Dette sier sykepleierne om å dele ut vanedannende medisiner

Bildet viser medisinen Xanor

«Vi kan ikke sitte og holde i hånden i flere timer, dessverre.» Her er sykepleiernes svar om vanedannende angst- og sovemedisiner.

I Sykepleiens undersøkelse svarer en av tre av dem som svarte på undersøkelsen at de månedlig eller oftere har delt ut vanedannende medisiner på grunn av tidsnød eller ressursmangel, når de mener andre tiltak hadde vært mer hensiktsmessige.

Over 200 svar

Svarene under er hentet fra fritekstfeltet som var åpent under dette spørsmålet i Sykepleiens spørreundersøkelse:

«Har det hendt at du, på grunn av tidsnød eller ressursmangel, har gitt pasienter angst- og sovemedisiner selv om du har ment at det ville være bedre for pasienten om han/hun ble fulgt opp på en annen måte?»

Enkelte tekster er noe redigert av hensyn til lesbarhet.

En av sykepleierne forklarer det slik:

«Når pasientene allerede er avhengige og står på medikamentet ved behov er det vanskelig å holde tilbake administrasjonen. Det kan til nød utsettes med noen timer. Det er vanskelig for dem å tolerere ubehaget de står i under avrusningen og de er vant til å døyve ubehaget med rusmidler.

Ofte er det pasientenes manglende vilje til å utholde ubehag det kommer an på, andre ganger at det er ubehagelig for meg å se pasienten lide, ved at jeg holder medisin tilbake. Det kan bli uetisk maktforhold også, så det må hele tiden avveies. Men forsøker hele tiden å tilby andre metoder for å håndtere deres ubehag. Iblant er det ikke tid til å tilby alternative metoder og pasienten får da medisinen i stedet. Flere ganger er pasienten uinteressert i andre metoder. Det er komplisert.»

Her utdyper flere av sykepleierne:


Handler mange ganger om å ta seg tid med pasienten og forsøke å gi trygghet. Tid er jo mangelvare!


Ikke tid til å samtale alltid om behovsprøvd medisin under utdeling av nattmedisiner til hele avdelingen, eller å ha samtaler om angst/søvnproblem/finne alternative avslapningsmetoder. Dette er tidkrevende. Lite sykepleie-ressurser på kveldsvakter.


Mer personell i stedet for medisinering for å roe dem.


Pasienter som har god nytte av en-til-en, og som roer seg på dette, mener jeg i utgangspunktet ikke hadde trengt beroligende midler. Men dette benyttes ofte på grunn av ressursmangel.


Særlig på natt, da det bare er 2 på vakt som har ansvar for 18 pasienter pluss de i hjemmesykepleien. Er det mye uro hos dem som er demente og vandrer, hender det at de får eventuelt-medisiner, slik at de skal sove.


Hvis det er for lite bemanning på avdelingen, blir valget i enkelte tilfeller å medisinere, til tross for at dette ikke alltid er det beste for pasienten.


Pasienter som har demens og er motorisk urolige og roper.


Urolige pasienter som kunne hatt aktivitet og stimulans. Stress blant de ansatte som smitter over på pasientene.


Det er ofte i forbindelse med abstinenser, og det er ikke nok personell til å hjelpe pasienten på annen måte.


Svært urolige, angstfylte, aggressive, demente pasienter som vi ikke har personalressurser til å håndtere på en forsvarlig måte, verken i forhold til dem selv, medpasienter og personalet.


Medisinerer der miljøtiltak kunne vært en bedre løsning, men på grunn av lav bemanning i forhold til mengde pasienter/stort pleiebehov og dårlig organisering av tilbudet ikke er godt nok.


På kveld og helg når ressurser i avdelingen er få, kan pasienten få eventuell-medikasjon lege har forordnet for spesielle situasjoner som kan oppstå.


Psykotisk pasient som ikke får fastvakt på grunn av økonomi, blir gitt ekstra Sobril for å dempe hallusinasjoner.


Langtkommet parkinsons-pasient med angst. På grunn av underbemannet avdeling/ikke mulighet for å sette meg ned med pasienten ble det gitt Sobril før miljøtiltak iverksatt. Det er slike situasjoner man i ettertid opplever som vonde med dårlig samvittighet for pasienten.


Pasienten bør ha miljøtiltak, men dessverre strekker ikke tiden til og pasienten får beroligende.


Hadde demenspasient som ble veldig urolig, spesielt på kveldstid. Da hadde jeg mer tid og vi var nok folk på jobb, jeg observert at hvis den pasienten fikk litt mer tid og god, rolig samtale om forskjellige ting, roet pasienten seg ned. Men jeg må si at det har vært kvelder at hun fikk beroligende på grunn av at jeg hadde stor arbeidsmengde og hadde ikke tid for å prate med henne.


Jobber på en avdeling, har ansvar for andre avdelinger og. Travel dag, to skal få intravenøs behandling og to skal få smertepumpe, også vanlige ting som skal gjøres. Telefonen ringer fra andre avdelinger, en pasient er veldig urolig. Kommer på avdeling og ser pasient, har ikke tid å være der, gir beskjed til hjelpepleier, at han kan få eventuelt medisin.


På tidligere arbeidsplass. Sykehjemsavdeling. Ikke nå.


Bruker generelt lite beroligende på mitt arbeidssted. Kanskje av og til for lite. Er ikke alltid miljøterapeutiske tiltak har ønsket effekt.


Lav grunnbemanning og strenge økonomiske rammer. Det er da vanskelig med miljøterapi.


Grunnet lite bemanning på vakt og tidspress.


På grunn av få ansatte på jobb, og flere urolige pasienter samtidig.


