Da jeg sluttet med Vival, var det som å våkne opp

Innspill
Bildet viser medisinen Vival
BEROLIGENDE: Vival (diazepam) er et beroligende medikament i medikamentgruppen benzodiazepiner. Skribenten, som ønsker å være anonym, forteller hvordan vedkommende ble avhengig av Vival.
For noen år siden måtte jeg lære meg å leve på nytt. Jeg kan best beskrive det som om jeg ble født på ny, med alt det innebærer av sansning og læring, forteller skribenten.

Lenge føltes det som om jeg var et nyfødt barn i en kvinnes kropp. Eller som et utenomjordisk vesen nettopp ankommet jorden i form av en voksen kvinne.

Jeg hadde i nesten fem år spist beroligende tabletter av merket Vival da jeg bestemte meg for å slutte. Livet mitt hadde disse årene bestått av angst for omtrent alt. For å skulle bli gal, dø i panikk, være alene, gå, reise. Jeg var redd nesten alt.

Behov for å bli sett

Tiden før jeg begynte på tabletter, var litt strevsom. Jeg var lei meg, jeg visste ikke hva jeg hadde lyst til å gjøre med livet mitt, hva jeg ville jobbe med, jeg var frustrert. Med andre ord et nokså vanlig uttrykk når man er i tjueårene.

Jeg hadde jobb og samboer, ingen tanker om å avslutte livet mitt, og ingen store, virkelig hemmende plager, slik jeg ser det nå.

Likevel ble jeg til en syk psykiatrisk pasient, avhengig av beroligende tabletter.

Jeg tror jeg hadde behov for å bli sett, behov for noen å snakke med. Kanskje trengte jeg noen som ville høre på meg, og som kunne si noe klokt om livet?

Først som sist

Så da gikk jeg til lege, det eneste stedet jeg visste om hvor jeg kunne henvende meg. Legen henviste meg videre til samtaler ved voksenpsykiatrisk poliklinikk. Der ble jeg møtt av en psykiater som ganske raskt hintet frempå om sykdom, diagnoser og medisiner. Han mente at jeg var deprimert, og sa at siden angst og depresjon ofte går hånd i hånd, kunne jeg like gjerne begynne med benzodiazepiner først som sist.

Jeg hadde aldri tidligere brukt liknende medisiner, men jeg var ung og gjorde selvsagt slik som han foreslo. Samtaler om mine vonde erfaringer fra barndommen, samt benzodiazepiner, var behandlingen som skulle gjøre meg bedre.

Etter å ha gått en stund på disse tablettene fikk jeg imidlertid angstanfall, og etter hvert så jeg på tablettene som den eneste redningen fra disse anfallene. Jeg tok dem ikke hver dag, og i begynnelsen holdt det med et glass 2 mg tabletter i måneden. Etter hvert måtte jeg øke til 5 mg.

Viva Vival

De neste årene var et helvete for meg. Jeg var aldri noe sted uten tablettene mine. Viva Vival (fransk for «leve Vival») pleide jeg å si. Jeg følte at tablettene var det eneste som reddet meg fra å bli gal, det eneste som dempet angsten min for å dø.

Flere ganger byttet jeg behandlere, jeg hadde samtaler med psykolog og psykiatrisk sykepleier. Jo mer vi snakket om barndommen min og jo lenger jeg brukte Vival, desto verre ble jeg. Jeg var sikker på at noe alvorlig var i veien med meg, og enkelte av behandlerne sa rett ut at de ikke skjønte hvorfor jeg stadig ble dårligere.

Jeg var svimmel og redd for å gå, jeg var redd for å være alene, jeg var redd for å bli gal. Livet mitt var blitt nesten helt ulevelig av angst, og familien min måtte passe meg som om jeg var et lite barn.

Skremmende tanke

Etter nesten fem års samtale- og benzodiazepinbehandling satte en av terapeutene ved poliklinikken opp en avtale for meg med den nye legen ved avdelingen. Han viste seg å være en av de fremste ekspertene på benzodiazepiner og avhengighet, og hadde jobbet ved poliklinikken noen måneder.

Under vår første samtale sa han, veldig forsiktig, at Vivalen kanskje kunne være årsaken til min angst. Jeg ble forbannet og stormet ut fra kontoret, livredd for at noen skulle ta fra meg det jeg oppfattet som min livbøye.

En skremmende tanke hadde blitt sådd i meg: Var det kanskje noe i det legen hadde sagt?

Min siste tablett

Jeg bestemte meg en tid senere for å forsøke å slutte å ta tabletter. Det skulle jeg selvsagt ha snakket med en lege om først, men jeg forsto ikke alvoret. Hvor stor påvirkning Vivalen faktisk hadde på kroppen, ante jeg ikke i det hele tatt.

I løpet av de neste månedene prøvde jeg å ikke ta tabletter selv om jeg følte at jeg trengte det desperat. Min siste tablett tok jeg en dag pappa og jeg var på tur til en psykiatrisk institusjon hvor jeg skulle vurderes innlagt. Den psykiatriske sykepleieren jeg gikk i samtale hos, sa at jeg kunne ta tabletter for i det hele tatt å makte å komme meg dit.

Jeg delvis lå på gulvet inne på det trange, lille kontoret der legene og sykepleierne hadde bestemt seg for å møte meg. Jeg hadde støttet meg mot veggen i korridoren for å greie å gå fra ytterdøren og inn dit.

