Er unge leger overbehandlere?

Stans-alarmen ulte. Jeg hoppet ut av vaktsengen, fiklet på meg skoene og hastet nedover korridoren. Sykepleieren som utløste alarmen, møtte meg i gangen og viste meg til den livløse pasienten. Vi startet raskt hjerte-lunge-redning, men sykepleierne som ankom rommet var tydelig frustrerte over at det ikke var tatt stilling til HLR-status hos den gamle og – basert på opplysningene jeg ble gitt – åpenbart terminalt syke pasienten. Selv om alt tilsa at pasienten var i sin siste livsfase, våget jeg ikke å ta legebeslutningen om å avslutte behandlingen. Først da en erfaren anestesilege ankom rommet og fikk beskrevet den samme sykehistorien, ble hjertekompresjonene avsluttet.

Hendelsen kan illustrere hvordan jeg som ung og uerfaren lege risikerte å overbehandle en pasient. Hvorfor er det slik at nyutdannede leger kanskje gjør denne feilen for ofte?

Kjenner ikke pasienten godt nok

Det kan være mange grunner til at vi gir behandling som i ettertid viser seg å være uhensiktsmessig og kanskje til skade for pasienten. Å ta beslutningen om å stanse all aktiv behandling, eller markere «HLR minus» i pasientjournalen, krever tid med pasienten og kanskje særlig god tid med pårørende. Mange pårørende, både med og uten helsefaglig bakgrunn, ber om at «sykehuset må gjøre alt», og på direkte spørsmål til pasienten bekreftes ofte ønsket til pårørende. Da blir det enda vanskeligere for legen å si at nok er nok, kanskje særlig når erfaringsgrunnlaget og samtaletiden med hver pasient er begrenset.

Nettopp hva pasienten sier til ulike helsepersonell, tror jeg også spiller inn. For eksempel får legen og sykepleieren helt forskjellig beskrivelse av smerteintensitet. Mitt inntrykk er at sistnevntes mer kontinuerlige pleie og medikamentutdeling gir et mer personlig og helhetlig forhold til den syke. Legen er som regel innom pasienten noen minutter ved hverdagenes morgenvisitt og risikerer å få et feilaktig øyeblikksbilde av pasienten. Dermed kan symptomer og plager bli undervurdert av legen, og sykepleieren kan bli oppfattet som «hysterisk». Det er synd! Jeg ønsker at sykepleiere og andre helsepersonell-kollegaer fortsetter å gi sitt inntrykk av pasienten og si sin mening, noe Heggestad og Nortvedt også nylig oppfordret til i Sykepleien (nr. 3/2017). Det samlete inntrykket og erfaringen gir et bedre beslutningsgrunnlag for både uerfarne og veletablerte leger.

Vet mye om behandling

En annen mulig årsak til overbehandling er de nyutdannetes fagkunnskap om alle behandlingsmulighetene som ofte blir undervist av leger ved sentralsykehus. Her, og i helsevesenet generelt, er det stadig større mulighet til å holde pasienter kunstig i live. Kombinert med et sterkt ønske om å hjelpe pasienten tror jeg dette øker risikoen for overbehandling og uhensiktsmessige overflyttinger.

Frykten for å gjøre feil kan bidra til legens beslutningsvegring. Redselen blir ikke mindre av at legen har behandlingsansvaret. Det at nasjonale nyhetsmedier rapporterer at Norsk pasientskadeerstatning får flere klagesaker, understreker at det er de objektive og dokumenterbare detaljene som gjelder. Dermed blir det vanskeligere å ta «menneskelige» beslutninger som ikke nødvendigvis omfattes av retningslinjer, og som pårørende lettere kan klage på i ettertid. Jeg tror resultatet lett blir overbehandling for å «dekke ryggen».

Ser aldri en død person

Jeg tror også at dødens institusjonalisering spiller inn. Vi er ikke like vant til å se døende eller døde, og stadig færre opplever døden privat i ung alder. Både gjennom studietiden og tidlig i yrkeskarrieren opplevde jeg å bli skånet for de aller sykeste. Med unntak av obduksjonssalen tror jeg det er mulig å gå gjennom hele medisinstudiet uten å se et dødt menneske. Dermed erverver en ikke den samme intuitive forståelsen av døden som en naturlig og uunngåelig avslutning på livet.

Nyutdannete leger er naturlig nok uerfarne i yrket, og ettersom vi ofte også er unge, sitter vi med begrenset livserfaring. Forhåpentligvis har jeg her klart å gi et innblikk i hvordan det kan resultere i uheldig overbehandling samtidig som jeg ikke har ønsket å komme med en forsvarstale og skyve ansvaret enda lenger vekk. Mitt håp er at alle sykepleiere og andre kollegaer kan fortsette å uttrykke sin faglige mening og inntrykk av pasienten. Det gir et samarbeid til det beste for pasientene, ikke bare for dem som er i ferd med å fullbyrde livet.

Innlegget sto på trykk i Sykepleien nr. 5/2017 #Når er det nok?, en temautgave om behandling ved livets slutt. Les flere artikler fra utgaven her.