Pillenes pris

En vinterkveld for noen år siden var jeg involvert i en stygg ulykke. Jeg satt på i en bil på vei til en landskamp, og føret var vrient. Det var glatt og trafikken tett. Den gode stemningen i bilen forsvant brått da vi plutselig møtte et hav av hektiske, røde bremselys. Sjåføren, en dreven kar som hadde vært ute en vinternatt før, klarte riktignok å stanse foran nærmeste bil. Men så dund­ret bilen bak oss inn i bagasjerommet og skjøv oss fremover med stor kraft. Dermed krasjet vi også i bilen foran – akkurat som mange andre gjorde den kvelden.

Alle som har opplevd en kjedekollisjon, vet at det kan arte seg som et inferno av skingrende glass og skrikende metall. Så dukker spørsmålet opp: Hvordan kunne dette egentlig skje? Hvorfor holdt vi ikke større avstand? Og hvorfor holdt ikke bilen bak meg større avstand til meg?

Lei spiral

Praksis rundt bruk av angst- og sovemedisiner har en del fellestrekk med måten en kjedekollisjon oppstår på. Å dele ut benzodiazepiner og z-hypnotika er blitt en del av sykepleiernes hverdag. Intensjonen er god. «Om disse medisinene brukes riktig, kan de være til god hjelp for pasientene», skriver legene Jørgen Bramness og Tom Vøyvik i sin innledende artikkel. Men: «Brukt galt kan de være en forbannelse.» Pillene som skulle være en del av løsningen for pasienter med angst- og soveproblemer, er for mange blitt en del av selve problemet. Pillenes pris er at de ved langvarig bruk – utover den anbefalte tiden som produsentene opplyser om i Felleskatalogen – fanger pasientene i en vond spiral. De trenger stadig større doser for å oppnå samme effekt. Dermed øker også det opprinnelige problemet i styrke og omfang.

Det er en kjede av velmenende aktører som alle i utgangspunktet forsøker å hjelpe pasienten. Industrien satser hardt på å utvik­le piller som pasienter har bruk for, om enn i en begrenset periode. Legen finner frem til virksomme piller som kan hjelpe pasienten gjennom en midlertidig, vanskelig situasjon. Sykepleieren deler ut piller som legen går god for, og som pasienten etterlyser. De gir pasienten etterlengtet kontroll over en hverdag som ellers kunne være preget av uro og søvnløse netter.

For høy fart

Så langt alt vel. Problemene oppstår når de kortsiktige gevinstene ved pillebruken gjør det vanskelig å få øye på de langsiktige skadene. Akkurat som i forkant av kjedekollisjoner har mange aktører i helsetjenesten en tendens til å holde for høy fart. Når en pille først virker, vil pasienten nødig gi slipp. Når pasienten nødig gir slipp, vil sykepleieren nødig ha bråk med legen for å få vedkommende over på noe annet. Legen skulle nok gjerne fått medisiner på markedet som ikke var så vanedannende, men så lenge disse ikke foreligger, vil legen nødig frata pasienten en pille som kan fremstå som det minste av flere onder.

Både industrien, leger og sykepleiere kan altså skyve andre foran seg når de skal forsvare dagens praksis. Dermed kan det se ut til at det er opp til myndighetene å sørge for lavere fart på benzodia­zepin-motorveien. Dessverre er deres advarsler å betrakte som et 60 km-skilt på en vei uten fotobokser. Tanken er god, men det hjelper lite når de fleste – ustraffet – kan gi blaffen.

Gasse ned

Det er ikke slik at vi skal ligge våken av all bruk av angst- og sovemedisiner. Mange får – i en periode – god hjelp fra pillene som industrien fremstiller til en rimelig pris. Men det er fornuftig å oppfordre alle aktørene til å gasse ned. Leger, sykepleiere og pasienter bør alle ta et selvstendig ansvar for å slakke ned på farten. 

Sykepleierne er godt kjent med de advarslene som angst- og sovemedisiner er utstyrt med. I mange tilfeller ser de også hvordan avhengighet av de samme preparatene kan skade pasienten. Men skal de trosse både den etterspørrende pasienten – og legen som tross alt skal vite best?

Svaret på det spørsmålet er: Ja. Nettopp fordi sykepleierne er så tett på pasientene sine, og fordi de daglig ser effekten av pillene de deler ut, må sykepleieren trosse den legen som ikke klarer å stoppe forskrivningen av medisiner som aldri ble utviklet for langtidsbruk.