Tore Bakken fikk over 30 resepter på 5 år

Det finnes en rekke historier med tragisk utfall om overmedisinering med vanedannende medikamenter. Mange pasienter har gjennom årenes løp gått i denne fellen. Klisteret som kalles for benzodiazepiner, virker mot sin hensikt, kleber seg til hjernecellene og gjør livet tåkete, grått og utrivelig. Nesten ulevelig. Ikke bare for pasienten selv, men også for pasientens pårørende og for kollegaer, hvis han fortsatt er så heldig å ha noen.

Pasienten kommer til et punkt hvor mer av den samme medisinen ikke hjelper og forårsaker de samme alvorlige symptomene som den i utgangspunktet skulle hjelpe mot. Oppdagelsen kommer brått eller snikende. Den trofaste følgesvennen, pilledosetten som hittil har holdt sykdommen i sjakk, har forvandlet seg fra problemløser til problemskaper.

Som i skibakken når det kladder. Du forstår at du bør smøre om. Begynne på nytt. Søke et annet behandlingsopplegg. Likevel klarer du ikke å slippe klisteret fra deg, og behandleren som du har satt din lit til, har løsningen klar: Han legger på enda et lag klister, øker dosen og forskyver problemet fremover i tid. Eller prøver en ny medisin i tro på at Felleskatalogen sikkert inneholder et preparat som makter å hamle opp med bivirkningene av den gamle medisinen.

På resept

Benzodiazepinavhengighet er diagnosen. Medisinen er nedtrapping og deretter avhold. I teorien er det såre enkelt. Men så viser det seg at dette er gjesten som ikke vil gå, nesten uansett hva man gjør.

Avhengighet, kalles det. Enda det ikke er avhengigheten i seg selv som er problemet, men det at pasienten blir tvunget av sterke krefter – godt hjulpet av en reseptglad lege – til å fortsette med en behandling som i beste fall ikke virker lenger på grunn av toleranseutvikling, og som i verste fall er destruktiv.

Reseptene fortsetter å komme på ubestemt tid fordi forskriveren ikke klarer å sette ned foten og ta den nødvendige samtalen med pasienten. Og pasienten er ofte glad til. Da slipper han i hvert fall å bli kastet ut i et ragnarok av abstinens. Og legen på sin side slipper å forholde seg til at han har påført pasienten avhengighet, og den ubehagelige stemningen som oppstår på legekontoret når han nekter den lidende «nødvendig medisin».

«Det er ikke enkelt, dette med benzodiazepiner», er en frase som jeg ofte møter. Selv synes jeg at det er ganske så enkelt. Selv en lekmann forstår at behandling med narkotiske legemidler ikke er god behandling over tid.

Det er innlysende at selv om et legemiddel virker bra til å begynne med, kan det bli livsødeleggende ved langtidsbruk. Narkotika er og blir narkotika, selv om legen velsigner bruken med sin underskrift på resepten.

Behandlingen er også enkel. Den er like enkel som den er smertefull. Langsom nedtrapping til null, til all medisin er ute av kroppen, og deretter vente den tid tilfriskningen måtte ta. Problemet er at det kan ta år. I vår tid har de færreste tålmodighet til å vente så lenge. Om noen tror at dette er lettvinte ord fra en teoretiker, så kan jeg forsikre om at det er det ikke. Jeg har prøvd alt sammen.

Er jeg en misbruker?

Legen min har prøvd å gjøre meg frisk ved hjelp av benzodiazepiner og har mislyktes totalt. De medisinene som skulle hjelpe meg, forvandlet meg til en pleiepasient etter fem års bruk.

Hvordan kunne den medisinen som hjalp meg til å føle meg frisk, som var så makeløs i starten, forvandle seg til et så stort problem? Den stjal jobben og gode relasjoner. Den brøt ned sjelefreden og alt som gjorde livet verdt å leve.

Etter at jeg ble medisinfri, har jeg ofte møtt det stigmatiserende misbrukerbegrepet, enda de aller fleste som har brukt legeordinerte medisiner, aldri har misbrukt dem. Det virker som om ansvaret for legens feilbehandling skal skyves over på pasientene – enda pasientene har utviklet de bivirkningene som man med rimelighet må forvente, og som det opplyses om i Felleskatalogen.