Om det er veldig travelt på avdelinga og ein pasient ikkje roar seg fort ved miljøtiltak.


Urolig dement som vi ikke har mulighet å sitte hos og som det ikke er plass på skjermet avdeling.


Av og til må det ligge to på samme rom, da kan det skje.


2 seinvakter på 13 korttidspasienter. Noen utredes for demens. Nyopprettede. Smerter etter brudd. Fallfare.


Lav faglig bemanning og mange syke eldre, gjør at en ikke har mulighet til å utføre miljøterapeutiske tiltak slik som samtaler og tilstedeværelse.


Noen har behov for mer 1 til 1 oppfølging. Det er vanskelig på en kveldsvakt når 2 pleiere skal betjene 10 beboere.


Færre personer på jobb pga. sykdom. En eller flere ekstravakter som ikke er så kjente. Ekstra oppgaver som kommer i tillegg til annet uten ekstra personale.


Dette avhenger av når på døgnet det skjer, og hvor mange ansatte som er på jobb. Men holdningen på avdelingen generelt er miljøtiltak. Men det er ikke alltid det hjelper heller, da kan det være aktuelt med beroligende.


Hvis det ikke er mulig med tillitskapende tiltak, må man vurdere hva som er best for pasienten


Det kan være under kveldsstell eller mot natt hvis pasienten har stor angst eller søvnproblemer, hvor dette gir utslag i uro som går ut over andre pasienter, og hvor bemanningen er så liten at det er umulig å være til stede for denne ene pasienten over tid.


Jeg har gitt til urolige, demente pasienter på grunn av dårlig mulighet til å skjerme. På tross av at det kan gi økt fallfare dersom pasienten ikke sovner.


Få ansatte på natt, da gir man ofte sovemedisin og beroligende på grunn av tidspress.


Vi har for dårlig grunnbemanning.


Vi har god kapasitet og god bemanning. Ut frå dette kan vi også bruke god tid på pasientene.


Ved uro blant de med en demenssykdom får de ofte beroligende ved uro.


For eksempel en pasient som har slått besøkende. Ga han noen ganger Sobril når jeg så at han begynte å bli svart i øynene og var i ferd med å bli aggressiv, for å forebygge episoder med slag. Eller at annet personell har kommet og sagt at han er sint. Da har det hendt at jeg har gitt ham Sobril. Men de fleste gangene har jeg angret på, fordi det er blitt gjort for å ivareta andre personer enn personen med demens. Dessuten roet han seg før den eventuelle medisinen hadde fått tid til å virke. Indirekte ble den beroligende medisinen gitt for å roe personalet. Og det er ikke rett.


På en travel vakt med lite fagfolk … urolig pasient … burde tatt god tid med pasienten for å roe ned, men kan da gi for eksempel benzo på grunn av mange oppgaver som venter.


Etter leggetid, tidsmangel til å være på rommet hos pasienten på grunn av flere pasienter som trenger hjelp samtidig.


Gitt sovemedisin eller beroligende fordi vi ikke har tid til å sitte med pasienten.


På grunn av ressursmangel. Uro er «smittsomt». Ikke nok ansatte til å «skjerme uro».


Sobril ved motorisk uro.


Der samtale og trygging er det egentlige behovet.


Pasienten hadde kanskje funnet roen hvis jeg hadde hatt mulighet og sitte ned lengre.


50/50-avdeling med 25 beboere, 5 pleiere på aftenvakt, hvorav 1 spl. Uro smitter, så det har skjedd at jeg, for å unngå at den ene pasientens uro/angst/aggresjon smitter over på flere beboere, har gitt Sobril eller liknende for å dempe uroen hos den ene beboeren. Ikke bestandig mulig å følge eller avlede en alvorlig demenssyk beboer. På den andre side er det en noen beboere som spør om Sobril eller Vival selv og regelmessig: gammel vane, angst og ensomhet.


Jobber på korttids. Har ofte demente innom, men ikke lokalene til å ta vare på de. Har da måtte gi sovemedisin til demente for å kunne ta vare på lindrende pasienter.


Har hendt, kanskje 1 gang per år.


En pasient som ikke er dement, har mye verbal uro. Spør om å få hjelp til toalettbesøk hvert 10. minutt. Pasienten kan klage på diffuse smerter som kommer og går uten at men finner årsak til disse. Pasienten oppleves som urolig og angstpreget av personal og pårørende, men roer seg mye bedre med en- til en-kontakt, enn ved bruk av beroligende.


Når det er for travelt i avdelingen. Og en ikke har nok tid til å kunne sette seg ned.


Har som regel tid til å sette meg ned å snakke med bruker. Men spør dei om sovemedisin, så får dei om dei står på.


Tre pleiere på kveld og 17 pasienter. Mange tunge tidkrevende pasienter og en dame med svært utpreget angst, hun fikk behovsmedisin oftere en jeg personlig ønsket, men hun ønsket dette selv og virkningen av medikamentet fungerte i det korte løp. Men det hun egentlig trengte var 1- til 1-kontakt, noe som imidlertid ikke var mulig å gjennomføre.


Når pasienten blir urolig på kvelden og vi ikke får roet vedkommende, har vedkommende fått sovetabletten tidligere, cirka rundt klokken 20.


Hadde det vært flere pleiere særlig kveld, helg og natt, kunne man hatt tid til samtale og omsorg. Det ville gitt bedre trygghet for pasientene. Oppleves som trist og veldig frustrerende!


Man vurderer at pasienten hadde hatt nytte av eller behov for noen å snakke med, men så begynner det å bli seint på kvelden (mangel på tid) eller så føler man seg ikke kompetent (spesielt ved psykisk sykdom), og velger da å gi beroligende.


