Legens benzodiaze-pine

Jeg tror jeg har til gode å høre en pasient si at hun har lest pakningsvedlegget for benzodiazepiner og innsovningstabletter og derfor ikke vil ha dem.

Innsovningstabletter som Imovane (Zopiklon) og Stilnoct (Zolpidem) brukes av svært mange, og andelen av befolkningen som bruker disse preparatene, øker med økende alder. Det samme gjelder benzodiazepiner som Valium/Vival og Sobril. Det skal dog sies at det for mange kun er snakk om én resept. Det er ikke uvanlig at pasienter gir egne tabletter til familie og venner.

Både retningslinjer og felleskatalogtekst sier at disse medisinene fortrinnsvis bør brukes kortvarig (2–4 uker). Lenger bruk vil gi toleranseutvikling og symptomer som er like de man opprinnelig fikk medisinene for. Noen har kortvarig eller sporadisk bruk, noe som er greit å håndtere både for pasient og lege. Noen har regelmessig, lavgradig bruk, og det skjer ikke doseøkning. Disse vil jeg anta utgjør en stor gruppe brukere, og forskrivningen er et problem både for behandler og pasient, erkjent eller ikke. Til sist har vi personer med stort forbruk, noen bruker flere preparater i samme gruppe. De har økende forbruk eller forbruket lar seg vanskelig kontrollere, noe som indikerer et avhengighetsproblem.

Ikke en sak for etikkrådet

Fra et legeetisk ståsted er det flere utfordringer. Legen skal verne om menneskets helse. Samarbeidet med pasienten skal baseres på gjensidig tillit, og skal, der det er mulig, bygge på informert samtykke. En lege skal ved undersøkelse og behandling kun ta i bruk metoder som forsvarlig legevirksomhet tilsier. Forskrivning av vanedannende medisiner har ikke vært tema i Rådet for legeetikk, og vi vil nok mene at dette primært er et medisinsk faglig spørsmål som vi ikke skal vurdere.

Må få pasienten med på laget

Fra et fastlegeståsted har vi selvfølgelig dette i bakhodet når vi behandler våre pasienter. Valium kom på markedet på sekstitallet, Zopiklon på 90-tallet. Mange pasienter har brukt slike medisiner i tiår, og det er ikke uten videre enkelt å slutte med dem. Det krever tid, både i konsultasjonen og i varigheten av nedtrappingen. Når sykepleiere bekymrer seg for bruken, gjelder vel dette primært felles pasienter. Å få avsluttet slik bruk krever et samarbeid og en felles forståelse av mål og midler. Seponering krever tid og tett samarbeid mellom pasient, lege og eventuelt sykepleier. Det viktigste er dog at pasienten er motivert. Da må vi klare å framheve fordelene ved å ikke bruke disse preparatene over tid – og få pasienten med på laget. En motiverende samtale kan være en god begynnelse.

Mange eldre får etablert slikt forbruk på sykehus og i sykehjem. I en travel hverdag er det enklere å ha en fast forskrivning enn kun ved behov. Det er nok enklere å putte disse medisinene inn i multidoseposen enn å ta dem ut. På den annen side vil multidose være et godt middel ved nedtrapping og seponering.

Brukeren kan føle skam

Som fastlege er det ved ny forskrivning jeg må være tydelig på hvordan og hvor lenge medisinen skal brukes, og vi bør derfor bare forskrive små pakninger. Noen ganger er både innsovningstabletter og beroligende/angstdempende medisiner riktig medisin. Dessverre er det slik at spørsmål om beroligende og sovemedisiner ofte tas opp idet konsultasjonen synes å være slutt. Det er nok flere grunner til det. Pasienten er ikke komfortabel med å ta det opp, fordi hun vet at legen ikke uten videre synes det er en grei forskrivning. Bruken kan være belagt med skamfølelse og skyldfølelse. Der og da er det ikke tid til å gå inn i problemstillingen, og en ny forskrivning blir ofte en utvei. Som beskrevet over, vil det for legen være krevende å gå inn i problematikken så vel faglig som i lege – pasient-relasjonen. De skal ikke forstås slik at legen er redd for at pasienten skal forlate listen, men fordi bruken av slike medisiner ofte ikke er det mest påtrengende helseproblemet for pasienten.