høres ut som debattene fra KrFs landsmøte, så avslutter jeg med:

«Så blir de så stående disse tre; lønn, anerkjennelse for kompetanse og solidaritet, men størst blant dem er solidariteten.»

Det er fordi vi er solidariske at seks sykepleiere fra Troms i dag har stått streikevakt, skrevet leserinnlegg, appell og laget filmsnutter for sosiale medier. De har nemlig lønn og arbeidsvilkår lik som på sykehus, men de streiker i solidaritet med andre og mer sårbare sykepleiere landet rundt. Det imponerer meg og minner meg på det som virkelig betyr noe i arbeidslivet –  medlemskap i en arbeidstakerorganisasjon.

Flere plasser i landet, den 7. november, markeres streiken med  lokale arrangement. Vis solidaritet du også og støtt opp om streiken gjennom å delta, like eller dele arrangementene i sosiale medier.

Hva er egentlig vitsen med å lage regler i fredstid for samarbeid mellom to parter, når den ene parten velger å bruke dem på en helt annen måte enn hva man hadde en felles forståelse av i utgangspunktet? 

Det er akkurat det NHO Service og Handel gjør overfor Norsk Sykepleierforbund (NSF) når det nå er blitt brudd i forhandlingene. 

55 medlemmer i NSF er nå tatt ut i streik fra pasienthotellene, og regelen er at hvis det står om liv og helse så skal NHO Service og Handel søke om dispensasjon. Hvis det blir vurdert som at det er en fare for pasientene, så innvilges selvfølgelig en dispensasjon. Slik er en del av de omforente spillereglene, og det forventes at de følges. Det ligger en forventning om at denne ”skikk og bruk-avtalen” etterleves hos begge parter.

At NHO Service og Handel velger å la være å søke om dispensasjon er ikke en samarbeidspart verdig. En helstøpt avtalepart følger regelverket også når uenighetene legges på bordet. Det er derfor det er laget avtaler som binder begge parter når man valgte å gå inn i et partnerskap.

Når nå NHO Service og Handel vender vrangsida ut ved å ikke søke om dispensasjon, så er det i ren spekulasjon for å fremtvinge en tvungen lønnsnemd. 

De fratar også i praksis medlemmene i NSF streikeretten som er et lovlig kampmiddel i tariffrettslige interessetvister. Det er oppsiktsvekkende, og det burde være under NHO Service og Handel sin verdighet, og det viser dessverre også en samarbeidspart som ikke er seriøs i det hele tatt når det røyner på. 

Spekulativt? Definitivt!

I et ærverdig bygg som ifølge en ansatt ble donert dem av en velstående suffragette på 1920-tallet, har RCN sitt hovedkontor. Her er også London-kontoret, hvor jeg var gjest.

I løpet av en dag med møter med ansatte og tillitsvalgte i RCN London fikk jeg høre om en enorm sykepleiermangel, om rekrutteringsutfordringer og om bekymring for underfinansierte sykehus. Ikke ukjent for norsk helsepersonell, med andre ord. Vi har mye til felles.

I dag er det 42 000 ubesatte sykepleierstillinger i Storbritannia, og helsevesenet (NHS) mister flere sykepleiere enn det utdannes. Noe av det RCN mener trengs for å bøte på mangelen, er velkjent: bedre lønn og arbeidsforhold der oppgaver og ressurser står i forhold til hverandre. Slik det er i dag, fører det økende gapet mellom oppgaver og ressurser til at det blir vanskelig å yte god sykepleie til pasientene.

Opplevd arbeidsbelastning kom også dårligst ut i de norske helseforetakenes medarbeiderundersøkelse ForBedring2018. Over 40 % av de ansatte ga uttrykk for manglende samsvar mellom oppgaver og ressurser. 

Redusert kvalitet på sykepleien kan føre til økt risiko for komplikasjoner hos pasienter og forlenget liggetid i sykehus. Når du ikke har tid til å gjøre mer enn det aller mest nødvendige, er det for eksempel fort gjort å overse et begynnende trykksår. Det kan føre til betydelige smerter og ubehag og et forlenget sykehusopphold for pasienten.

