Slik møter du angsten: Nødhjelp ved panikkanfall

HARD ØKT: For kroppen er et panikkanfall like hardt arbeid som en intensiv treningsøkt, sier psykolog og forfatter Torkil Berge.

Psykolog Torkil Berge ved Diakonhjemmet Sykehus har en oppskrift til sykepleiere som må roe engstelige pasienter.

 – Dessverre er det for få i dag som får evidensbasert helsehjelp for panikklidelse. Bruk av benzodiazepiner er en uheldig praksis, som tilfører ekstra problemer, sier psykolog og forfatter Torkil Berge.

Han har følgende råd når panikkangsten slår ut hos pasienten:


RÅD 1: Behold roen

– Den viktigste oppgaven for den som skal hjelpe en person med panikkanfall, er å gjøre nettopp det som mange sykepleiere fra før av er gode på: å beholde roen.

RÅD 2: Fortell at kroppen er rustet til å takle et angstanfall

Før og under et panikkanfall er det vanlig at pasienten skanner kroppen for symptomer. Man kan oppleve at det gjør vondt i brystet eller at man har åndenød, som om man er i ferd med å kveles. Det vekker sterk angst. Angstreaksjonene føles farlige i seg selv. Dersom sykepleieren stresser for mye med å sjekke ting som egentlig er unødvendige, kan det øke angstnivået. Pusting i pose og liknende vil ikke Berge anbefale.

– Vis med ansiktsmimikk og kroppsholdning at du opplever at det som skjer, er ufarlig, men også at du skjønner at pasienten er svært oppskaket og redd.

RÅD 3: Vær der

– Et panikkanfall varer i en avgrenset periode, kanskje 10 til 20 minutter, og sjelden over 30 minutter.

Si: «Jeg opplever at du har et panikkanfall. Reaksjonene vil roe seg, og de er ikke farlige. Jeg kan sitte hos deg til de går over.» Det kan hjelpe at pasienten får oppmerksomheten over på andre ting, men aktiv bruk av distraksjonsteknikker, som å høre på høy musikk eller knipe seg i armen, blir gjerne en uheldig form for unngåelse.

– Vi kaller det sikringsstrategier. De kan kanskje gi en kortvarig lettelse fra ubehaget, men på sikt bidrar de til å opprettholde angstproblemet. De kan gi en opplevelse av at man så vidt det var unnslapp en katastrofe. Da tyr man til liknende former for unngåelse eller sikringsatferd neste gang. Det blir en ond sirkel, sier han.

RÅD 4: Fortell om angsten for angsten

Angsten for angsten er navet i en panikklidelse.

– Budskapet til pasienten er at selv om sterk angst er ubehagelig og skremmende, så er den ikke farlig. Tvert om er kroppsreaksjonene rettet mot å beskytte fra farer. De skal gjøre oss raskere og sterkere når vi flykter eller forsvarer oss, forklarer Berge. Angst er kroppens alarm, og den skal være lettutløselig. Panikkanfall er falsk alarm. Men det er jo skremmende når alarmreaksjonen utløses slik, uten synlig grunn. Hadde du sett en isbjørn løpe mot deg, hadde du nok bare løpt, uten å tenke over at kroppen reagerte så sterkt.

RÅD 5: Samle informasjonen om de kroppslige fornemmelsene under panikkanfallet.

Se på angstanfallet som en mulighet til å få tak i hva pasienten er redd for. Still derfor spørsmål om de kroppslige fornemmelsene under panikkanfallet: Hvilke symptomer er mest skremmende? Angst for å besvime? Hjertebank? Kvelningsfornemmelse? Svimmelhet? Uvirkelighetsfølelse? Be pasienten beskrive det som skjer i kroppen og mentalt.

RÅD 6: Vis at du forstår at pasienten blir sliten.

Et panikkanfall er svært energitappende.

– Etterpå føler man seg sliten og utkjørt. For kroppen er dette like hardt arbeid som en intensiv treningsøkt, og mange av reaksjonene er faktisk de samme som under krevende fysisk trening, sier Berge. Det er informasjon du kan gi til pasienten.

RÅD 7: La alarmreaksjonene få dø ut av seg selv.

Et godt råd er systematisk å trene på å akseptere det som skjer i kroppen. La alarmreaksjonene få dø ut av seg selv, uten å kjempe mot dem.

– Mottoet her er: aksept innover, fokus utover. Målet er en holdning der pasienten aksepterer det som skjer i kroppen, og minner seg selv på at det er naturlige og ufarlige kroppsreaksjoner. Fokus utover er på gjøremålene i situasjonen og på det som skjer rundt en. Dersom anfallet kom på et kjøpesenter, hva var det pasienten ønsket å foreta seg der? Fortsett så som planlagt.

