Mot aktiv dødshjelp: Vil ikke sette dødssprøyter

Pernille Bruusgaard, sykehjemslege i Oslo, er mot aktiv dødshjelp.
GODE OG DÅRLIGE DAGER: – Det er vanskelig å vite om en pasient har igjen en måned eller et år. I tiden de har igjen kan det være både gode og dårlige dager. Skal jeg si: ‘Nei, deg kan vi ikke gjøre mer for, så hvis du vil, kan du dø’, spør Pernille Bruusgaard. 

Sykehjemslege Pernille Bruusgaard ser at livet svinger, også når det nærmer seg slutten.

Pernille Bruusgaard jobber som sykehjemsoverlege i Oslo. I løpet av sin yrkeskarriere har hun sett mange mennesker dø. Og hun har sett mange mennesker lide. Men hun ønsker ikke et lovverk som åpner for aktiv dødshjelp. 

Bruusgaards erfaring er at mennesker som nærmer seg døden ofte er ambivalente. Særlig gamle, syke mennesker på sykehjem.

– Jeg fortalte noen av sykepleierne jeg jobber sammen med at jeg skulle bli intervjuet om aktiv dødshjelp i Sykepleien. Vi begynte å diskutere: Sett at vi hadde dødssprøyten liggende i skapet her. Hvilke av våre pasienter skulle fått ja dersom de hadde sagt at de ønsker å dø? I tankeeksperimentet fant vi ingen, sier hun.

Overbehandler inn i døden

– Bør ikke særlig eldre og syke som har levd et langt liv kunne si at nok er nok?

– Jo. Men heller enn å tillate aktiv dødshjelp, må vi slutte å utrede og overbehandle pasienter helt inn i døden. Gode dødsfall er mulig, og vi må legge til rette for det. Vi kan støtte folk i at det er lov til å avstå fra belastende og nytteløs behandling når det nærmer seg slutten, sier hun.

Kommunikasjon og samarbeid med pårørende og pasient, informasjon om sykdommers forventete forløp og muligheter for lindring er stikkord for gode dødsfall, mener hun.

– Godt planlagte dødsfall, der alle parter er ivaretatt og informert, kan oppleves meningsfulle. Vi må ikke være så redde for døden.

Går opp og ned

Det er ifølge Bruusgaard ikke uvanlig at pasienter på sykehjem uttrykker at de ikke vil leve mer. Noen kryper til køys, slutter å spise og avslutter livet på den måten. Det trenger faktisk ikke være så ille, mener hun.

– Når pasienten uansett har bestemt seg for å dø: Er det etisk sett mindre problematisk å la personen sulte i hjel enn å hjelpe vedkommende til å dø?

– For meg er det en prinsipiell forskjell på å la liv ebbe ut og det å ta liv. Livet svinger, også for mennesker som nærmer seg slutten. I det ene øyeblikket er de avklart. De synes de har levd lenge nok. De sier de ønsker å dø, å sovne inn og ikke våkne opp igjen. I neste øyeblikk vil de gjerne ha influensavaksine, eller de sitter der og spiser rakfisk og smiler over hele fjeset, sier hun.

Blitt bedt om å gi aktiv dødshjelp

For selv om det er mye lidelse, er det ikke bare lidelse, mener hun. For å fange opp denne ambivalensen, må man være tett på døende.

– Det høres så enkelt ut at pasienter som lever med stor lidelse må få bestemme selv når de vil dø, og så få hjelp til det. Som om vi bare har med to dimensjoner å gjøre: Pasientens lidelse over tid.

I virkeligheten er relasjoner og livsutsikter komplekse, mener Bruusgaard: Menneskene rundt og samfunnets normer påvirker pasientens livskvalitet i forskjellige retninger. Opplevelsen av å ha et liv som er verdt å leve, påvirkes av omgivelsene. Og smerte er ikke bare fysisk, den kan også være psykisk og eksistensiell.

– Den syke og lidende kan ofte føle seg som en byrde, kanskje er et urokkelig dødsønske like mye et ønske om å la de rundt få slippe.

Bruusgaard har hatt pasienter som har bedt henne om hjelp til å dø. Da har hun forsøkt å finne ut hvor lidelsen kommer fra. Er det ubehandlete smerter, ensomhet, dødsangst?

