Vanedannende medisiner: Sykepleiere må lære mer

«Leger skriver ut for mye sterke, vanedannende medisiner som sovemedisin, angstmedisin og beroligende medikamenter.» «Det er ikke sjelden pasienter må på avrusning for medisin de har fått av fastlegen» (1). Slike overskrifter kan en med jevne mellomrom lese i mediene. Leger og anna helsepersonell etterlyser tiltak fra både egne faggrupper, men også myndighetene for å redusere bruken. 

Delegert til sykepleiere

Å effektuere ordinasjon av legemidler på en forsvarlig måte er og har vært et ansvarsområde tillagt sykepleiere og vernepleiere. Ansvaret innebærer å sørge for at rett legemiddel gis til rett pasient, i rett legemiddelform, i rett dose, på rett måte, til rett tid og med rett informasjon. Oppgaven er en delegert legeoppgave i samsvar med gjeldende lov og forskrift (2).

Den delegerte oppgaven innebærer også at sykepleieren har ansvar for å observere effekten av behandlingen, for å kunne gi legen en umiddelbar tilbakemelding dersom noe uventet inntreffer. Sykepleiere og vernepleiere kan ikke delegere denne oppgaven videre til andre yrkesgrupper.

Hvem er det sitt ansvar at mennesker blir avhengige av beroligende og angstdempende medikamenter? Er det legene som i sin tid forordnet medikamentet, og som fortsetter å skrive ut resepter på vanedannende medikamenter uten å sjekke ut hvilken effekt og hvilke plager medikamentene har påført pasienten? Gir legene tilstrekkelig informasjon om de medikamentene de forskriver?

Hva med sykepleiere og vernepleiere i spesialist- og kommunehelsetjenesten som har ansvaret for å dele ut medikamenter og følger opp pasientene i det daglige? Deler de ut de forskrevne medikamentene selv om pasientene kanskje kunne hatt langt større utbytte av alternative tiltak? Har de tid til å observere hvilke plager beroligende medikamenter og sovemedisin påfører pasienter?

Hva med oss som utdanner sykepleiere og annet helsepersonell? Har vi sørget for at sykepleiere har tilstrekkelig kunnskap og skolering om vanedannende medikamenters virkning, interaksjon og bivirkning?

Hva ville Marie Lysnes sagt?

I vår var jeg så heldig å bli tildelt Marie Lysnes’ stipend for å skrive en biografi om hennes liv og virke.

Marie Lysnes var en av grunnleggerne av Statens spesialskole i psykiatrisk sykepleie i 1954 og var rektor ved skolen i nesten tjue år. Kan hun si oss noe om sykepleiernes ansvarsområde som har betydning i dag?

I alle sine artikler, notater og foredrag var Lysnes brennende opptatt av fag og utdanning, og ikke minst stilte hun stadig kritiske spørsmål til i hvilken retning psykiatrisk sykepleie utviklet seg (3).

Det var særlig på to områder dette kom til syne. For det første mente hun at psykiatriske sykepleiere hadde glemt sin biologiske basis (3). For det andre hadde sykepleierne, helt siden etableringa av spesialskolen, hatt problemer med å formulere hva som er sykepleierens funksjon og ansvar.

Ansvar for medikamenthåndtering

Lysnes skriver at psykofarmaka, som hadde gått sin seiersgang over hele verden siden femtitallet, ikke ble den løsningen man håpet på da medikamentene ble lansert. Det skyldes uvitenhet og ukritisk bruk. Mange pasienter fikk fysiske symptomer som følge av medisineringen, med til dels store fysiske utslag, hvorav en del skulle vise seg å være irreversible (3). «Medikamentene dempet», skriver Lysnes, «en del uønskete aktiviteter, men de avslørte ikke symptomenes årsak» (3).

I tillegg skriver Lysnes at mange pasienter ble sosialt invalidisert og til dels pleietrengende. «Jeg har også vært vitne til dødelig utgang under de sværeste lidelser på grunn av feilbruk og overdosering av psykofarmaka innen den såkalte eldreomsorg», skriver Lysnes (3).

Ifølge Lysnes forutsetter behandling med psykofarmaka inngående kunnskaper om hjernens nevroanatomi, nevrofysiologi og elektrokjemiske funksjon. «Det er en forutsetning for bruken av medikamentene at sykepleierne kan observere, ikke bare atferd, men kroppens hårfine signaler på negative virkninger og farlighetsgrenser. Her synes sykepleiernes kunnskaper å være lik null i likhet med de fleste behandlingsgrupper innen området, leger innbefattet.» (3)

Lysnes understreker at sykepleierne har et stort ansvar i oppfølgingen av pasientenes medikamentelle behandling. «Sykepleieren må ha kunnskaper om de medikamenter som til enhver tid ordineres av legen og som gis av sykepleieren. Det krever inngående kunnskaper om det enkelte medikaments innhold, styrke, dosering og doseringsmetoder, forventet virkning, bivirkning og farlighetsgrad samt viten om pasientens tilstand og tålsomhetsgrad overfor forordnet behandling.» (3)

Kroppens signaler på at den lider

For Marie Lysnes var sykepleie en håndens gjerning, der handlingene og hva sykepleierne gjorde for og med pasientene, var det sentrale. Det var gjennom sine handlinger sykepleieren viste om hun var dugende eller ikke. «Fordi pasientenes lidelser er dødsens alvorlige for dem selv, for familien og for samfunnet og de er i aller høyeste grad knyttet til kroppsfunksjonen», skriver hun (4).