Når det er 17 pasienter i avd. og 2 pleiere skal det dessverre litt uro til før man ikke har TID til å ta en lengre samtale, engasjere til egenartet aktivitet eller bistå med pusteøvelser/trygging. Tidspress.


På grunn av liten bemanning i forhold til syke pasienter, som kanskje hadde trengt personale hos seg i stedet for en «pille».


Hvis man har sykepleiefagelig ansvar på andre avdelinger, får da ikke alltid med seg hvilke miljøtiltak som blir prøvd.


Vi er dårlig bemannet på nattetid (jeg jobber bare natt), og om jeg trengs på en annen avdeling blir min kollega aleine med 18 pasienter. Når flere av disse er oppe og vandrer (og ofte lager støy og uro), har det hendt at jeg har vært litt snar å velge medisinering fremfor miljøtiltak, dessverre. Dette for både pasientenes og min kollegas sikkerhet.


Urolig hjemmeboende som bruker alarm gjentatte ganger – mener selv det er angst, men har kognitiv svikt på toppen … hjemmesykepleien har ikke mulighet til å sitte hos pasienten – da blir førstevalget benzo fremfor miljøterapi.


Det er ulike holdninger blant ansatte fra forskjellige sykehjem og man blir gjerne påvirket av praksisen som blir utøvd av med-kollegaer. Her hvor jeg jobber nå er det et stort fokus på miljøtiltak fremfor beroligende medikamenter, derfor er de mindre brukt selv om pasientene kunne trengt de innimellom (på grunn av for eksempel ressursmangel).


Raskere å gi en tablett enn å ta seg tid til å ha en samtale. Da går det på bekostning av andre pasienter som er i behov for hjelp.


Jeg er ofte alene sykepleier på jobb. Da hender det ofte at fagarbeidere fra andre avdelinger kommer til meg og ber om for eksempel Sobril eller Heminevrin. Tidspress gjør at det ofte ikke er anledning for meg å vurdere pasienten slik jeg skulle ønsket. Jeg spør alltid «hvorfor vil du at pasienten skal få ekstra?» og eksempelvis «hvor lenge har pasienten vært urolig?». Jeg sjekker alltid om det er forsvarlig å gi pasienten ekstra (for eksempel: «Hva fikk pasienten i middags-medisinene sine?») før jeg eventuelt utleverer medikamentet.


Dette skjedde mye oftere når jeg jobbet på sykehjem enn i hjemmetjenesten.


Det er tidkrevende å være hos pasienter som har angst. Tiden strekker ikke til.


Ved lav bemanning og mye uro blant flere gis det nok før man har prøvd alt annet. Spesielt på natt.


Det er når pasienten har blitt satt på medikamentet fast, men hvor jeg mener at andre tiltak burde heller forsøkes. Jeg gir ikke eventuelt før jeg har forsøkt andre ikke-medikamentelle tiltak først.


En person som burde hatt en til en hele døgnet, men får beroligende fast.


Spesielt i forhold til pasienter med både langtkommen demens, motorisk uro og uttrykk for indre uro kombinert med stor fallfare. Min erfaring er at pleierne i lengst mulig grad tilstreber å benytte miljøtiltak ved å være til stede i miljøet med pasientene, og eventuelt gå med dem, før det blir gitt beroligende. Men noen ganger ser vi ikke ut til å komme i mål med dette, da pasientene blir irritabel, sliten og ser ikke ut til å ha det bra med seg selv. Da kan eksempelvis Sobril ha en tilfredsstillende effekt.


På grunn av ressursmangel på personell har beroligende blitt gitt fremfor fremmende psykososiale tiltak


Hvis pasienten sier at hun «må ha» Sobril og at hun har lov fordi det er kl. 00 og det telles som en ny dag, prøver jeg å svare at kroppen hennes har fortsatt en tablett av Sobril som hun har tatt klokken 22, og den burde holde 6 timer. Men pasienten kan da klage eller ringe igjen, og venter til noen andre kommer. Hvis det er jeg som kommer, sier pasienten at hun ringte feil. Hvis noen andre kommer så ber hun om Sobril fra den andre. Det er flere sånne situasjoner, og det er vanskelig. Vi forklarer at det er farlig å ta så mye Sobril, og vi forklarer hvorfor. Men noen tar så mye og så ofte Sobril, og vil ikke høre på oss. En gang fant vi flere gjemte Sobril-tabletter hos en pasient. Vi hørte da at det var støttekontakten som ga dem til pasienten. Denne pasienten «manglet» noen ganger Sobril fra multidose, selv om alle andre tabletter var der. Da har pasienten bedt om en ekstra, siden den fra multidosen ble mistet.


Vi gjerne bruker miljøterapi eller sitter sammen med pasienten hvis vi har tid til det, eller tar kontakt med pårørende og ber dem komme.


Ofte på demensavdelinger, og da særlig når det ikke er fast personale på jobb.


Det kan da innimellom være at det blir brukt Sobril istedenfor miljøterapi ved uro.


Lite bruk av sovemedisiner


Jobber bare natt, så det har hendt på ekstra travle netter at noen har fått 5–10 mg Sobril om de står på dette som eventueltmedisin mot uro.


Miljøterapi versus mye å gjøre. Lite/ingen effekt av medisiner.


For eksempel når man alene på natt med 18 tungt pleietrengende pasienter (flere av dem demente) og i tillegg er eneste sykepleier på 80 pasienter som man har ansvar for.


Beboer ønsker sovemedisin. Travelhet har gjort at jeg har gitt det istedenfor «samtale på sengekanten» og forsøk på å unngå sovemedisin


For eksempel pasienter som er plaget med engstelse/angst eller insomnia på svært travle nattevakter.


