Oppstykkede eller avbrutte forløp rammer pasientomsorgen på en negativ måte. Omsorgsfull og faglig forsvarlig sykepleie forutsetter kontinuitet, skriver kronikkforfatterne.
Skal vi få sykepleiere til å jobbe i kommunehelsetjenesten, må kommunene tilby høyere lønn enn sykehuset. Det er det få som gjør i dag, skriver Karen Brasetvik.
I 1980 hadde vi 22 000 somatiske senger. Nå – nesten førti år senere – er sengeantallet redusert til 10 800, samtidig som befolkningen har økt med én million. Hva skjedde?
Jo travlere det blir, desto mindre sykepleie får vi tid til. De delegerte legeoppgavene blir viktigst, skriver Marius Mårvik.
Først da en profilert lokalpolitiker i Stavanger begynte å stille spørsmål i min sak, ble det fart i svingene.
Dagen etter fikk jeg et «jobbtilbud» som det ikke var aktuelt for meg å takke ja til.
To uker senere ble det stilt flere spørsmål av samme politiker.
Dagen etter fikk jeg et tilbud som jeg føler jeg er helt nødt til å takke ja til. Det er en jobb jeg ikke kan si nei til, og til tross for mine signaler om at jeg vil videreutdanne meg til helsesykepleier og jobbe med barn og unge, så har ikke Stavanger kommune klart å finne en jobb til meg der jeg får økt kompetansen på et område vi er i sårt behov for.
Men: Jeg har fått et tilbud, og jeg vet at jeg fra 12. august får lønn hver måned.
LES:Fikk nei til jobb på grunn av medieomtale
Uansett: Skal vi virkelig være fornøyde med at det må politisk innblanding til i slike saker, før det blir en minnelig løsning? Er det ok? Selvsagt er det ikke det.
Jeg er derimot i tvil om jeg er den rette til å slåss videre i denne saken.
Noen sa: Det er altså okei for kommunen å mobbe samtidig som man jobber hardt for å få slutt på det i skolen? Jeg sier ikke at jeg har blitt mobbet av Stavanger kommune, men mange andre har nevnt ordet.
Neste spørsmål nå er: Vil jeg kompenseres for å ha stått i ulønnet permisjon i tolv måneder?
Å sitte fast i noe midt mellom mye annet er alt annet enn moro, det skal jeg love deg. De siste 26 månedene har jeg gått fra å være «Linda» til å bli «Varsleren Linda» eller «Dronningen av varslere», som noen har sagt.
Disse månedene har bydd på absolutt alt av følelser. Jeg har vært stolt og glad. Jeg har følt meg modig og som et godt menneske. Jeg har opplevd at det gir mening å si fra.
Men disse gode følelsene har ikke veid opp for de vonde og tunge. Håpløsheten, desperasjonen, nedstemtheten, redselen, sinnet. Nervøsiteten for om jeg noen gang får en jobb der jeg er ønsket, og der jeg ikke bare blir plassert. Angsten for at jeg er stemplet for all fremtid.
Sykehjem – eldre – multiple diagnoser – høyt pleiebehov. Det var utgangspunktet for min varsling i Stavanger kommune 5. april 2017. Jeg mente da, og mener fortsatt, at vi ikke er i mål med bemanning, fagkompetanse eller språklig kompetanse hos ikke-etnisk norske helseansatte.
Jeg ønsket en dialog, en debatt, en diskusjon om hvordan bli bedre, hvordan ivareta pasientene på en god måte. Fordi jeg mener at vi trenger en kontinuerlig, gjensidig og åpen diskusjon mellom ansatte på gulvet, ledere, kommunal administrasjon og politisk ledelse. Bare da kan alle forstå hva det handler om.
Det som istedenfor skjedde, var at jeg ble en personalsak. Derfra ble det mange møter, mange blogginnlegg, flere avisintervjuer. Men uten at det løste noe som helst.