I sin nylig utgitte bok  The Language of Kindness skriver den britiske sykepleieren Christie Watson: Det er trist å tenke på at vi ikke alltid har tid til å holde noen i hånden noen minutter når det er det som skal til for å dempe angst, og det er det eneste denne pasienten trenger.

Dette skrev hun etter et møte med en pasient som kom inn med mistanke om hjerteinfarkt, men som viste seg å kun være preget av sorg etter å ha mistet mannen sin uken før. En dag kan den pasienten være deg. Eller meg.

LES: – Vi må snakke om sykepleie så folk forstår

Sykepleiermangel er en global bekymring som alle lands myndigheter må ta på alvor. De samme myndighetene må også sørge for at arbeidsbetingelsene til sykepleiere er av en slik art at flere, ikke færre, ønsker å bli våre kollegaer. Og det er også nødvendig at de medarbeiderne vi allerede har, ønsker å bli hos oss helt til de går av med pensjon.

I mai meldte NRK at det mangler 5900 sykepleiere i Norge. Regjeringen svarer med karakterkrav, flere i utdanning og mer heltid. Det er bra. Men 20 % av de utdannede forsvinner likevel ut av yrket før det er gått 10 år, og gjennomsnittsalderen for de som går av, er fortsatt 57.

Da kommunene manglet ingeniører for noen år siden, skrudde de opp lønna for å rekruttere. Det virket. Vi vet at arbeidsforhold som ikke sliter ut folk, virker. Og ting som virker, mener vi i fellesskap med våre britiske kollegaer at er verdt å investere i.

Teksten ble første gang publisert i Klassekampen i spalten «Gryr i Norden» 23. oktober 2018.

Dominobrikkene er ofte svarte med hvite prikker. De er firkantede, og ser i første omgang helt like ut alle sammen. Vi mennesker er ikke så like som dominobrikkene, men vi kan likevel sammenlikne oss med dominobrikker.

Dominobrikkene kan stå ved siden av hverandre i en lang rekke. Hvis de står akkurat passe fra hverandre, så kan vi dytte den ene i ryggen, og så legger de seg ned den ene etter den andre. Også kalt dominoeffekten. Sånn som når noen mennesker mener noe, så følger mange mennesker etter, og legger seg «langflate» etter hva den andre sa. Eller når en ny retningslinje innføres på en arbeidsplass, og alle må følge denne – da har dette en «dominoeffekt».

Å jobbe med turnus er et spennende pusle-arbeid, synes jeg. Men det er utfordrende å ikke vikle seg for dypt inni den, for da kan jeg bli sittende fast i virvaret. Med tunga rett i munnen kan det med små grep gjøres gode endringer i en turnus.

Men uansett hvordan vi vrir og vender på det, så må vi ha nok folk på plass til enhver tid i en 24/7-turnus. Vi må ha mange nok både på dagtid, kveldstid og nattestid. Å balansere hvilke vakter den enkelte skal ha, hvor stor stilling, hvor ofte helg, og hvilken kompetanse til enhver tid – dette er en del av den spennende og utfordrende sykepleierturnus-kabalen.

Å unngå ufrivillig deltidsstillinger og samtidig ha folk nok til å jobbe helger er en balansekunst som krever både innsikt i turnus, stor velvilje, god organisering og gode regneferdigheter. Og sannsynligvis vil det også kreve noen sykepleiere som i en livsfase ønsker å jobbe i en liten stilling. Noen dominorekker begynner å rase nesten uansett hvilken innfallsvinkel vi bruker.

I en løpende årsturnus får ett vaktflytte konsekvens for x antall andre sykepleiere. Flytter vi på én sykepleier en konkret dag for eksempel på grunn av et kurs, får det konsekvenser for de andre sykepleierne på samme vakt, som igjen kan få konsekvenser for dem som kommer på neste vakt, og så videre.

Eller, dersom jeg som sykepleier ikke gjør min jobb en dag – kan dette få konsekvenser for den som kommer på neste vakt – og det kan få konsekvenser for pasientene – eventuelt lederen min – eventuelt hele organisasjonen. For ikke å snakke om ett flytt i en grunnturnus.

Noen dominoeffekter får større konsekvenser enn andre. Og i vårt helsevesen er det ikke bare ei rekke med dominobrikker – nei, det er mange rekker som påvirker hverandre.