I utøvelsen av pleien viser sykepleieren om hun har tilstrekkelig kunnskap og erfaring om kroppslige plager ved psykisk lidelse og plager som følge av behandlinga. Sykepleieren må i tillegg kunne «filosofere over handlingenes utslag, dens positive, eventuelt negative resultater, om fortsettelse av handlingen, eventuelle endringer eller avbrudd av behandlingen» (4).

For Marie Lysnes er sykepleiernes handlingsvalg basert på inngående kunnskaper om menneskets mentale og fysiske forsvarsverk, samt patologiske utfall. For å kunne forebygge og avhjelpe pasientenes mange plager må sykepleieren forstå pasientens uttrykk i en prosess der mentale, sosiale, kulturelle, åndelige og biologiske faktorer spiller sammen.

Betydning for moderne sykepleie

Kan sykepleiere lukke øynene for at mennesker med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer lever 15–20 år kortere enn gjennomsnittet i den øvrige befolkningen? (5) Nesten 60 prosent av overdødeligheten kan tilskrives somatiske sykdommer, og mange hevder at tilleggssykdommene er en følge av ukritisk bruk av medikamenter med mange og uheldige bivirkninger (5). Dette gjelder ikke bare psykofarmaka, men også sterkt vanedannende medikamenter som sovemedisin og beroligende medikamenter. 

I tillegg vet vi at mennesker med psykiske lidelser er dobbelt så utsatt for fedme, høyt blodtrykk, hjerte- og karsykdommer, diabetes og for tidlig død sammenliknet med normalbefolkninga (7).

En studie fra Sintef viser at sykepleiere i spesialisthelsetjenesten sier at de ikke trenger mer kunnskap om medikamenter (8). De ønsker derimot å vite mer om medisinfrie behandlingstilbud.

Marie Lysnes ville sagt «ja takk, begge deler». Sykepleiere trenger både mer kunnskap om hva vi i dialog med pasientene kan erstatte medikamentell behandling med, om hvordan medikamentene virker, om deres mange bivirkninger og om interaksjoner med andre medikamenter. For Lysnes var farmakologi for komplisert til å overlates til ufaglærte. Det er innlysende at kompleksiteten ikke er mindre i dagens helsetjeneste, der både antall medikamenter og forbruket øker.

Vi trenger fordypning

Å beskytte pasientene mot inngripende behandling var noe Marie Lysnes var svært opptatt av. «Hvis sykepleierne ikke har lært å observere karakteristika og symptomer ved somatisk lidelse, vil de lett kunne overse de hårfine kroppslige signalene behandlingen kan påføre pasientene.» At medikamentell behandling påfører pasientene ekstra lidelse og plager, er noe vi som sykepleiere ikke kan sitte og se på. Endringer kan kun skje gjennom en god dialog og et tett samarbeid mellom pasient, lege og sykepleier (4).

Mange av oss vil være enige med Marie Lysnes, og av hensyn til pasienter og brukere må vi som sykepleiere kreve at det gis rom og nødvendig kunnskap for å ivareta det særegne ansvaret de har i medikamenthåndteringa utover det de har tilegnet seg i grunnutdanninga i sykepleie. Slik er det ikke i dag. Myndigheter og utdanningsinstitusjoner ser ikke lenger nødvendigheten av at sykepleiere (og vernepleiere) trenger mer kunnskap om medikamenthåndtering enn de øvrige faggruppene i det tverrfaglige teamet som ergoterapeuter, fysioterapeuter, barnevernspedagoger og sosionomer. Det er derfor ingen fordypning og spesialisering for sykepleiere (og vernepleiere) i dagens videre- og masterutdanning i psykisk helse og rus-feltet. Det må vi gjøre noe med.

Referanser

1. Båtnes A. Legar skriv ut for mykje: – Gjer pasienten ei bjørneteneste [internett]. Oslo: NRK; 31.07.2017 [sitert 26.02.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/mr/legar-skriv-ut-for-mykje-b-preparat-1.13620029

2.    Forskrift 3. april 2008 nr. 320 om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2008-04-03-320 (nedlastet 26.02.2018).

3.    I Riksarkivet i Oslo er det et arkiv etter Marie Lysnes (Pa S-0873 Marie Lysnes). Arkivet inneholder dokumenter, artikler, forelesninger, brev m.m. Arkivet er ikke åpent tilgjengelig, og man må søke innsyn fra Riksarkivaren.

4.    Lysnes M. I ærbødighet. Sykepleie, en åndens, håndens og hjertets gjerning. Upublisert; 1992.

Lysnes M. Betenkning vedrørende spørsmålet om nedleggelse av spesialskoler i psykiatrisk sykepleie i Norge. Upublisert; 1993.

5.    Lien L, Huus G, Morken G. Psykisk syke lever kortere. Tidsskr Nor Legeforen. 2015 februar;135(3):246–8.

6.    Whitaker R. Anatomy of an epidemic: magic bullets, psychiatric drugs, and the astonishing rise of mental illness in America. New York: Crown; 2010.

7.    Tiihonen J, Lönnqvist J, Wahlbeck K, Klaukka T, Niskanen L, Tanskanen A, Haukka J. 11-year follow-up of mortality in patients with schizophrenia: a population-based cohort study (FIN11 study). The Lancet. 2009 august;374(9690):620–7.

8.    Melbye L, Ådnanes M, Kasteng F. Sykepleiere i psykisk helsevern for voksne og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Trondheim: SINTEF; 2017. SINTEF Rapport A28053.