Vi må ta noen smertefulle diskusjoner

Jeg er professor ved Senter for medisinsk etikk på Universitet i Oslo. Jeg er også ansatt i 20 prosent stilling ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og underviser blant annet bachelorstudenter i etikk i alle årskullene. Jeg har også vært ansatt ved Institutt for sykepleievitenskap ved Universitet i Oslo (UiO) i sju år, fra 1996 til 2003, og har i alle år deltatt i og fulgt debattene om akademisering av sykepleien.

Mitt syn er følgende: 

1. Kritikken fra studentene er rett, og skal tas alvorlig i den grad den dreier seg om en kritikk av teorier og et teorigrunnlag for sykepleien som er lite relevant for praksis, og/eller i den grad disse teoriene har et svakt vitenskapelig rasjonale, er spekulative og med et begrepsgrunnlag som er oppstyltet og konstruert. Denne kritikken rammer mange av sykepleieteoriene, fra Orem til Roy, fra Valset til Travelbee.
    
2. Det er en misforståelse å tro at en sykepleievitenskap kan bygges opp med grunnlag i fagspesifikke begreper fra samfunnsvitenskap, psykologi og så videre. Det er i et hele tatt ikke begreper som skaper god sykepleieforskning, men omvendt, god og praksisnær sykepleieforskning kan gi oss et grunnlag for å se hvilke begreper som kan være forklarende for praksisutøvelse. Da må begrepene ha en nærhet til den kliniske erfaring og hverdag, og begreper som smerte, verdighet, omsorg, mestring, håp, selvhjulpenhet blir viktige. Men begrepenes oppgave er ikke å sette dagsorden for forskningen, ei heller er den viktigste oppgaven for sykepleieforskning å verifisere eller etablere sykepleiefaglige begreper.
    
3. Det har vært en stor misforståelse å tro at sykepleiefaget må etableres i avstand til medisinens kunnskapsgrunnlag. Å teoretisere sykepleien inn i humanvitenskapene, samfunns, og kommunikasjonsvitenskaper er en blindvei. Jeg sier ikke at ikke disse fagene er viktige for sykepleien. Men skal man pleie mennesker som er syke, må man primært ha kunnskap om sykdom, sykdomslære, kunnskap om hvordan det er å erfare sykdom og funksjonssvikt. Nightingale så dette, sykepleiens grunnleggere i Norge, Diakonissene og St.Josephsøstrene så dette. Høyskoleutdanningene må ikke glemme det. Sykepleiefaget vil alltid, i kraft av sin funksjon og sitt mandat være nært knyttet til klinisk medisin. Akkurat som medisinfaget bygget sin vitenskap, ikke på filosofi og begreper som var fjernt fra den kliniske hverdag, men på klinisk forskning for å behandle sykdom, må sykepleien bygge sin forskning i klinikken for å kunne yte omsorg for det syke mennesket.
    
4. Det innebærer at særlig undervisningen i grunnleggende sykepleie må vektlegges. Kunnskap om godt stell, smertelindring, observasjonskunnskap og tiltak ved kvalme er viktig. Sykepleierstudenter må av lærere og erfarne klinikere lære seg hva de skal se etter og legge vekt på hos den syke, den nyopererte, den slagrammede, den som er engstelig foran en operasjon. 
    
5. Sykepleien som omsorgsfag har særtrekk som ikke deles med medisinen, som at fokuset ikke er behandling, men en helhetlig ivaretakelse av den syke som gjennomgår en behandling. Sykepleiens grunnlag bygger på en forståelse av hva den syke trenger og å tilrettelegge kunnskapsbasert pleie og forebygging ut fra dette.
    
6. Etikk og kommunikasjon er viktige fag i sykepleien som i andre helsefag. Men kanskje bunner studentenes kritikk i at mye av refleksjonsgruppene fokuserer for mye på etiske og kommunikative utfordringer og for lite på klinisk kunnskap og klinisk faglige utfordringer. Hvis dette er riktig, har studentene et viktig poeng. Etikk og kommunikasjon er bare en del av klinisk refleksjon i praksis.
    
7. Sykepleieforskning er ikke primært viktig for at prosedyrer skal kvalifiseres vitenskapelig. Det er begrenset hvor mye man kan forske på sprøytesetting eller kateterinnleggelse. Forskning må primært ta for seg reelle problemer, som smertelindring, mestring av funksjon, å gjenvinne selvhjulpenhet, mestring av kriser, eller en fredfull død.
    
8. Sykepleieutdanningen og sykepleien må oppvurdere den kliniske kunnskapen og opprette veilederstillinger i praksis med status, kompetanse og lønn som kan være gode rollemodeller og veilede studentene. Disse veiledere må være kliniske spesialister i sitt fagområde, slik vi ser det i medisinen der fundamentet for praksislæring er egne universitetstillinger i klinikken. 

Til slutt. Kritikken fra studentene mot utdanningen ved HiOA, Pilestredet er ikke ny, og den må tas alvorlig. På den måten kan en dårlig ting snus til en god ting og bli en styrke for fremtidig sykepleierutdanning ved HiOA. Men da må vi ta noen smertefulle diskusjoner der vi kanskje er til dels grundig uenige.

 

Innlegget er tidligere publisert på khrono.no