Jeg var så angstfull, så redd. De sa at de ikke kunne hjelpe meg, jeg var for dårlig.

Datoen var 14. september. Jeg tok aldri mer beroligende medisiner etter den dagen. Jeg gjorde det man ikke skal gjøre: slutte brått på medisiner man skal trappe ned på.

Unødvendig smerte

Det neste året var ubeskrivelig tøft. Jeg hadde fæle abstinenser i form av hjerterytmeforstyrrelser, kramper, mareritt, angst, smerter og forfølgelsesvanvidd, merkelige symptomer i armer og bein.

Jeg gikk ikke lenger til samtaler ved den psykiatriske poliklinikken. Gjennom en allmennlege fikk jeg kontakt med mennesker på internett som hadde gått gjennom det samme som meg, og jeg begynte å forstå at tablettene ikke hadde hjulpet meg, snarere tvert imot.

Jeg ble forbannet da jeg oppdaget at det jeg hadde sett på som hjelp, i virkeligheten var noe som hadde gitt meg angst. Jeg hadde, ved å spise tabletter, vendt livssmerten min innover, og i tillegg ga tablettene i seg selv mye unødvendig smerte.

Hvem var jeg?

Så begynte virkeligheten sakte å få feste i meg. Jeg følte jeg hadde sovet i flere år, med øynene åpne slik at det for verden så ut som om jeg var våken. Det var som om jeg brått hadde våknet, til et liv alle rundt meg trodde jeg hadde levd, men jeg følte det slett ikke slik.

Jeg visste knapt noen ting. Jeg ante ikke hvordan man forholdt seg til hverandre. Hvem var jeg? Hvordan er man en god kjæreste? Hvem er jeg som datter? Hvordan fungerer et vennskap? Jeg måtte lære meg alt på nytt.

I tillegg ble det forventet en viss mengde livskunnskap når man er i slutten av tjueårene, som for eksempel nødvendigheten av å vaske gulv eller skifte barberhøvel når den er uskarp. Jeg var overveldet av alt jeg ikke kunne. Alt jeg ikke engang hadde visst at jeg ikke kunne.

Jeg ble rasende på pappa da jeg en dag ble klar over min egen forgjengelighet. – Hvorfor har du ikke sagt at jeg skal dø en dag? ropte jeg til ham.

Forståelsen av at jeg hadde «sovet med øynene åpne», hadde begynt å synke inn hos meg. Jeg begynte å fatte hvor mye jeg skulle ha lært, sanset og reflektert hver dag. Jeg ante ikke før etter at jeg hadde sluttet med benzodiazepiner, hvor mye jeg måtte ta igjen. Alle så ut til å ha gått videre i livet, mens jeg følte jeg hang langt etter.

Uvante følelser

En dag satt jeg med armene bak stolryggen og så på tv. Plutselig ble jeg redd og skvatt til. Noe ukjent foregikk bak ryggen min, jeg kjente det i fingertuppene mine. Jeg tok frem hendene og gjenskapte det jeg hadde kjent. Jeg så at det som hadde skjedd, var at fingertuppene mine på den ene hånden hadde berørt fingertuppene på den andre hånden.

I flere dager satt denne redselen i meg, før det roet seg igjen, og jeg var klar for flere skremmende øyeblikk. Jeg hadde begynt å sanse.

Jeg leste om benzodiazepiner, og lærte at de virker hemmende på noen funksjoner og stimulerende på andre. Sansningen min hadde ligget i dvale i noen år, og nå meldte det seg et helt spekter av uvante følelser.

Jeg var redd de første gangene jeg kjente at jeg var trøtt. De første gangene jeg var mett. De første gangene jeg skulle gjøre noe uten Vivalen min. Hele livet var sånn, i flere år. Det var en lang, lang vei å gå.

Dvale

Gjennom Norsk pasientskadeerstatning gikk jeg etter noen år til sak mot sykehuset og legemiddelprodusenten. Etter noen runder fikk jeg et endelig avslag om erstatning for det jeg mente var feilbehandling.

Jeg valgte da å avslutte min personlige kamp mot uretten jeg følte var begått mot meg. Jeg hadde mer enn nok å forholde meg til. Jeg, som var så fersk i livet, og som tidligere hadde gitt opp tanken på å leve et godt liv, hadde begynt på skole for å bli sykepleier.

Jeg hadde lenge jobbet for å bygge opp relasjoner mellom meg og alle jeg visste hvem var, uten å fortelle dem hva som hadde skjedd. Bare mine nærmeste venner og min familie visste om det.

Jeg ble konfrontert med mange hendelser jeg ikke engang kunne huske. Mange av dem var ikke særlig flatterende. Ennå kan jeg kjenne flauhet når jeg blir minnet på ting som skjedde de årene jeg gikk på tabletter. Jeg var ikke meg selv.

Sansene mine lå i en slags dvale mens jeg brukte Vival. Jeg greide ikke å utvikle meg, jeg følte at jeg ble sittende helt fast. Hvem vet hva som ville skjedd om jeg hadde møtt et menneske som så det naturlige i min situasjon da jeg søkte hjelp?

I stedet møtte jeg noen som var i den medisinsk-diagnostiske tenkningen. Om jeg hadde blitt møtt av noen som skjønte at det jeg ikke trengte, var medisiner og diagnoser, så kan det hende jeg hadde jobbet meg gjennom det annerledes. I hvert fall hadde jeg unngått den unødvendige smerten benzodiazepinene førte med seg.