Ønsket å ligge på nattbordet til selvadministrering, men på grunn av mangel på nattevakt av de med medisinkompetanse har pasienten bestemt å ta dem før nattevakt på grunn av regelbrudd å legge dem ut siden de er kontrollert medisiner.


Pasient drar i snor kontinuerlig. Sterk uro og så videre. På grunn av begrenset bemanning gir en beroligende fordi en ikke har kapasitet til å bli sittende hos pasient.


Mange står på for eksempel Sobril som eventuelt-medisin. Når det blir mye «mas» om medisinen og jeg har liten tid til samtale hender det at jeg gir litt for raskt. Jeg gir ALDRI slik medisin for selv å få ro.


Fra min praksis på sykehjem hos urolige demente – angrer på det, men visste ikke bedre!


Engstelig og urolig pasient. Sitter på rommet sitt og roper høylytt. Pleierne vet av erfaring at pasienten er redd for å være alene, men pasienten nekter stort sett å forlate rommet. Kun to pleiere på gruppen den aktuelle dagen, hvorav en alltid må være til stede på fellesstua for å forhindre uro blant pasientene. Dette gjør det umulig for en av pleierne å sitte inne hos den aktuelle pasienten.


Mange demente har mye uro, og trenger noen hos seg kontinuerlig. Det er dessverre ikke mulig ut fra ressurser å ha 1-til 1-bemanning på mange pasienter.


Det er lettvint å gi pasienten for eksempel Sobril når jeg ikke har tid til å sitte hos pasient med angst. Det er mange miljøtiltak man dessverre ikke har kapasitet og bemanning til å gjennomføre


Dette gjelder mest angstdempende. Pleier ofte gi i kombinasjon med samtale med mer. Men vi kan ikke sitte å holde i hånden i flere timer, dessverre. Det går ikke. Lite sykepleiere på jobb i forhold til oppgavene. Spesielt på kvelden og i helgene.


Har ikke bemanning til en-til-en-behandling. Derfor «må» man medisinere for å bevare roen i avdelingen. En urolig pasient «smitter» andre og uroen kan eskalere …


Har medisiner å dele ut til mange pasienter på slutten av vakten. Og mange hjelpepleiere kommer å gir beskjed om pasienter som vil ha eventuell-medikamenter. Da er det ikke alltid tid å ta opp dette med den enkelte pasient.


Siden stort sett alle beboere står på en form for angstdempende, har jeg sjelden hatt behov for å gi som følge av tidsnød/ lite ressurser. Har gitt angstdempende når det har foreligget et medisinsk grunnlag for det.


Nei, det er ytterst sjeldent. Medikamenter om er forordnet palliative pasienter er individuelt vurdert og er ment for at pasientene skal få best mulig lindring for det som er vanskelig.


Bruker som benytter beroligende kunne klart seg uten noe av dette, om hun hadde hatt familie som kunne vært med henne eller tilbud utover dette. Hun har vært kronisk syk over år. Har slitt ut barna sine med sitt bruk av angstdempende. Vi har sett at under sykehusopphold har bruken av dette, samt røyking, gått ned, fordi vedkommende så mennesker – følte seg trygg – og hadde åpenbart et redusert behov når miljøet rundt trygget henne.


Pasientene der jeg jobber har det bedre hvis de sover, noen er veldig opptatt av å få sove. Vi opplever at de har en bedre dag når de sover på natt og er våkne på dag.


Er ikke direkte innblandet med å gi pasienten medisiner men jeg stopper ikke en rutine som hjelper til med dette. F.eks. om natt da det er mange pasienter urolig på avdelingen, dette er ganske vanlig med demente, da gis det anxiolytika for å få dem å roe ned da nattpersonell ikke har mulighet å sitte med og berolige. Dette er jeg medveten om, men kan ikke styre det på noe vis.


Hvis beboerne er engstelige på sykehjemmet vårt, får legene diagnoser først og samler informasjon om hvorfor de er så engstelige, etterpå skriver de beroligende.


I situasjonen der jeg selv hadde det travelt med for eksempel terminal pasient og dens pårørende, da måtte jeg bare stole på det andre helsepersonellet sin vurdering og gi dem grønt lys med å gi ekstra medisiner.


Kan bli brukt ved veldig uro og ein veit at nattevakten er åleine med 16 demente pasienter, skjer sjelden, men kan nok skje


Er alene på seinvakt … på 9 brukere. har en bruker som av og til får panikkanfall. Hvis tidspresset er der, er det lettere å ty til beroligende enn å bruke tid til å trygge, gi gode råd og roe ned situasjonen.

Det er for lite personell til å ta pasienter med eksempelvis ut i frisk luft. Sitte med de og ha tid til dem. Skulle vært egne aktivitører som engasjerte pasientene på tvers av avdelingene. Samtidig er pasientene syke og trette, men mye mer kunne vært gjort for å dempe uro og opprettholdt gode døgnrytmer. Men kommunen snakker om sparing og effektiv pleie, men dette går ut over den individuelle pasient … dette er bare trist. Da må pasienten få beroligende og sovemedisin for at ikke de skal komme inn i en ond sirkel (økende uro). Det er litt svart hvit skrevet, men dessverre en del av en realitet.


Medisineres i stedet for innleie av ekstra personell


Hvis pasienten har kortvarig innleggelse kan det være lite tid til å følge opp, heller bruke ressursene på andre pasienter. Men informasjon kan gis med epikrise til fastlege for videre oppfølging. Spesielt om man ser medisiner bli brukt «ukritisk».


Ved uro, smerte i latens gis sovedose. Noen ganger er tilstedeværelse og støtte i denne fasen uten medikament riktig. Feilvurdering: Kvinnen føder raskt etter medisinering.