RÅD 8: Gi god helseinformasjon senere, når angstanfallet er over.

– Noen er redde for å svime av, fordi de jo blir svimle. Gi informasjon om at sannsynligheten for å besvime faktisk er lavere under et angstanfall, siden blodtrykket øker. Det er de med blodfobi eller sprøytefobi som kan besvime, fordi de reagerer paradoksalt med et blodtrykksfall.

Hjertet tåler helt fint et angstanfall, på samme måte som det tåler en treningsøkt. Hjertet blir ikke ødelagt, slik noen kan forestille seg, sier han.
Man kan også forklare at angst skal skremme, på samme måte som at smerte skal gjøre vondt. Det er angstens hovedoppgave.

– Jeg pleier å snakke pent om angsten. Angst er en grunnleggende evne hos alle dyr, og gjennom evolusjonen har vi trengt angsten for å overleve som art. Slik sett viser et panikkanfall at man har et alarmsystem som fungerer, selv om det altså er falsk alarm, forklarer Berge.

– Samtidig er panikklidelse et stort problem som rammer livskvaliteten hos svært mange. For samfunnet er det en kostbar lidelse fordi den bidrar til sykefravær og ved at pasienten blir storforbruker av de gale helsetjenestene, for eksempel de akuttmedisinske. Mange kommer på hjerteavdelinger og går gjennom unødvendige undersøkelser, som heller ikke roer pasienten, sier han.

Hva skjer i kroppen under et panikkanfall?

På nettsiden kognitiv.no og i boken Trange rom og åpne plasser beskriver Torkil Berge vanlige kroppsfornemmelser ved panikkanfall:

Endringene i puls og blodtrykk kan oppleves som kraftig hjertebank og som varmebølger i kroppen.

Økt svetting kan virke nedkjølende, slik at vi får frysninger gjennom kroppen. Spesielt fingre og tær kan føles klamme og kjølige, fordi blodet flyttes til de store musklene i armer og ben, som er så viktige når vi skal flykte eller forsvare oss.

Økt muskelspenning merker vi gjennom en generell nervøsitet; vi blir anspente. Vi føler ofte også at bein og armer skjelver.

Hvis kroppstemperaturen faller for brått, kan vi få gåsehud, der hårene på kroppen reiser seg i et forsøk på å holde mer på varmen. 

Når vi har nedsatt fordøyelse fordi blodet er sendt ut til musklene, kan vi få tørr munn og mageforstyrrelser. Mange blir kvalme og opplever sommerfugler i magen. Tilførselen av adrenalin i blodstrømmen kan føles som et spark i magegropen.

Når pupillene utvider seg, oppleves økt følsomhet for sterk lys. Noen ser tåke eller prikking for øynene. Andre erfarer endringen i synsfeltet som å se omgivelsene gjennom en tunnel. Økningen i åndedrett kan gi svimmelhet og en følelse av å ikke få pustet skikkelig, av å bli kvalt.

Dette er særlig ubehagelig når vi puster mer enn det kroppen har behov for, såkalt hyperventilering. Vi kan få en midlertidig følelse av å bli kvalt og oppleve en lufthunger. Dermed puster vi enda mer, noe som bare øker følelsen av å få for lite luft. Noen opplever brystsmerter når de har angst. Smertene skyldes ofte at vi trekker inn ekstra mye luft, slik at brystmusklene blir belastet. Ved å puste roligere vil smertene vanligvis forsvinne etter en tid. Mange blir imidlertid redde for at smertene varsler et hjerteinfarkt, noe som i sin tur øker angsten.

Uvirkelighetsfølelse, ved at en føler seg fjernet fra egen kropp eller fra omgivelsene, er vanlig. Man kan oppleve sin egen stemme som merkelig eller fjern. Situasjonen kan fortone seg som en film der alt skjer i langsom bevegelse. Omgivelsene kan virke vage og fremmede. Uvirkelighetsfølelsen er forbigående og ufarlig, men noen blir skremte, og feiltolker opplevelsen som tegn på at de er i ferd med å miste forstanden eller tape kontrollen over seg selv.  

Det er vanlig å bli svimmel under et angstanfall, og dette tolkes av mange som tegn på at de er på besvimelsens rand. Det er imidlertid svært uvanlig at en besvimer som følge av panikkangst. Å besvime er vanligvis knyttet til blodtrykksfall, mens blodtrykket tvert om økes under sterk angst som en del av kroppens naturlige alarmreaksjon. Sannsynligheten for å besvime blir faktisk mindre. Et unntak her er de med blodfobi eller injeksjonsfobi, som er en helt egen type av angstlidelse. De reagerer med blodtrykksfall ved synet av blod, og kan derfor besvime. 

Les også: