En god samtale kan være medisinen som virker

Glemmen sykehjem, Fredrikstad. Beboer Ernst Eriksen.
PILLER ELLER TID: Terskelen senkes stadig for hva som defineres som sykdom. Jeg tror det er viktig at også vi sykepleiere, uansett hvor vi jobber, reflekterer over dette, skriver Cecilie Ann Molvik Markvoll i dette innlegget. Bilder er fra en tidligere reportasje i Sykepleien.

Ved noen tilstander er det åpenbart hvilken hjelp vi som sykepleiere skal gi. Å møte pasienters vonde erfaringer og følelser kan være atskillig vanskeligere, skriver hjemmesykepleier Cecilie Ann Molvik Markvoll.

Vi er travle individualister i Norge. Jeg kan huske at vi allerede på barneskolen ble introdusert for begrepet «selvrealisering». For de fleste innebærer det utdanning og yrkesvalg, banklån, hjem, barn og karriere. Vi bryr oss først og fremst om oss selv og våre nærmeste. Om det er virkelig nødvendig, kan vi bry oss om andre også.

Slike samfunn kan bli ensomme. Vi blir gjerne alene om æren for våre suksesser, og like alene om vår ulykksalighet. De aller fleste av oss erfarer perioder der vi søker en eller annen form for hjelp, det er en del av livet. Måten vi møter vanskeligheter i livet på, kan ha mange uttrykk, og i dag finnes det diagnoser for alle uttrykk som avviker fra den såkalte normalen. Noen følelsesmessige uttrykk sees på som lidelser vi trenger hjelp og medisiner for.

Noen som lytter

Som sykepleiere møter vi mange av menneskene som trenger hjelp, og det er ikke enkelt å vite hvilken hjelp som til enhver tid er riktig å gi. Noen ganger er det opplagt: 88 år gammel dame med falltendens trenger hjelp og tilrettelegging til morgenstell. Eller: 79 år gammel mann har for lite B12-vitamin og trenger å få satt injeksjoner.

I slike tilfeller er det åpenbart at hjelpen vi gir, er riktig. Like enkelt er det ikke når det gjelder pasienters vonde erfaringer og følelser. Når 70 år gammel mann tar beroligende tabletter i månedsvis etter å ha mistet kona si, og det virker som om livskvaliteten hans blir dårligere og dårligere, da bør vi kanskje stoppe opp og spørre om tablettene kan ha noe med forverringen å gjøre. Kanskje kan tablettene skiftes ut med noen som lytter i stedet?

Sykepleier er nær pasientens fortellinger 

Eller har vi blitt litt redde for følelser? Terskelen senkes stadig for hva som defineres som sykdom. Jeg tror det er viktig at også vi sykepleiere, uansett hvor vi jobber, reflekterer over dette. Riktignok er det legens beslutning å ordinere medisiner, men ofte er sykepleierne nærmere pasientene og deres fortellinger. Kan leger og behandlinger, samt våre egne vaner, utfordres litt?

Noen ganger er det dessuten kanskje nok å være mer til stede for dem som har det vondt. På sykepleierstudiet fikk vi høre at pasienter kan oppleve bedring og friskne til hvis de får lov til å fortelle til noen som hører på.

Vi som jobber med mennesker, vet at det kan være vondt og vanskelig å forholde seg til andres smerte. Er det flere enn pasientenes følelser som dekkes over ved å møte sorg med beroligende tabletter? Hva ville vi ønsket for oss selv, om det var vi som trengte hjelp?

Gode relasjoner var beste medisin 

Fra Zimbabwe kom det for litt over et år siden resultater fra en studie (1) som omhandlet måten å behandle psykiske lidelser på.

Studien omfattet flere hundre pasienter med ulike symptomer og problemer. Den ene gruppen pasienter fikk standard behandling med evaluering, rådgivning og medisiner, mens den andre gruppen fikk ukentlige samtaler med lekfolk som hadde fått noen dagers opplæring i rådgivning, samt kunnskap om psykiske lidelser.

Resultatene var entydige: Gruppen som hadde hatt samtaler med lekfolk, og som ikke hadde fått profesjonell psykiatrisk hjelp, opplevde mye større bedring enn den andre.

Norske Ragnfrid Kogstads doktorgradsavhandling (2) støtter på et vis dette. Intervjuer med hundrevis av brukere av psykiatritjenester over hele landet besvarte Kogstads spørsmål om hva som virkelig hjalp dem. Svaret var at det som hadde hjulpet, var en god relasjon med et annet menneske. Om det andre mennesket hadde formell kompetanse eller ikke, var uten betydning.

Holdninger endres 

Det er ikke alltid enkelt å begripe hvordan endringer og holdninger har blitt til, fordi noen kommer så umerkelige over tid. Andre endringer virker så logiske at det nesten er for enkelt.

Det er kjent at amerikanske kvinner bidro sterkt i arbeidslivet i USA under andre verdenskrig, og at mange av disse kvinnene etter krigen ikke var fornøyde med å gå tilbake til å være hjemmeværende husmødre. Var det tilfeldig at utviklingen i bruken av benzodiazepiner i USA sammenfalt med uroen som bredte seg blant kvinner på denne tiden? Har både mennesker og samfunn noen ganger behov for å døyve plagsomme uttrykk?

Hva tåler vi?

Benzodiazepiner er en god medisin når den brukes riktig. Men folks fortellinger om legen som tilbyr beroligende medisin mot premenstrualitet, røykeslutt og i forbindelse med samlivsbrudd, forteller noe helt annet. I verste fall forteller det om et samfunn som er blitt fremmed for det mest menneskelige av alt: våre følelser. Hvordan oppleves det å bli møtt med tilbud om medisinering, som vanskelig kan tolkes som noe annet enn tildekking, når vi har det vondt? Jeg undres på om det kan oppleves som en avvisning, ja kanskje til og med som en krenkelse. Er det vi mennesker som ikke tåler samfunnet, eller tåler ikke samfunnet oss?

Referanser:

1. Chibanda, et al. Effect of a primary care-based psychological intervention on symptoms of common mental disorders in Zimbabwe. 2016.

2. Kogstad R. Fortellinger fra andre posisjoner – med brukererfaring fra psykisk helsefeltet og en gyldig stemme i politikk og kunnskapsdannelse. 2011.