I den akutte fasen kan beroligende være en god måte å få pasienten så rolig at det går an å samtale eller utføre prosedyrer sammen med pasienten.


Hvis avdelingen er travel har jeg ikke tid til å sitte med en urolig/engstelig pasient, medikamenter blir gitt istedenfor.


Snakke med pasient. Lytte. Svare på spørsmål. TID.


Jeg jobber en del natt og opplever at noen pasienter sover selv om de sier de ikke gjør det. Min kunnskap om hvilken oppfølging de i stedet skal ha er ikke god nok. Noen ganger når pasienter ikke har sovet på flere netter, er det deres desperasjon etter å få sove noe jeg ønsker å gjøre noe med med en gang, i stedet for å kartlegge å finne en annen løsning.


Jobber hver 4. helg på en sengepost. Der gir vi ofte beroligende frem til mandag, da det er flere ressurser å ta av (for eksempel psykolog, sosionom med mer). Jobber ellers på en poliklinikk der dette ikke er aktuelt.


På avdelingen er det mye delir og demens, det hender at vi da gir sovemedisin, for å fremme søvn, når vi egentlig skulle ønske at vi kunne få fastvakt.


Man har ikke nok sykepleiere og ressurser slik at pasienter som hadde trengt en hånd å holde i eller samtale dessverre ikke får dette


Angst og uro som kunnet ha dempes med og vært fysisk til stede hos pasienten, men på grunn av stor arbeidsmengde ikke lar seg gjøre i den grad det er ønskelig.


Skulle nok gjerne ofte byttet beroligende bort i en god prat.


For dårlig tid og ressurser til å ha tid å sette seg ned med pasienter som er engstelig. I mange tilfeller tror jeg en god samtale kunne vært like god medisin, om ikke bedre enn medikamenter. Men det mangler tid og rom for slike samtaler, dessverre.


Mange kan ha behov for å ha nokon med seg, nokon å prate med, men det har ein sjelden tid til. Beroligende blir då løysinga. Også ved for eksempel delir/forvirring. Pasient burde hatt fastvakt, men ein har ikkje tid til å vere der. Blir som regel brukt Heminevrin på kveldstid for å få pasient til å sove, men opplever også at Sobril blir brukt.


Har gitt urolige pasienter beroligende, særlig eldre og demente fordi bemanningen ikke tillot oss å sitte fastvakt eller pårørende har vært til stede.


Urolige pasienter som kunne hatt bedre nytte av at en person satt hos vedkommende og pratet eller bare var til stede


Uroleg uklar pasient som ikkje forstår eller samarbeider. Travelt i avdelingen og for liten tid til kvar enkelt pasient.


Det skjedde for veldig mange år siden på sykehjem.


Travel nattevakt og «alle» pasientene trenger/ønsker hjelp på samme tid. Da er det lettere å gi etter å gi eventuelt-medisin når pasienten ber om det i stedet for å sette seg ned å prate/avlede/trygge med nærvær.


Mange behøver bare at noen er der for psykisk støtte, men på grunn av manglende ressurser får de beroligende i stedet.


Svært urolige pasienter som heller burde hatt en fastvakt har fått enten sovemidler eller beroligende.


Ved tidligere arbeidsplass (skjermet avdeling for personer med demens), hvor en ikke hadde fysisk (og kanskje heller ikke mental) kapasitet til å ta hånd om alle de mange situasjonene som oppstod med ikke-medikamentelle tiltak. Man føler man kjenner pasientene, og vet når det kun vil fungere med medikamentelle tiltak, med andre typer tiltak, eller en kombinasjon av begge.


Dette gjelder ofte eldre pasienter som plages med angst og depresjoner, der ser en at hvis man har tid og sitter inne og prater med pasienten og endrer tankemønsteret helt naturlig. Så har de helt glemt Sobrilen de spurte om, som de ringte på om i utgangspunktet. Ofte skyldes bruken av beroligende på grunn av angst, frykt og rett og slett ensomhet. Som ikke sjelden løses med godt gammeldags selskap.


En urolig pasient kunne en kanskje sittet inne hos, men har ikke mulighet.


Når pasienten er på respirator og kunne i hovedsak vært mer våken. På grunn av ressursmangel av personell så sover vi nok mer ned pasienten enn nødvendig.


Pasienter rammet av demens eller rusmisbrukere er ofte urolige under innleggelse i sykehus. Det er dessverre oftest knapphet på tid og personell som utløser behov for denne type medikamenter.


Pasient har fått sovepille og blitt forvirret av det.


Engstelige pasienter trenger tilsyn og trygghet, men det er ikke mulig med lav bemanning, særlig på natt.


Pasienter som sliter med å sove, kanskje på grunn av en undersøkelse som de gruer seg til, vi har ikke tid til å sette hos ordentlig ned med pasienten og snakke godt nok om undersøkelsen, pasienten blir dermed liggende våken og fantasere om ting som kan skje under undersøkelse. Og hvis pasienter har fått en vanskelig/trist beskjed har vi heller ikke god nok tid til å trøste og snakke med pasienten selv om vi så gjerne ønsker det.


Ofte eldre mennesker, også personer med demens, som ikke finner roen på kveld og natt. Mange kan «henge i snoren», uten at det er noe spesielt de vil. Kanskje er de redde? Tålmodigheten min er litt kortere på natt, og sovetabletter og andre beroligende medikamenter kan fort virke som en enkel utvei, men i 9 av 10 tilfeller ville det vært bedre hvis pleieren kunne sette seg ned hos pasienten.


Utagerende og psykisk utviklingshemmet pasient, hadde fastvaktsbehov, men avdelingen hadde ikke leid inn noen.


Ved tidspress i avdelingen. Sjeldent det er tid til 1-til-1 på sengepost om enkelte pasienter skulle trenge det.