– Av og til hjelper det å få satt ord på det, og få trøst. Få høre at du har en verdi, at vi er her for deg så lenge du er her. 

En dag eller ett år igjen?

– Og når nærmer et liv seg egentlig slutten? Det kan være vanskelig å vite, sier hun.

Fra sitt daglige virke i sykehjem ser hun at mange med langtkommet og alvorlig demens på slutten sover veldig mye. Pasientene slutter å stå opp, slutter å spise. De ligger og døser, og til slutt stopper hjertet.

– Dette er en fredelig og vanlig måte å dø på. Pårørende får tid til å komme, holde dem i hånda og får sagt farvel.

Men likevel er det vanskelig å vite akkurat når døden kommer:

– Vi hadde for eksempel en dame jeg trodde nærmet seg døden. Jeg ringte de pårørende, som kom til sykehjemmet. Den gamle damen slumret, og sov mer og mer. De pårørende satt rundt og gråt, snakket om begravelsen, holdt henne i hånda og tok farvel. Så våknet hun. Hun så seg rundt og spurte: 'Har jeg bursdag?'

Hun kunne ikke tenke seg noen annen grunn til at alle i familien var samlet rundt henne. Og så levde hun enda ett år.

– Det er overraskende mye liv og humor nær døden, sier hun.

Umulig vurdering

– Mener du at eutanasi og legeassistert selvmord er like uaktuelle løsninger?

– Ja.

Hun utdyper:

– Selv om jeg er lege, er det for meg helt umulig å skulle avgjøre om en person står foran så mye lidelse at jeg kan ta beslutningen om dødshjelp. Den jobben vil jeg ikke ha. Jeg jobber for et samfunn hvor vi hjelper og støtter folk, helt til det siste.

Dersom aktiv dødshjelp var en mulighet, er hun redd for at noen pasienter ville opplevd det som et press.

– De som føler seg som en byrde for omgivelsene, vil kunne føle seg presset til å si at de vil ha hjelp til å dø.

Hvem skal sette sprøyten?

Hun mener autonomi-argumentet fort kan møte seg selv i døra. For ikke alle vil få et ja.

– Pasientgrupper som grenser inntil det som lovgivningen åpner for, vil kunne presse et lovverk som i utgangspunktet var tenkt for noen få: Hvis hun i nabosenga får hjelp til å dø, hvorfor skal ikke jeg få det samme? Hvilken verdi har selvbestemmelsesargumentet når den endelige avgjørelsen skal tas av fagpersoner? Hvorfor skal ikke alle få hjelp til å dø når de vil, hvis argumentet er at vi vil bestemme selv?

En annen ting hun lurer på er: Hvem skal sette dødssprøyten? Og hvorfor er dette en oppgave for helsevesenet?

– Bør det i tilfelle utvikles en egen profesjon som tar på seg jobben med å ta livet av folk? Som lege ønsker jeg å behandle, lindre og trøste folk som er syke, lider og har det vondt. Det er ikke min oppgave å ta livet av folk. Jeg mener det er en fallitterklæring som sivilisert samfunn å ta livet av folk som synes tilværelsen er håpløs. Vi må jobbe frem bedre tilbud enn det.

Frie valg?

– Hva er det vanskeligste argumentet å møte i debatten om aktiv dødshjelp?

– Sterke, konkrete, enkeltstående pasienthistorier. Historier der det beskrives at pasienten står fast på dødsønsket er vanskelig å argumentere mot.

– Kan du tenke deg situasjoner hvor aktiv dødshjelp hadde vært det beste?

– Ja, det kan finnes sjeldne situasjoner der jeg også ser at det kunne vært den beste løsningen. Men enkelthistoriene er ikke god nok grunn til å tillate en generell regel som åpner for at vi tar livet av folk. Til det er slagsiden for stor.

– Det er et tegn i tiden at vi ønsker å bestemme mest mulig selv, også over vår egen død. Vi tror vi kan ta helt frie og selvstendige valg. Men vi blir alltid påvirket av noe og noen. Og døden er ugjenkallelig, vi får ikke gjort om på det valget, sier hun.


LES MER OM AKTIV DØDSHJELP:

– Retten til å bestemme over eget liv, gjelder også retten til å dø

Helt på bånn

Sykepleierne er mer kritisk til aktiv dødshjelp enn folk flest

Jeg dør så fort jeg kan …

LES:

Tema om Pasientens autonomi