Peker ut seks typer uro hos demente, en av dem skyldes medisiner

Bildet viser en eldre kvinne som får utdelt medisiner
ETTERMIDDAGSURO: Økt fysisk aktivitet på ettermiddagen er et eksempel på tiltak som kan dempe uro og være et alternativ til medisinering. (NB: Personen på bildet har ingen sammenheng med innholdet i artikkelen.)

– Uro på grunn av bivirkninger av angst- og sovemedisiner er et stort problem for personer med demens, sier psykolog Lise Næss.

– Sykepleiere må ofte avgjøre om en pasient skal ha medisin som er forskrevet «ved behov». Det kan være vanskelig å registrere hvilken effekt medisinen har på atferden. Vaktskifte og overføring av informasjon er en av grunnene, sier Lise Næss.

Hun er psykolog, spesialist i eldrepsykologi og leder av fagutvalget i eldrepsykologi i Norsk psykologforening.  

– Gode registreringer

Da Helsedirektoratet jobbet frem en nasjonal faglig retningslinje for demens for et drøyt år siden, skrev Næss til direktoratet og ba dem vektlegge bivirkninger av blant annet benzodiazepiner og z-hypnotika i sine anbefalinger.

Les også: Minst 1 av 4 eldre får vanedannende angst- og sovemedisiner

Næss er opptatt av at medisiner som gis «ved behov», blir kartlagt ordentlig.

– Det er viktig med gode registreringer av bivirkninger, for å følge med på hvordan medisinen virker og hva som forårsaker eventuell økt uro hos den enkelte.

– Seks typer uro

– Jeg pleier å si at det hovedsakelig er seks typer uro hos personer med demens. Av disse er medikament-uro «den glemte diagnosen». Den rammer mange, men jeg opplever at den snakkes lite om.

Hun sier de ulike formene for uro er:

Hjem til mor-uro:
Den aldersdemente «lever i gamledager» og opplever at det er dagen i dag.

– Dette skyldes svikt i korttidshukommelsen. Det som har hendt for lenge siden og ligger i langtidshukommelsen bevares lengst. Denne typen uro skal i utgangspunktet ikke behandles med psykofarmaka, sier Næss.

Medikament-uro:

– Mange aldersdemente får psykofarmaka og sovemedisin som gir bivirkninger – blant annet økt uro. Jeg kaller medikament-uro «Den glemte diagnosen».

Næss nevner et eksempel: En pasient med aldersdemens blir medisinert med psykosemedisin uten å være diagnostisert som psykotisk.

– Dette kan føre til medikament-uro. Når denne uroen medisineres med nye medikamenter eller høyere dose, kommer man lett inn i medikament-hjulet, hvor pasienten etter hvert blir mer og mer apatisk og utilgjengelig for en psykososial tilnærming, sier hun.

Næss mener det er viktig å stille spørsmålet om medisineringen kan være en skjult form for maktbruk overfor den aldersdemente.

Ettermiddags-uro:

– Denne formen for uro blir også kalt «The sun down phenomena», sier Næss.

– Man antar at ettermiddags-uroen blant annet kan skyldes serotoninsvikt, fordi utskillelsen av serotonin er lavere på ettermiddagen. Fysisk aktivitet bedrer serotonin-flyten mellom synapsene.

Smerte-uro:

Aldersdemente kan ofte ikke gi konkret uttrykk for at de har vondt. Urinveisinfeksjoner, fordøyelsesproblemer og smerter av forskjellig slag kan gi uro.

– Dersom ansiktet er forvridd i forbindelse med uroen, kan det indikere at uroen henger sammen med fysisk smerte. Det er viktig å observere kroppsuttrykk, ha en god somatisk utredning og behandling av denne typen uro, mener Næss.

Psykotisk uro:

– Psykotisk uro er mindre vanlig, men det forekommer. Her kan pasienten ha klare vrangforestillinger, hallusinasjoner og vedvarende katastrofereaksjoner. Personer som har frontallappdemens kan ha periodevis psykotisk uro, sier Næss.

– Det er viktig at pasienten i utgangspunktet – og først og fremst – behandles med psykososiale behandlingsmetoder, sier hun og tilføyer at psykosemedisin må være et førstevalg ved psykoser for at pasienten skal kunne dra nytte av en psykososial tilnærming.

Uro på grunn av avdelingens rutiner:

– I sykehjem er det ofte slik at «alle skal gjøre alt», og man har ansvaret for hver sine rom. Dette kan føre til at beboerne blir sittende alene på stuen mens personalet rydder rom og gjør praktiske oppgaver, sier hun.

– Demente blir urolige når personalet ikke er til stede, de begynner å vandre, rope, plukke på ting, pakker og vil hjem til mor.

Hun mener en annen måte å organisere arbeidet på er å ta ut én av personalet som tar seg av det praktiske, mens en annen sitter på stuen med beboerne.

– Tilstedeværelse og det å forebygge søvn på dagen fører ofte til mer harmoni, mindre vandring og plukking og mindre behov for beroligende medisiner.

Et vanskelig døgn

Næss eksemplifiserer hvordan medisinering på feil grunnlag kan bære galt av sted:

En sykepleier på dagvakt kjenner ikke igjen at det dreier seg om «hjem til mor»-uro og gir 10 milligram Sobril, som står som «eventuell-medisin». Pasienten sovner, og personalet får en umiddelbar «belønning» i form av en roligere pasient. Utover kvelden blir pasienten mer motorisk uro som et resultat av medisinen tidligere på dagen. Sykepleieren som da er på vakt, ser at Sobril kan gis som eventuell-medisin, og gjør det. Pasienten får så ikke sove når nattevakten kommer og får derfor sovemedisin.

– Etter et slikt døgn vil det være vanskelig å vite hvor uroen egentlig kommer fra. Er det bivirkning på grunn av medikamentet som ble gitt tidligere på dagen, er det en uro som oppstår på et bestemt tidspunkt på dagen, er det uro på grunn av vaktskifte eller noe annet? spør Næss.

Hun mener det er avgjørende at både legen og personalet på sykehjem har riktig bilde av hvilken type uro det dreier seg, slik at man i første omgang setter i gang sosiale forebyggende tiltak.

– Man bør også kunne stille spørsmål ved behovsmedisinering med psykofarmaka. Feilmedisinering kan føre til både økt uro og større belastning for personale, understreker hun.