Snakk om lønn!

For noen år siden var jeg i USA sammen med noen journalister i Sykepleien. Vi skulle lage en sak om Obamas helsereform. På forhånd hadde vi blitt enige om at vi skulle spørre alle våre intervjuobjekter om hvor mye de tjente som sykepleiere. Artig for våre norske lesere, tenkte vi.

Privat

Det var lettere sagt enn gjort, viste det seg. Den første jeg spurte, var en mannlig sykepleier som jobbet på et elegant sykehjem i San Francisco. Han reagerte som om han ble stukket av en veps, ble helt rød og begynte å svelge tungt. Da han hadde kommet til hektene igjen, gjorde han det klart at lønn – det var nå en privatsak.

Slik gikk det også med mange av de andre sykepleierne vi snakket med. Det krevde store overtalelsesevner å få dem til å bare antyde cirka hvor mye de kanskje kunne tjene. De fleste var åpenbart brydd over spørsmålet, og de lurte på hva slags syke lesere vi egentlig hadde som ville interesse seg for slikt!

Følsomme saker

Nå skal det sies at spørsmålet «hvor mye tjener du egentlig» ikke er spesielt populært i Norge, heller. Folk snakker nok heller om sine seksuelle fantasier enn om likningsattesten. Kroner og øre i lønningsposen er åpenbart følsomme saker, som mange helst bare omtaler i runde vendinger.

Det gjelder også sykepleiere, selv om de ser på seg selv som en yrkesgruppe i lønnskamp. I arbeidet med denne utgaven viste det seg at sykepleiere med veldig gode lønninger – for de finnes også – gjorde alt for å slippe å måtte stå frem og fortelle om dette i våre artikler. I den andre enden av skalaen har narrativet om lønn en tendens til å bli ganske omtrentlig. «Lønna er elendig», kan mange si, eller «det urettferdig at ingeniører tjener mer enn oss». Sykepleiere vil gjerne ha mer – men mer enn hva, eller mer enn hvem?

Anerkjennelse

Lønn er det man trenger for å betale sine utgifter, men lønn er også et forhandlingskort når arbeidstakerorganisasjonene kjøpslår med arbeidsgiverne om arbeidstid og pensjon. For mange er lønn dessuten en måte å finne anerkjennelse på for den jobben de gjør, en verdsetting fra samfunnet som skal stå i forhold til hva andre grupper tjener. Den skal helst gjenspeile hva det har kostet å utdanne seg til yrket og hva den enkelte blir avkrevd i form av akademiske grader, ubekvemme arbeidstider og ansvar. Og den skal i hvert fall ikke oppleves som urettferdig fordi den fordeles ulikt mellom kjønnene eller mellom privat og offentlig sektor.

Relativt

Så i tillegg til å være dønn konkret, er lønn også en relativ størrelse. Alle har fått det bedre i Norge og har mer å rutte med enn de hadde før. Men sykepleierne er nok lei av å utgjøre den gruppen som evig ligger «midt på treet». Skal de få gjort noe med det, må de begynne å snakke om penger. For i grunnen bør det være like legitimt å snakke om grunnlønn, tillegg og overtidsbetaling som om profesjonens faglige innhold.

I denne utgaven forsøker Sykepleien å ta bladet fra munnen. Lønn er kanskje ikke det som fikk mange til å velge sykepleieryrket i utgangspunktet. Men det er på tide å si at det faktisk betyr noe. Og mener man alvor med at sykepleierne fortjener et «lønnsløft», må sykepleiere i hvert fall vite hvor de står og hva andre tjener.

Konkurranse

Hos sykepleierne skjer mye av lønnsdannelsen kollektivt. Det kan føre til at den enkelte selv ikke ser mulighetene til å påvirke sin egen lønn. Nettopp å snakke høyt om egen lønn, kan bidra til at sykepleierne bedre kan utnytte den stadig økende konkurransen om sin arbeidskraft. For når det kommer til stykket, er det bare arbeidsgiverne som ­tjener på at lønn stemples som «privat».