Dette har skjedd når jeg jobber på sykehjem grunnet ressursmangel. 2 personale på 15–16 pasienter på kveldsvakter. alle skal ha mat og de fleste hjelp til stell samt medisiner. Istedenfor å kunne sitte sammen med pasienten å ha fokus på å berolige og snakke sammen kan det være raskere å gi en beroligende. Det føles feil, men når tidsklemma er så stor så er det ikke lett å få den tiden til å sitte ned.


Travle nattevakter.


Opplever at jeg har for liten tid til å sitte og snakke eller gjøre andre tiltak i forhold til pasientene.


Siden jeg jobber på mottak, har det hendt at det er så mye å gjøre at man ikke har tid til å gi pas den samtalen og tiden de kunne ha trengt. Prøve andre alternativer først, samtale, berolige, tilrettelegge for optimal søvn.


Jobber ofte med ekstravakter i vakante spl/fagstillinger. Jeg rekker ikke overalt, og ekstravakter har ikke samme kompetanse og forståelse for dette tema.


Dette gjelder også samtale med pas om temaet. De henviser til sykepleier. Skjønner egentlig at de henviser videre. Når en er rundt 20 år og kommer så å si rett fra videregående, er det mange komplekse ting en skal lære seg i psykiatrien. Dette medfører stor slitasje på oss sykepleiere, som blant annet må bruke mye tid på veiledning av personal.


Jeg har jobbet i somatikken i alle år jeg har vært sykepleier, med unntak av et halvår nå hvor jeg jobber i psykiatrien. Jeg vil derfor svare på dette som om jeg jobber i somatisk sykehusavdeling. Her er det veldig lett å gi pasienten noe å sove på eller roe ham ned, fordi vi som sykepleiere ikke har tid til å snakke med pasienten. Jeg er sikker på at man kunne unngått mye behovsmedisinering med anxiolytika, for eksempel, dersom man hadde kunnet sette seg ned og snakke med pasientene som har behov for det. Jeg vet at mange kan trenge noe beroligende, av mange ulike årsaker, men jeg tror at en hånd å holde i og noen å snakke med hadde gjort det lettere for pasienter å la være å ta medisiner for angst og søvnproblemer.


Ved stor uro, så tilbyr vi ofte. Men da mest for pasientens del. Ofte har han/hun hatt mange dårlige netter.


Ved situasjon der man kan forutse at pasienten har det vanskelig, og man ikke har nok bemanning på nattetid, selv om det er gjort forsøk på å bemanne inn.


Godt kjent pasient med massiv utagering, og alvorlig selvskadende adferd. Har skjedd ved ett tilfelle. Denne dagen var det full avdeling, med få faste ansatte, og miljøterapeuter med relativt lite arbeidserfaring fra arbeid med akutt syke.


Noen eldre pasienter er jeg helt sikker på at vi kunne håndtert annerledes på min arbeidsplass


Kvaliteten på personalet er ikke høyt nok. Sammensetning av pasienter kan være utfordrende til tross for kvalifisert personale. Enkelte ganger for mange hjelpetrengende for å møte alle behov.


Pasientene står på dette som behovsmedisin og gir seg ikke før de får det utlevert.


Når det ikke er mulig å ta med pasient ut på tur for eksempel.


Når en pasient får et angstanfall er det mulig å unngå bruk av benzodiazepiner med god miljøterapi


Avdelingen er under tidspress og man må håndtere utagerende pasienter, midt oppi alt som koker kommer en pasient og etterspør Sobril som er medikament ved behov, jeg og en annen sykepleier administrerer medikamentet uten å spørre hvorfor eller ta oss tid til en samtale som muligens kunne hindret pasientens i å trenge medisinen.


Det å gå tur ut og slite seg ut før du tar sovemedisiner er bedre enn å ta. Så går det an å bruke c-preparater i stede for a eller b.


Når det koker på post og du ser at pasienten kanskje kunne hatt vel så mye effekt av en tur ut eller samtale med et personal, er det lett å bare etterkomme pasientens forespørsel eller at du tilbyr medikamenter som en løsning der og da.


Det er mykje som kunne vore løyst med trygging til dømes, dette er det ofte ikkje tid til dessverre.


På kvelden hvis det er uro på avdelingen. Når de står på eventuell-medisin vil de ha det uten samtale.


Tidsmangel eller annen ressursmangel fører ofte til det i sikkerhetspsykiatri, hvor jeg jobber. Vi mangler personale for å ivareta pasienter godt nok, og for samtidig å ivareta sikkerheten for ansatte.


Forebygging av for eksempel uro på kveld og helg.


For få personale til å håndtere situasjoner/utageringer


Ikke har ressurser til å veilede, hjelpe pasient med utfordringene de har, trygging og tilstedeværelse, blant annet.


I en akuttsituasjon kan det være på sin plass å gi noe for å roe ned. Så kan man ta samtalene senere.


Pasienter som sliter med angst og uro som vi mye heller, hvis tid og ressurser, kunne sittet sammen med og trygget. Brukt tid på alternative beroligende teknikker.


Vi er for få på jobb til for eksempel å sitte sammen med noen som har angst og er redd for å sovne


Jeg jobber på et psykiatrisk akuttmottak hvor det kan bli svært travelt.


Avdelingen er lukket og det er lite å ta seg til. Som sykepleier ser jeg ofte at jeg burde brukt mer tid på samtale o.l.. med pas for å få de på andre tanker. Men at dette ikke alltid er mulig da det er mange andre oppgaver som må gjøres for å holde driften i avdelingen gående. Og pasienten blir sittende alene og tenke/gruble og føle på behovet av medikamentell behandling som eneste utvei.