Selvsagt finnes det misbrukere og noen som jakter på pillerusen som mål. Men de aller fleste som havner i avhengighet av benzodiazepiner, har tatt medikamenter som behandling for å bli friske og for å kunne leve normale liv. Det blir derfor å legge sten til byrden å bruke betegnelsen «misbruker» på denne pasientgruppen. «Feilforskrivning» er et mer dekkende ord.

Hvor sviktet det?

Når ting går galt, må man spørre: Hvordan kunne det bli så galt? Var det sykehuset som sviktet da de gløttet på døren til sykerommet og spurte om jeg ville ha noe å sove på? Var det den vennlige sykepleieren som anbefalte meg å ta sovetabletten sammen med en smertestillende? Uten å si noe mer enn det jeg selv kunne konstatere en halv time senere – at det hjalp. Pusteproblemene ble mindre. Smertene ble lindret. Søvnen kom tilbake.

Eller var det legen som feilet da jeg ble skrevet ut fra sykehuset og han undertegnet den første resepten på sovemedisin. Uten samtidig å fortelle at behandlingen skulle og måtte være kortvarig, maksimalt to–fire uker.

Nei, jeg tror ikke at det var sykehuset som sviktet. Heller ikke fastlegen sviktet da han skrev ut denne ene resepten. Det var en behandling som jeg i etterpåklokskapens lys gjerne skulle ha vært foruten, men det var den gangen innenfor rammene av god skolemedisin.

Svikten skjedde ved neste korsvei, den andre resepten – og de påfølgende tretti som ble utlevert over en periode på fem år. Svikten skjedde da legen sa at alt var i orden så lenge jeg holdt meg til terapeutiske doser og ikke misbrukte medisinene.

Noen leger vil kanskje til sitt forsvar i en tilsvarende situasjon hevde at pasienten ikke var kritisk nok, at pasienten var krevende, eller at det ikke fantes alternativer til avhengighetsskapende midler.

Slike argumenter er uvitenskapelige og holder ikke. Selvsagt er det ikke pasienten, men legen som skal være kritisk til egen forskrivning. Det er legens jobb å håndtere alle typer pasienter, også dem som måtte oppleves som krevende – noe som for øvrig må betraktes som en bivirkning av behandlingen. Det finnes gode alternativer til benzodiazepiner, for eksempel kognitiv terapi.

En påført skade

Selvsagt forstår jeg legenes dilemma. Det koster for et medmenneske å si nei til tabletter som effektivt kan lindre en akutt angstreaksjon eller alvorlige søvnproblemer. Det er sikkert smertefullt for helsepersonell å erkjenne at middelet som lindrer der og da, ikke kan brukes uten risiko for å påføre pasienten skade.

Det man ofte glemmer i en akutt situasjon, er at pasientskade er en alvorlig sak. Å påføre andre mennesker skade er alltid alvorlig. Enda mer alvorlig blir det når skaden oppstår som et resultat av en legeordinert behandling.

Det er forskjell på bivirkninger som oppstår som et resultat av en nødvendig og god behandling, og bivirkninger som oppstår på grunn av feilbehandling. Og pasientskade må det faktisk kalles når man blir påført skade som følge av en behandling som ikke er i samsvar med god legepraksis.

Noen skylder på at opplæringen av leger på dette feltet har vært for dårlig. Det er sikkert riktig. Men som lege plikter man å inneha de nødvendige faglige kvalifikasjoner, hvis ikke må man søke opplæring eller henvise til en spesialist i avhengighetsmedisin.

Felleskatalogens retningslinjer er krystallklare. Pasienthistorier er det nok av. Forskning likeså. Benzodiazepiner skal og må brukes kortvarig. Likevel velger noen leger å overse offentlige veiledere for forskrivning av vanedannende medikamenter og går sine egne veier.

Det er det som er problemet. Ikke at tablettene finnes. Heller ikke at de brukes i en akuttsituasjon. Problemet er at bruken går over måneder og år, stikk i strid med faglige anbefalinger og klinisk erfaring.

Det virker som om det er en dyp uoverensstemmelse mellom de faglige veilederne og den praksis som følges ved mange legekontorer. Det er ikke samsvar mellom dagens forskrivning og de strenge, men fullt ut realiserbare retningslinjene.

I det siste har det kommet frem historier i media og i rettssaker om at det finnes en ukultur blant enkelte nors­ke leger i forskrivningen av vanedannende medikamenter. Slik skal det ikke være i et land som tar mål av seg å ha et av verdens beste helsevesen.