Heldigvis er det av og til noen som hopper litt ut av rekka, og på den måten får et noe større mellomrom til neste brikke, og på den måten kan forhindre at hele rekka raser, dersom det gjelder en negativ dominoeffekt. Eller det kan være noen som støtter seg til hverandre, og blir sterkere enn ei brikke alene – og på den måten forhindrer at hele rekka raser.

Men er det snakk om en endret retningslinje, er det ønskelig at de ansatte forholder seg til dette, uten å stoppe effekten av endring.

Kongen, statsministeren og helseministeren er personer som sitter som knyttepunkter for svært mange dominobrikke-rekker. Dersom disse setter i gang en dominoeffekt, kan det få svært store konsekvenser i landet vårt. Bra konsekvenser, eller mindre bra konsekvenser.

Dersom lille meg setter i gang en effekt, får det færre konsekvenser. Men vi har alle våre ansvarsområder som er viktige på våre områder og våre steder.

Når en retningslinje endres, skjer det en ønsket dominoeffekt (forhåpentligvis). Når en sykepleier blir syk samme dag som to andre har syke barn, skjer det en uønsket dominoeffekt. Eller når en ansatt snakker negativt om en annen ansatt – da kan det skje en negativ dominoeffekt, om ikke noen stopper det.

Husk at DU kan forhindre ei rekke i å rase. Du kan forhindre en negativ dominoeffekt ved å trekke deg ut, eller ved å gjøre deg sterkere sammen med andre. Det viktigste er at du er bevisst på dine valg, slik at du ikke bare lar deg velte videre på neste uten å være klar over hva du er med på.

Og som arbeidstakere har vi plikt til å forholde oss til en ny retningslinje til arbeidsgiver, og da er det ønskelig at vi ikke stopper denne effekten. Vi som er sykepleieledere, kan av og til måtte gi en brikke en vennlig dytt, eller få inn nye brikker når det trengs.

Måtte vi alle bruke kløkt og fornuft, slik at vi skiller mellom negative og positive dominoeffekter – den ene bør stoppes, og den andre bør sannsynligvis få lov til å falle.

Lykke til med hverdagens dominoeffekter!

Den gang holdt jeg et innlegg for Rådet for psykisk helse i regi av Spiseforstyrrelsesforeningen om det å bli veiet og målt i 3. klasse på barneskolen – og det å bli satt i bås i forhold til en «normal» hva gjelder høyde og vekt. Jeg fikk råd for å komme meg nærmere «normalen», i likhet med de som var i andre enden av skalaen – men jeg er ganske sikker på at vi fikk ulike råd …

«Ja-mat» og «nei-mat»

Jeg fikk plansjer med «ja-mat» og «nei-mat», de fra motsatt ende av skalaen fikk også råd, men deres «ja-mat» var ikke den samme som min. Så ved å følge disse rådene skulle vi altså alle komme nærmere «normalen».

Ingen nevnte noen gang at dersom vi hadde det godt med oss selv og spiste når vi var sultne og stoppet når vi var mett, ville kroppen helt på egen hånd finne den vekten og balansen som passet for akkurat meg, eller akkurat deg.

Heldigvis endte debatten med at man i Norge sluttet å veie og måle 3. klassinger på samme måte som før! Det hjalp å snakke høyt om hvordan dette opplevdes, og å sette fokus på hva som egentlig trengs for et ungt barnesinn, og hva som absolutt ikke trengs!

Årets tema er «Vær raus!»

Etter min erfaring er det raushet som har gitt meg aller mest Livsglede gjennom livet! Raushet med meg selv, raushet med andre, raushet til å akseptere ulikheter med andre og andres «feil og mangler» i tillegg til mine egne! Det å ikke være så streng med alt og alle, og ikke minst seg selv, er utrolig befriende!!

Dersom vi ikke har så mange tanker om og regler for hvordan ting bør eller skal være, setter vi heller ikke så mange begrensninger for oss selv eller andre. Begrensninger som holder oss borte fra den naturlige Livsgleden som finnes i oss alle! Som er helt naturlig til stede så fort vi ikke lytter så hardt til alle tankene om hvordan ting «burde» vært. Som er der så fort vi ikke driver og står i veien for oss selv og vår egen Livsglede.

Dersom vi er nysgjerrige på å se etter hva som er likt mellom mennesker i stedet for å se på hva som er forskjellig, skjer det noe med relasjonen. Jeg har utforsket dette litt i mine relasjoner, og hver gang jeg fokuserer på det som er ulikt, øker avstanden mellom oss – når jeg derimot fokuserer på det som er likt, øker nærheten.

Kanskje er det derfor så mange er så opptatt av å være lik alle andre? Fordi det gir en følelse av nærhet, fellesskap?

Men når i all verden ble kropp, utseende, klær, materielle ting, sosial status osv. en reell måleenhet på hvem vi er? Alt dette er jo i konstant endring, og sier ingenting om hvem vi er som mennesker!

Heller ikke hudfarge, legning, nasjonalitet eller tro er noen god måleenhet på hvem vi er. Jeg kjenner folk som er lyse og mørke i huden, som blir forelsket i både motsatt og samme kjønn, som er fra ulike steder i verden, og som tror på alt mulig forskjellig – og de er akkurat like unike og forskjellige som alle andre!

Se etter det som ER likt

Det som virkelig ER likt for oss alle, er at vi alle er mennesker. Vi har alle en kropp som, forutenom når vi er syke, fungerer helt vilt godt og forsøker å holde oss i balanse selv om vi utsettes for både kulde og varme, syrer og baser, bakterier, virus og alle mulige ytre påvirkninger.

Vi har alle følelser og tanker som varierer fra dag til dag. Vi har gode og dårlige dager, og vi gjør alle det beste vi kan, ut fra det vi ser i øyeblikket, for å ha det best mulig, alltid. Noen dager ser vi klart hva som er best for oss selv og andre, og andre dager ser vi det ikke klart i det hele tatt!

DE dagene liker jeg aller best å møte andre som er rause …

Dersom en ser etter det som er felles for alle hos alle en møter, kan en oppleve mye nærhet og fellesskap – helt uten å passe inn i «normalen»!

Kathrine Aspaas, forfatter av boken Raushetens tid, skriver dette om raushet:
 

Raushet er å unne andre suksess.

Raushet er å våge åpenhet.

Raushet er å lytte til andre.

Raushet er å våge å feile.

Raushet er å tillate andre å feile.

Raushet er å hjelpe andre.

Raushet er å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.

Raushet er å tilgi oss selv – og andre.

Raushet er å konfrontere med vennlighet.

Raushet er å sette grenser med vennlighet.

Raushet er å takke vennlig nei til det som ikke gir oss glede.
 

#VærRaus – ikke taus! <3

100 %

100 er eit flott tal

Ikkje for høgt,

men likevel langt igjen for mange

Ein hylande jagar etter ei vakt er eg.

Helst fleire

Eg tar dobbel om så er.

Klar som eit egg

Hiv på meg dei kvite arbeidskleda på null komma svisj.

Dei 50 % gjer at det berre er 923 timar att til ei vanleg løn

Dei ekstra 14 % som ligg oppå mellombels er 258,44 timar.

Kven tel dei 26 minutta og 24 sekunda?

Er det ei stoppeklokka i ein krok?

Vetle Mari vil i bursdag,

og ynskjer ein ny raud kjole. Det må gå.

Ei rekning her, og eit par til som ikkje skal delast opp.

Skriv meg opp, og er tilgjengeleg.

Er positiv heile tida. Alltid.

Har mobilen nylada,

og plan B er klar om den trengs.

Eg stiller når som helst.

Vil jo bli spurt. Det løner seg kan du tru.

Snart er det jul og influensatid

Noko ordnar seg nok.

Ei vakt her, og ei vakt der.

Sølvgutane syng jula inn, og så er alt klart.

Pinnekjøt og stappa.

Blankt julepapir, juletre og adventstake

til dei heima.

Dei har gledd seg, og kosar seg no.

Så kjekt å sjå at julekvelden vart bra på Facebook.

Vellykka. Alle smilande nøgde.

Berre sju timar igjen av mi dobbelvakt,

Eg rekk opp i full løn til nyttår,

om berre eit par vakter til vert ledige.

Hurra, og godt nytt år trur eg.