Når du drar med deg alt det som følger med en «personalsak» over måneder og nå faktisk år, gjør det noe med deg som menneske.
Her kan du lese hvordan lederen i Senior Norge Østfold skriver om sin reaksjon på mitt innlegg på NRK Ytring for en del måneder siden, der jeg fortalte hvordan det kan oppleves å være varsler som søker arbeid.
Denne ytringen skrev jeg i en stund av skikkelig desperasjon. Når du sitter og ikke vet hva du får i neste lønningspose, måned etter måned etter måned, så blir du redd til slutt. Redd for å ikke ha råd til å klare å betale regningene og fø ungene dine.
Du blir trengt inn i et hjørne der du ikke har noen annen utvei enn å dra kredittkortet eller å søke om lån og håpe at du en gang skal ha råd til å betale ned gjelden.
DETTE er faktisk realiteten i hvordan det kan gå, når man ikke får arbeid etter å ha varslet! Jeg vet ikke hvor mange mennesker som har kontaktet meg de to siste årene, med liknende eller enda verre historier å fortelle.
Det sier meg bare én ting: Varslere har på ingen måte et fungerende vern. Vi er vanskelige, arrogante, narsissistiske bråkebøtter som ingen vil ta i med tang.
Jeg leste en gang i fjor tror jeg det var, om noen som hadde stått i kassa på butikken og ikke hatt nok penger på kortet til å betale, en gang da vedkommende var ung. Og at dette hjalp hen med å forstå mennesker som ikke hadde nok penger.
Vel, jeg kan fortelle om følelsen av dette som 43-åring, for kort tid siden. DETTE er også en realitet når man har varslet. En annen er selvsagt de merkelappene man får.
Det har vært så mange runder i denne saken at det ikke engang er noe poeng for meg å begynne å fortelle. Men er du interessert, så har jeg blogget mye om det underveis.
Det siste halvåret har jeg etterspurt dialog med kommunen for å få en avklaring på situasjonen som for meg nå har resultert i at jeg er registrert som arbeidssøkende sykepleier og venter på beskjed om jeg har rett til dagpenger fra Nav. Sykepleier siden 2003. Så langt gikk det altså.
Et par undrende spørsmål og tanker fra en politiker i byen, på hvordan dette har blitt håndtert av kommunen, har fått meg inn i de avlønnedes rekker igjen. Men det er jammen ikke takket være noen andre involverte enn akkurat den politikeren. Som jeg selvsagt er evig takknemlig til.
I én av fem sykepleiervakter mangler det sykepleiere. Samtidig brukes det dobbelt så mange ufaglærte som planlagt i en helsetjeneste som stadig får flere og mer alvorlig syke pasienter, skriver Karen Brasetvik.
At sykepleierlønnen ikke får det løftet de fleste synes at de fortjener, skyldes mange faktorer. Her er Sykepleiens redaktør Barth Tholens kommentar til noen av dem.
Sydney Banks sa en gang: «Hvis det eneste mennesket lærte, var å ikke være redd for sin egen opplevelse, ville det alene endre verden.»
Akkurat nå opplever jeg sorg, og det er så vondt at det må dele seg opp i mindre bølger som kommer over meg, igjen og igjen. Som om det er for vondt å ta inn på en gang, så jeg får det servert i porsjoner.
Og da kom jeg til å tenke på det jeg ofte forteller folk når jeg holder foredrag om livsglede: Det er ikke skummelt å føle! Hvis vi ikke motsetter oss følelsen i øyeblikket, uansett hvordan den er, men lar den få passere i sitt tempo, vil det alltid komme en ny følelse, en annen følelse – som kanskje ikke er så forbannet vond som den forrige.
