Å lære seg å lære Cathrine Krøger

Jeg er sykepleier. Jeg er operasjonssykepleier. Jeg har master i helsevitenskap. Jeg er pedagogisk veileder. Jeg er universitetslektor og har undervist både ved bachelorstudiet- og ved operasjonssykepleierstudiet, ABIKO, ved Universitet i Tromsø – NAU. Med den bakgrunnen står jeg temmelig naken for kritikken fra idehistoriker og litteraturkritiker, Cathrine Krøger (« Flere mastere? Skrekk og gru»). En sykepleier som snakker et sykepleierkaudervelsk (meningsløs tale) og kan mer om etikk enn å sette subcutane injeksjoner, PVK og kateterisere pasienter.

Sykepleierstudiet ved det enkelte universitet og høgskole bygger på Rammeplan for sykepleierutdanning av 2008. Gjennom det har kunnskapssamfunnet gitt føringer for hva samfunnet forventer av kunnskap ved fullført studium. Hva slags litteratur det enkelte studiested velger ut og detaljer i organiseringa, kan være litt forskjellig. Rammeplan skal likevel følges. En sykepleier utdannet ved HiOA og ved UiT – NAU, skal stå likt rustet og ha samme kunnskap om å sette en subcutan injeksjon så vel som å kunne lese og vurdere forskning – når de går ut for å lære å bli sykepleiere. For ingen kan alt når de begynner. Alle må ut og få opplæring.

Å lære seg underveis

For jeg kan ikke alt. Jeg sa en gang til en ortoped: «Jeg kan ikke dette». Han så oppgitt på meg og svart meg litt skarpt. Etter to minutter kom han tilbake og sa: «Jeg håper du ikke ble lei deg. Det er så mange prosedyrer og så mye verktøy hos oss at jeg forstår at du ikke kan kunne alt. Det kan ingen. Men du kan benytte det du kan og så lære underveis». En skole kan aldri forberede en student for alle praktiske prosedyrer. Vi kan trene på hverandre. Vi kan benytte pasientsimulatorer. Det er likevel ikke nok. Praksis læres i praksis og prosedyrer endrer seg. Det en skole kan gi deg er et grunnlag og å lære deg å lære.

Kunnskapsbasertsykepleie i kunnskapssamfunnet bygger på forskning og praksiserfaringer. Å lære seg å søke opp forskning og å vurdere denne er en grunnleggende forutsetning for god praksis. Er metoden - veien forskeren går - den rette for å finne svar på forskningsspørsmålet? Referansesystemene som benyttes er internasjonale standarder. Med det finner vi frem til kildene og kan vurdere grunnlaget for påstander og konklusjoner og kan begrunne vår praksis. Marie Lysnes (sykepleierelev 1930-33) skrev om sine praksislæreres manglende ord for praksis: «Sykepleiens hva, hvordan og hvorfor, var de ikke flinke til å uttrykke».

Refleksjonsnotatene er for å lære å begrunne. For å uttrykke hva vi gjør når vi setter subcutane injeksjoner, hvordan vi gjør det og hvorfor vi gjør det. Teknikken med å sette stikket innøves fort. Men så er det de andre ting rundt det. Sist jeg fikk influensavaksine fra helsesøster desinfiserte hun ikke stikkstedet slik jeg lærte på sykepleierskolen. Så vi drøftet den vitenskapelige begrunnelsen for valget og om det var rett at jeg som helsepersonell vaksinerte meg? Debatten for og mot vaksiner gjenspeiles i oss sykepleiere. Noen av oss er mot vaksiner, andre for. Vitenskapen til tross, det er den etiske begrunnelse som til sist avgjør våre valg.

Møtet med det andre menneske

Sykepleie er møtet med det andre menneske. Våre møter kan drøftes gjennom Jesus’ gyldne regel, gjennom Kants kategoriske imperativ, gjennom Løgstrups etiske fordring. Selv må jeg slå opp og lese om hermeneutikk og fenomenologi hver gang jeg skal si noe om det. Kanskje er det jeg sier feil, men de store tenkere har gitt meg et språk for å drøfte mine valg. Gjennom min lille forskning har jeg sett at alle lærebokforfattere i operasjonssykepleie fra 1901 til i dag, innprenter operasjonssøsters personlige ansvar. «Du er ansvarlig for aseptiske omgivelser. Du må reagere om du føler at noe er urent». Et personlig ansvar for hygiene og å forebygge infeksjoner. Det er etikk. All sykepleie er etikk. Møtet med det andre mennesket. Tenk at sykehus har kampanjer for å få helsepersonell til å vaske sine hender. Hvorfor?

Jeg skal gi deg rett i at det er ting vi trenger å drøfte. Med 50 prosent av studiene i praksisfeltet må vi spørre oss selv om det er nok ressurser og kompetanse til veiledning og oppfølging? Vi kan også debattere om vårt fag følger det som filosofen Hans-Georg Gadamer omtalte som mote i vitenskapelig praksis? Bare en ting debatterer jeg ikke. Min studenter i operasjonssykepleie er mesterstudenter. Klart de skal ha muligheten til å få den akademiske graden master etter 4,5 års studium og minimum 2 års praksis. Lærebøker vurderes ikke etter litterære kriterier, men om vi nå skal bruke et litteraturkritisk blikk på oss selv – hvorfor ikke se på hvorfor ordet sykepleie er utryddet av den offentlige debatt og hvorfor vi knapt finner en pasient, bare brukere og klienter?

Håndverket vårt forsvinner aldri

Vi vet at prosedyrer er viktige for alle studenter. Vi vet at mange studenter ikke ser nytten av å skrive målsetninger for praksis og refleksjonslogger – helt til vi som lærere sier at vi ser at de ikke har gjennomført nok injeksjoner til å få trygghet i den prosedyren. All snakket om velferdsteknologi er bare ord. Sykepleiere har alltid gått foran i å ta i bruk ny teknologi, men våre hender er fortsatt der. Håndverket vårt forsvinner aldri. Men hender kan skade om de brukes feilt. Når vi bruker våre hender for å utøve vårt fag, da må vitenskapen og etikken være førende for våre valg. Å vurdere vitenskap og vurdere egne handlinger etisk, er kanskje det viktigste fundament en skole kan gi en student. Å stikke kan alle lære. Å begrunne det er sykepleie.

Det kan virke veldig arrogant at jeg viser til at du er ny student i sykepleie, men når du vurderer meg med øynene til en idehistoriker og litteraturkritiker, må jeg vurdere det du skriver med øynene til en sykepleier med erfaring fra kliniske praksis og undervisning. Gadamer sier at vi står i en tradisjon der ikke alle svar kan begrunnes som i naturvitenskapen. Noe må erfares; «Da jeg plutselig ble belært av ham om en sak jeg ikke kjente til, spurte jeg ham ganske bittert: Hvordan vet De det? Svaret hans var: Når De blir så gammel som meg, kommer De også til å vite det» (Sannhet i humanvitenskapene fra 1953).