Når legen har ført opp preparatet som eventuell-medisin kan ikke jeg som sykepleier la være å gi det.


Det hender ofte at jeg har gitt Sobril eller liknende for å dempe angstsymptomer hos pasienter hvor jeg mener at symptomene kommer av manglende oppfølging fra personalets side på grunn av ressursmangel. Aldri gitt medisiner til pasient i forkant av symptomer (annet enn hvis de skal til somatisk undersøkelse etc.).


Pasienten står fast på medisinen over lang tid og mener selv å ha behov for innsovningsmedisin selv om medisin ikke tas på et hensynsmessig tidspunkt.


Gi medisin i stedet for å snakke/berolige pasient hvis mulig.


Når en pasient som tidligere har utagert mye har stått på beroligende fast i lengre tid, men blitt roligere og nedtrapping ikke er påbegynt enda.


Nattvakt, delirisk pasient som er nyoperert vandrer ut av sengen og skader seg.


Pasient ønsker medisin som er på eventuellforskrivning. Ved tilfeller med dårlig tid blir pasienten gitt dette istedenfor å få tilbud om annen hjelp for å håndtere problemene.


For noen pasienter er det en vane å ta enkelte medikamenter og det tar tid og krever langsiktig arbeid å avvenne slike vaner.


Når pasientene allerede er avhengige og står på medikamentet ved behov er det vanskelig å holde tilbake administrasjonen. Det kan til nød utsettes med noen timer. Det er vanskelig for dem å tolerere ubehaget de står i under avrusningen og de er vant til å døyve ubehaget med rusmidler. Ofte er det pasientenes manglende vilje til å utholde ubehag det kommer an på, andre ganger at det er ubehagelig for meg å se pasienten lide, ved at jeg holder medisin tilbake. Det kan bli uetisk maktforhold også, så det må hele tiden avveies. Men forsøker hele tiden å tilby andre metoder for å håndtere deres ubehag. Iblant er det ikke tid til å tilby alternative metoder og pasienten får da medisinen i stedet. Flere ganger er pasienten uinteressert i andre metoder. Det er komplisert.


Hvis det er travelt i avdelingen, og jeg ikke har tid til «den gode samtalen» eller å avlede med aktivitet, så gir man beroligende om pasienten spør om det og legen har forordnet det.


På akuttpost: de sykeste må prioriteres og krever ofte mye personell. Dette går på bekostning av dem som er mer selvhjulpne. Får da for eksempel en pille for å roe ned, selv om en gåtur hadde hatt samme effekt.


Vi er stort sett godt bemannet i posten, men det hender noen ganger at vi ikke har så god tid som vi skulle ønske.


Pasienten trenger tilrettelegging ved innsovning uten medikamenter, som vi ikke har ressurser til. Pasient ber om angstdempende uten at de er preget av angst og jeg mistenker at det er andre motiver bak, men får ikke innpass til samtale om det.


Pasient ber om beroligende, så får pasienten denne medisinen uten å måtte gå nærmere inn på årsak. Kan nok som oftest skje på grunn av tidsklemme/arbeidsbelastning.


Gjør det veldig sjeldent på min nåværende arbeidsplass i spesialisthelsetjenesten. Det har kun skjedd 1 gang på 3 år. Gjorde det desto oftere da jeg jobbet på sykehjem og hadde sykepleier ansvar alene for 75 pasienter. Det var ingen god behandling derfor valgte jeg å si opp min stilling der etter kun 4 måneder. Eldre fortjener bedre helsehjelp enn piller, men det er dessverre ofte for dårlig tid og for lite ressurser. Og slik kan ikke jeg utføre min sykepleie.


Har for lett for å gi eventuellmedisin når pasienten er vant til å få dette.


Liten tid til samtale og bruk av andre tiltak


Har ikke forekommet de siste 30 år, men i min praksis særlig når jeg jobbet ved somatisk avdeling kunne dette skje. Når det skjedde var det på grunn av ressursmangel og ingen til å trygge pasienten.


Dersom vi er slik bemannet at vi ikke kan risikere en potensiell utagering, hender det at jeg gir slike medisiner når jeg tror det kunne vært løst med miljøterapeutiske tiltak.


Pasienter som gjerne heller kunne fått en tur eller en samtale om for eksempel angsten er det ofte lettere å gi angstdempende midler når det er lav bemanning og høyt arbeidspress


Ved sterk uro. Fare for utagering.


Opplever at pasienten kan være preget av psykotisk uro. På grunn av lovverk som forhindrer oss i å gi medisiner mot psykose, kan angstmedisiner noen ganger bli benyttet som supplement.

Jeg jobber nattevakt, er få på jobb. Har ikke tid til å følge pasientene godt nok opp.


Legene på min arbeidsplass (synes jeg ) er for “generøse” når det gjelder forordning av B-preparater.


Ikke etter at jeg begynte i psykiatrien. På tidligere arbeidssted på sykehjem i kommunen … ja, flere ganger hver dag.


Gitt Imovane (eventuelt-medisin) for å sikre søvn før pasienten selv ber om det grunnet tidlig oppvåkning og hektisk avdeling


Noen ganger har pasienten disse som eventuelt-medisin, det kan skje at de spør om å få uten et reelt behov der og da.


I psykiatri kan det være vanskelig å forsvare samtale og trygging i en time, når det er stor sannsynlighet for at pasienten kommer med samme problemstilling kort tid etter. Men ved bedre kjennskap til den enkelte pasient, finner en ut gode løsninger også uten medisin. Er det fare for utagering blir medisin prioritert.


Der det ikke er ressurser til samtaleterapi (for eksempel fra tidligere praksis i somatikken) vil det ofte dessverre tys til «quick fix» fordi man ikke har verken ressurser eller tid til andre løsninger.