Jeg tror vi mennesker har et emosjonelt immunforsvar, som fungerer like perfekt som vårt fysiske. Når vi får en skade, et kutt i fingeren, begynner kroppens immunforsvar å jobbe, drepe bakterier som ikke hører hjemme innenfor hudens beskyttende lag. Kroppen stopper blødningen selv, om kuttet ikke er for dypt. Den lager jammen en skorpe over såret for å beskytte det, mens det får gro og ny hud lages av kroppen selv.
Det hele er ganske fantastisk når man tenker på det. Alt dette ordner kroppen opp i selv, helt uten vår innblanding, hvis vi stoler på den og lar den gjøre det.
På samme måte tror jeg vi har et emosjonelt immunsystem, som hjelper oss med å komme gjennom vonde følelser, hvis vi bare lar de komme og ikke prøver å styre de eller ha for mye kontroll over de.
Vi er rett og slett designet til å komme oss gjennom vanskelige ting!
Det å akseptere å ha de følelsene vi har i øyeblikket, virker å ha en beroligende effekt på det hele – da kan vi på en måte begynne der og gå videre …
Da jeg gikk på sykepleien, leste jeg om sorgens faser. Det gir mening når man skal prøve å hjelpe og møte folk der de er. Likevel har jeg begynt å se også et annet mønster av faser når man går gjennom noe vanskelig.
Den første fasen – hendelsesfasen – hvor det som hender, det hender – hvor man på en måte bare stopper opp og reagerer, eller ikke reagerer, og bare prøver å begripe og ta inn det som har skjedd.
Den neste fasen er den personlige fasen, hvor man tar sorgen veldig personlig. Med det mener jeg at vi tillegger hendelsen våre egne personlige tanker og hvilken effekt dette får på oss, personlig. De følelsene vi selv har for den vi sørger over.
Den tredje og siste fasen kaller jeg perspektivfasen. Når vi etter hvert gjenvinner perspektivet og klarer å se mer enn det som er personlig og nært hos oss selv. Dette skjer naturlig, når vi er klar for det. Vi kan ikke påskynde det med viljen vår.
Dersom vi klarer å gå gjennom disse fasene med en aksept av det som er, og det som dukker opp i oss underveis, tror jeg vi best mulig kan komme oss gjennom sorgen, selv om det kanskje aldri vil slutte å gjøre vondt når vi tenker på det. Men da er det også bare det som skjer, at det gjør vondt å tenke på det – fordi vi savner – og det er den naturligste ting i verden!
Dersom vi går rundt og beskytter oss fra å være glad i noen fordi vi er redd for å bli såret. Eller om vi lar være å ta sjanser fordi vi er redd for ikke å lykkes. Eller om vi holder fast ved gamle konsepter fordi vi er redd for å se i en ny retning. Ja, da er det frykten som har oss, og ikke vi som har frykten.
Dersom frykten for sorgen har oss, vil vi kunne sitte fast i det som er vondt, mye lenger enn vi har godt av.
Så igjen: Hvis det eneste vi mennesker lærer, er å ikke være redd for våre egne følelser, vil det alene kunne endre hele vår verden.
Det har i alle fall endret min verden.
Å bli syk betyr også at man må forholde seg til en strøm av ofte ukjente hjelpere. Jeg har opplevd dette som invaderende og til tider krenkende, skriver Ellen Ronæss (68).
Mange sykepleiere vet ikke nok om tilleggene de har krav på. Der sparer arbeidsgiverne mye penger.
Verdien av økonomi ser ut til å spille en større rolle i organiseringen av hjemmesykepleien enn verdien av kvalitet og pasientsikkerhet, skriver Anne-Marie Isaksen.
Vi må ha et samfunn hvor det er trygt å si ifra om kritikkverdige forhold, hvor varslere kan føle seg trygge, og hvor arbeidsgiver forstår og fremmer varsling som noe positivt, skriver Finn Åsmund Johnsbråten.
Det blir ikke trygge fødsler av å kjempe for å opprettholde hver minste lille fødeavdeling, skriver Anja Larsen Halleraker.
Vi får stadig høre at vi lever i verdens rikeste land. Dette sammenfaller ikke med at helsetjenesten går på sparebluss, og at sykepleiere må løpe beina av seg, skriver innleggsforfatteren.
Som deltidsarbeider ser du på hver fridag som en dag med tapte inntekter. Vi må ut av denne fella i helse- og omsorgssektoren.
Praksisplasser skal gi studentene arbeidspraksis. Her skal erfarne sykepleiere vurdere om vi er gode nok sykepleiere. Men hva med dem som evaluerer oss? Er de gode nok til å evaluere? spør sykepleierstudenten.
Generelt er det ofte slik: Kunnskapsdeling og oppgavedeling er vesentlige faktorer innen ledelse. Ikke alle ønsker eller evner å utøve dette som hyppig omtales som suksessfaktorer innen kompetent ledelse. Makt, personlige fordeler og uavklart prioritering er en del av forklaringa.
Likevel er det én faktor som mange ganger går under radaren i medlemsorganisasjoner: effekten av gjentakelse, gjerne når den er satt i system. Å gjenta budskap, med de samme aktørene over tid, er i seg selv en prioritering.
Innen idretten er dette velkjent og benyttes som effektiv metodikk. Politikken er likedan. Noen av oss synes det er kjedelig når RBK «alltid» vinner fotballkamper, mens andre finner det mer som normaltilstanden. Innen politikken kunne mange ikke se for seg et Fremskrittsparti uten Carl I. Hagen som leder. Siden mai 2006 har Siv Jensen vært frontfiguren uten at partiet gikk under, heller tvert imot.
Sammenhengen er altså budskapet knyttet til persongalleriet. Der idrettslag benytter drakter for gjenkjennelse, er det logoer og andre meningsbærende symboler som preger politikken.
Korset i halsen på Frps Sylvi Listhaug er et av mange eksempler. Hensikten er å kommunisere et verdigrunnlag som basis for eget tyngdepunkt. Slikt virker best når det ikke debatteres. Når politiske valg blir oppfattet som naturlover, fortsetter ofte alt som før.
Derfor er det slik at endringer medfører støy, og budbringerne kan oppfattes som en trussel. Det noen oppfatter som truende, blir i andre leirer ønsket hjertelig velkommen. På fotballbanen er det alltid noen som ønsker seg mer av de svart-hvite, men andre ser både rødt og blått. I politikken er lokale valg tiden for nye potensielle samarbeid.
I organisasjoner kan det også være slik. For Sykepleierforbundet er det avgjørende å ha alliansepartnere som snakker vår sak: lønn og arbeidstid.
Norsk Sykepleierforbund er den suverent største fagorganisasjonen innen norsk helsevesen. NSF er som fagforening den vesentligste for kvinner med høyskole- og universitetsutdanning, og er den nest største organisasjonen i Unio. Nettopp gjennom nevnte størrelse er NSF leder innen forhandlingene med sykehusene i området Spekter. Av samme årsak er NSF alltid henvist til å la Utdanningsforbundet ta den samme plassen ved kommunal sektor i KS.
Årets mellomoppgjør ble en suksess for NSF også innen KS. Dette er resultatet av flere samtidige faktorer, og viktigst er at arbeidsgiver nå tydelig og offentlig deler NSFs syn på utfordringsbildet: Det er mangel på sykepleiere i kommunene som er utfordring nummer 1.
Dette budskapet er tydelig levert fra ordførere landet rundt i store kommuner til KS, og forhandlingsavdelinga i Kommunenes Sentralforbund har vært forbilledlig klar i talen om emnet.
Det er ikke rart, virkeligheten er brutal i mange store byer. Denne jobben er ikke ferdig, den har knapt begynt. Nå er imidlertid situasjonen at arbeidsgivere og arbeidstakere snakker likedan om utfordringsbildet – og dermed kan vi gå videre sammen. Om vi selv vil, tør og evner.
Unio er en faktor som både forener og kan utfordre enigheten mellom NSF og arbeidsgiver. I år gikk dette vår vei, men vi tok med alle andre med tilsvarende utdanningsløp på ferden. Det skal selvsagt Utdanningsforbundet huske – det vet vi at både barnehagelærere og vernepleiere også gjør.
Samfunnspolitiske spørsmål må svares ut løpende i politiske organisasjoner. Tydelige styremedlemmer er viktige i den demokratiske prosessen. Så tydelig som Aksel Tjora og andre styremedlemmer i NTNUs styre er, kan det være god grunn til å være.
I NSFs forbundsstyre er Lill Sverresdatter Larsen en tydelig debattant, som gjerne utfordrer det bestående. I blogginnlegget «Hva er viktig for deg» oppfordrer hun KS til å være mer opptatt av innhold i og kvaliteten av sykepleietjenesten. Å spørre pasienten om hva som er viktigst for ham eller henne uten å sikre forutsetningene for å gi gode tjenester, gir ingen mening.
Hvordan NSF velger å fortsette, blir derfor interessant å følge. Både arbeidsdeling innad i organisasjonen, politiske grenser internt og grensedragning mot egen administrasjon blir viktige punkter.
På landsmøtet i november 2019 velges deler av laget, nemlig forbundsstyret med leder. Fylkeslederne er viktige lagspillere og velges av fylkesmøtene i starten av 2020. Administrasjonen er et vesentlig fundament for at alle disse skal kunne lykkes i sine verv.
Akkurat som de beste fotballagene vrir litt på lagoppstillingen fra sesong til sesong, gjør regjeringer og partier det samme. Grunnen er enkel og effektiv. Det handler om å unngå slitasje av mannskapet, alltid ha en mulig ny innretning på lur for å sikre gjennomslag samt framstå friskt og med overbevisning. Fornyelse «for å sikre kontinuitet» snakkes det ofte om.
Medlemsorganisasjoner er et virkemiddel for å oppnå effekt på vegne av medlemsmassen. De beste lagene sikrer kontinuiteten gjennom å sette sammen laget fra ulike nettverk og roller. Hvilket persongalleri som utgjør den beste effekten i framtid, er vanskelig å spå. Debatter om retningsvalg og de ulike elementers historikk kan gi deler av svaret.
Om personvalg er det alltid slik at intet er klart før alt er klart. 2020 blir starten på en spennende ny periode i NSF.
Vi takker for svaret på vår kronikk fra Kristin Waldum-Grevbo, men samtidig ønsker vi å påpeke feil. Det er ikke riktig at vi foreslår å fjerne plikten til skolehelsetjeneste, skriver Camilla Stoltenberg og kolleger.
En sykepleier i kommunen får 52 kroner timen i helgetillegg. Det er rundt 35 kroner, når 32 prosent skatt er trukket fra. Hva får du for 35 kroner? spør spesialsykepleier Gro Lillebø.
ME er ikke bare utfordrende for dem som rammes. Utmattelsessyke skaper også hodebry for helsepersonell. Bør vi også forsøke komplementær medisin når den syke ikke blir frisk? spør sykepleieren som også er soneterapeut.
Kompetansen til sykepleierne er viktig. Ja, kanskje til og med livsviktig. Så hvis du vil være den type sykepleier du selv ønsker å møte, så kan medlemskap i en faggruppe være en klok beslutning, skriver Tor Engevik.
Lønn er kanskje ikke det som fikk mange til å velge sykepleieryrket i utgangspunktet. Men det er på tide å si at det faktisk betyr noe.
Det skal mer enn ros til for å imponere meg når barnas egen skolehelsetjeneste står på spill, skriver Kristin Sofie Waldum-Grevbo i et tilsvar til Camilla Stoltenbergs innlegg.
Gratis sykepleie resten av livet. Døgnservice. Slå til!