Travel avdeling med mottak av pasienter, flere syke av personalet. Mindre tid til å sitte hos pasienten.


På grunn av for lite ressurser i post. mange ganger vi vet at den menneskelige kontakten vi kan gi en pasient er den for eksempel beste Sobril vi kan gi … tett oppfølging kan forebygge angst og uro. dessverre må man innimellom ty til lettvinte løsninger for i hele tatt få gjort den jobben som skal gjøres.


I några fall så är pasienten rusavhengig och inte psykotisk, och för att undgå ett utagerande så får pasienter benzo.


For lite personell på jobb, har dermed ikke tid.


Jeg har en mellomlederjobb, men dette skjedde innimellom tidligere


Ved for eksempel dårlig tid til hver enkelt pasient.


Ved vaktens slutt når man skal dokumentere og gi rapport så har det hendt at jeg har pasient som er urolig/engstelig og som skulle hatt oppfølging men på bakgrunn av tidsnød så har jeg gitt en Sobril istedenfor en samtale. Beklageligvis.


Kartlegging og avsette tid for samtale. Pasienten blir sett og møtte på en empatisk måte. Dette mener er grunnleggende for å ha en forsvarlig sykepleie.


Ved ekstrem uro mani/psykose på natt. Kunne ved noen få anledninger forsøkt annen medisin andre miljøtiltak først. Ved lav bemanning/stor pleietyngde  – en sjelden gang strekker vi ikke til og gir eventuell-medisin kanskje for rask. Svært sjeldent.


Har mange, mange mange eksempler, men kan da det jeg sist opplevde: På min forrige arbeidshelg hadde vi ei eldre kvinne inne med veldig angst. Erfaringsmessig hadde denne kvinnen god effekt av samtaler, at man satt med henne og trygget henne. Vi er kun to ansatte i helgene, og det var ikke anledning til å sitte med henne. Hun var motorisk urolig og veldig fortvilt, så jeg ga henne en Sobril fra eventuell-medisin-lista hennes. Den virket godt og hun fikk en bedre formiddag, men det var en litt ekkel opplevelse å måtte ty til medikamenter fordi vi ikke hadde tid.


Vi deler svært sjelden ut benzo.


En eldre mann som blei lagt inn, var mye oppe på do. Kollega mente han trengte noe å roe seg på, men eldre menn har ofte problemer med prostata, og går derfor mye på toalettet. Det blir da normalt for dem, og trenger heller hjelp med komme å toalettet, ikke gjøres trøttere.


Jeg følger opp én pasient og har god anledning til å søke å finne andre måter å dempe angst og uro hos pasienten.


Jeg arbeider innen avrusning på en akuttenhet. Der er det i stor grad reseptorstyrt den første tiden, men vi gjør også andre angst-tiltak, med C-preparater, samtaler, tilstedeværelse …


For få mennesker på jobb. For lite tid med pasienten.


Det kan skje med pasienter som kommer fra akuttavdelinger der det er blitt vanligere å gi mye benzo og dette er det eneste eventuelt alternativet. Eventuelt at de er på nedtrapping av benzo


Vi er bare tre ansatte på natt, og har ofte pasienter som har snudd døgnet forut for innleggelse, plages med mye angstproblematikk eller annen problematikk som gjør at det er vanskelig å få sove, og det er ikke alltid man har mulighet til å bli sittende inne hos pasientene og trygge. Tidvis også høyt arbeidspress på dagtid så pasientene ikke får den oppfølgingen som kunne vært mulig, og de får dermed ikke brukt kroppen nok fysisk, slik at de heller ikke blir trøtte til natta.


Manglende ressurser i førstegangstjeneste som oftest resulterer i medisinering istedenfor mestring. Og medisinering istedenfor miljøterapi og angstmestring under innleggelse. Burde være mer fokus på undervisning om angst til enkelte pasienter.


Ofte ikke nok bemanning til å følge opp pasienter tett. Absolutt tidvis bedre med oppfølging enn angstdempende


Medisin i stedet for en-til-en-kontakt på grunn av tidsnød.


Medisinene er forordnet av lege som eventuell-medikasjon. Dette gjør at pasienten etterspør medisinene og de forventer å få dem.


Ved delir kan miljøtiltak være likeså viktig som medisiner, men tilstrekkelige menneskelig og rommessige ressurser er ikke alltid tilgjengelige


Det skjer sjelden hos oss, da vi er godt bemannet. Men vi har selvfølgelig som alle andre masse å gjøre og tid strekker ikke til. Når pasienten får angstanfall så kan vi bruke mange metoder for å håndtere dette, men disse er tidkrevende, da kan det hende at pasienten får fortere en beroligende til enn de ville få ellers. Men det er nesten aldri eller svært sjelden at det er vårt førstevalg.


Hadde tid og ressurser vært i større omfang kunne man brukt mer tid på pasienten som er urolig.


Urolige pasienter på somatisk avdeling hvor det er for lite personale til å følge opp pasienten godt nok.


Ikke i den psykiatriske avdelingen jeg jobber nå, men tidligere ved travle somatiske avdelinger kunne det nok hende, særlig på nattevakt. For eksempel urolige pasienter som stadig ringte på klokka, men så hadde vi ikke tid til å sitte hos dem.


Ofte på grunn av dårlig tid og få sykepleiere på jobb, så blir det den «letteste» måte å håndtere oppgaven på. Selv om det beste hadde vært å tilbudt en samtale, for eksempel.


Angående foreskriving er det temmelig lik praksis blant legene på avdelingen. Men jeg har ofte opplevd at pasienter som har blitt trappet ned på slike medikamenter kommer tilbake etter en tid og har da fått ny foreskriving av fastlegen sin.

Les også: