Vanskelig på helt feil måte

Tegning av forvirret person
FJERNT: Slik faget –og forskningen –er nå risikerer vi kanskje at sykepleieforskning fjerner seg fra anvendt sykepleie og den kliniske hverdagen. 

På den ene siden later vi som om alt er hardcore akademia, med ”referanser”, forskning og full pakke, på den andre siden driver vi med banaliteter, skriver Ylva Westad.

Katrine Krøger skriver i sitt siste innlegg i utdanningsdebatten at hun er:

”Sjokkert over et studium som dundrer i vei uten hensyn til intern motstand, studentfrafall, skyhøy strykprosent –og påviselig dårlige resultater både når det gjelder sykepleieforskningen og sykepleieres mangel på praktiske ferdigheter”.

For meg er det ingen tvil om at dette studiet kunne vært bedre. Likevel er jeg usikker på hvorvidt høy strykprosent nødvendigvis er et godt mål på nettopp det.

Selvfølgelig: om det er slik at vi som samfunn går glipp av gode sykepleiere fordi studentene stryker på meningsløse eksamensoppgaver, har vi stilt oss dårlig. Om vi studenter derimot stryker fordi vi ikke har nok kunnskap til å faktisk kunne ta det ansvaret sykepleieyrket innebærer, er det en umåtelig bra ting. Det er med andre ord årsaken til stryk som er det vesentlige.

Jeg har nevnt før at jeg tror virkeligheten er noe annerledes på de små sykepleieutdanningene, sammenlignet med Høyskolen i Oslo og Akershus. På min høyskole har det også, på enkelte fag, vært skyhøy strykprosent, men da i essensielle fag som anatomi, fysiologi og biokjemi og psykologi –fag som nettopp ikke er preget av dette akademiske jåleriet som Krøger så treffende kaller det. Faktisk kan jeg fortsatt ikke huske å ha fått en eksamensoppgave jeg har opplevd som meningsløs.

Jeg for min del blir ikke nevneverdig bekymret om vi studenter stryker fordi vi ikke forstår aksjonspotensialet, renin-angiotensin-aldosteronsystemet, grunnleggende læringsteori, forskjellen på kausalitet og samvariasjon eller bekreftelsestilbøyeligheten for den saks skyld. Snarere tvert i mot.

Her har vi samlet alle innspillene i Krøgerdebatten.

Jeg vil heller ha en synlig sykepleiemangel enn en usynlig. Jeg vil heller ha (for) få sykepleiere som er riktig gode, enn å løse utfordringene med å la alle som starter studiet slippe igjennom, nesten uavhengig av kompetanse.

Videre påpeker Krøger at det har vært øredøvende stille fra læringsstedene, noe jeg er helt enig i –med Nortvedt ganger to som hederlig unntak (de oppfordrer jo nettopp lærestedene til å komme på banen i sitt siste innlegg).

Jeg ønsker at lærestedene faktisk tar tak, debatterer, engasjerer seg og skriver slik vi nå –alene takket være Krøger –gjør. Jeg ønsker å vite hva lærerne tenker om det vi skriver (men i disse tjenestelinje-lojalitetstider er det kanskje vanskelig å uttrykke seg på en måte som både tar vare på lojalitetskravet fra egen arbeidsplass og ens egen personlige integritet på samme tid).

Og kanskje er det urettferdig å kreve det av lærestedene, også av andre grunner… for hvilken skvis er det ikke de egentlig står i?

På den ene siden må de forholde seg til en del politisk bestemte rammebetingelser som medfører en del dilemma, og som derfor sannsynligvis gjør jobben med å drive utdannelsen vanskelig. Et eksempel er måten studiestedene finansieres på: når man får betalt per hode man får gjennom studiet, og ikke per studieplass, blir det litt som å la bukken passe havresekken –samme hvor mye den bukken vet at det er en dårlig ide å gomle i seg alt, så har den alt for mange insentiver til å gjøre det likevel. Oversatt til utdannelsessystemet: når skolene får betalt per student som faktisk uteksamineres, og ikke per student som begynner på studiet,  kan det bli fristende å senke lista –bare litt.

På den andre siden må utdanningsstedene, kanskje særlig de små, byfjerne, forholde seg til store spenn i inntakssnitt og da, følgelig, en svært variert studentmasse, både innenfor et kull, men også mellom kullene. ( Sånn sett er oljekrisen kanskje ikke det dummeste som har skjedd Norge, da vi kan håpe at flere kloke hoder søker seg til helseutdannelser, heller enn petroleumsfag i ulike avstøpninger).  De lave snittene for å komme inn på sykepleierutdannelsene preger naturlig nok både lærere og studenter, og det gjør noe med læringsmiljøet og forventninger vi har til studiet.

Det er en del uheldige, selvforsterkende prosesser i spill her, for nettopp finansieringssystemet gjør at det blir umulig for skolene å sette inntakskrav: de må i stor grad ta inn de som til en hver tid søker, nesten uavhengig av karaktersnitt. Og da må noen ganger lista senkes enda lavere, for om ikke står jo utdanningsinstitusjonen i verste fall igjen omtrent uten penger, og eventuelt også en stor studentmasse de kanskje ikke får betalt for.

I tillegg kan en stor strykprosent gjøre at skolen får et uheldig rykte, som igjen gjør at færre søker seg dit, som igjen gjør at snittet går ned, som igjen gjør at skolen må senke lista enda litt til, for å får penger til å drive osv, osv.

Derfor ønsker jeg ikke bare lærerne og utdanningsstedene på banen; det hadde vært fint å høre fra utdanningsdepartementet også: hva ønsker de at sykepleiere skal kunne? Hvordan vil de at lærestedene skal bruke de tre årene de har til rådighet–og samsvarer dagens læreplaner og rammebetingelser med målet departementet har for utdannelsen? For når Nortvedt og Nortvedt påpeker at den kritikken noen av oss ytrer ligner på den som ble konseptualisert for en 30-40 år tilbake; hva har da gjort at faget likevel har gått den veien det har gått? Hvorfor ble ikke kritikken hørt den gangen?

Jeg mistenker at det har med disse nevnte rammebetingelsene å gjøre: at de ulike lærestedene og lærerne må bruke mye tid på å hele veien kjempe seg fram i det akademiske racet hvor det kreves forskning og publisering for at det ikke skal komme sinte brev fra Røe Isaksen –men hvor innholdet i denne forskningen blir noe sekundær, nettopp fordi det handler mer om å nå frem i racet, enn å finne viktig kunnskap. Man burde ikke forske for Røe Isaksens skyld. Man burde forske fordi mye fortsatt er uklart og ut av et genuint ønske om å finne bedre behandlingsmetoder for pasientene våre –og kunnskapsdepartementet må gi høyskolene mulighet for å drive god forskning: det handler om kvalitet og ikke kvantitet.

Her hvor jeg bor og studerer har vi fortsatt et sykehus, og en velutbygd psykiatri med flere klinikker og institusjoner, og også en relativt omfattende eldreomsorg. ”Praksisfeltet” er med andre ord svært nær høyskolen –og sykepleieutdanningen. Likevel forskes det etter det jeg har forstått overraskende lite på tema knyttet til klinikk.  Jeg savner en tettere tilknytning til det nevnte praksisfeltet –både av ansatte og  av forskningen de bedriver. Jeg savner at høyskolen oppsøker klinikkene og spør dem som jobber der hva de lurer på i forbindelse med egen arbeidshverdag: hvor er det behov for forskning? Hva er vanskelig i den kliniske hverdagen og hva mangles det kunnskap om?

En sykepleier skriver i en kommentar på facebook (til mitt forrige debattinnlegg) at: ”Utdannelsen bør i enda større grad formes i samarbeid mellom skole og praksis. Legene har lenge hatt delte stillinger mellom universitetet og arbeidsplass for å sikre oppdatert og praksisnær kunnskap” –jeg kunne ikke vært mer enig. Og akkurat slik utdannelsen kanskje skulle vært formet i større nærhet til praksis, som  beskrevet, skulle kanskje (sykepleie)forskningen ha vært det også.

Slik faget –og forskningen –er nå risikerer vi kanskje at sykepleieforskning fjerner seg fra anvendt sykepleie og den kliniske hverdagen. Man kan i det hele tatt spørre seg hvorfor vi overhodet bruker begrepet sykepleieforskning? Hva betyr det? Jeg har inntrykk av at det betyr all forskning som er gjort av sykepleiere –litt uavhengig av innhold. Men er det at forskningen er gjort av sykepleiere et bærende punkt? Er det egentlig et relevant kriteria? Kanskje burde sykepleieforskningen i større grad inkorporeres i annen forskning, hvor også andre yrkesgrupper er involverte, slik at vi heller kunne snakke om helseforskning og helsevitenskap, og ikke sykepleieforskning og sykepleievitenskap. Det er jo ingen leger som snakker om legeforskning, psykologer som snakker om psykologforskning eller sosionomer som snakker om sosionomforskning. De snakker om helseforskning, samfunnsforskning eller medisinsk forskning etc. Generelt om forskning som noe som går ut over en enkelt fagdisiplin.

NSF har hatt stort fokus på at sykepleien må være kunnskapsbasert, og all ære for det. Den behandlingen som faktisk tilbys pasienter burde være den behandlingen vi til en hver tid har best evidens for innenfor det gjeldende området, eller faget om du vil. Forskningen derimot, forutsetter et visst kreativt element: om den alltid skal baseres i en fagdisiplin, eller i tidligere forskning, vil den fort låse seg i et sirkulært system hvor vi riktig nok lærer mer om det vi allerede vet, men kanskje aldri noe genuint nytt. Sånn sett må forskning kanskje være mer frigjort fra fagdisipliner.

Det Krøger, på en relativt underholdende måte, setter fingeren på er et underlig paradoks i sykepleiestudiet: på den ene siden later vi som om alt er hardcore akademia, med ”referanser”, forskning og full pakke, på den andre siden driver vi med banaliteter. Det er akkurat som om faget har en berøringsangst for det genuint kompliserte, men samtidig gjør alt enkelt komplisert.

Vi risikerer å ende opp med en merkelig hybrid av vanskelig og alt for banalt på en gang –både i undervisningen og i forskningen. I stedet for å tørre å gjøre det genuint vanskelige og utfordrende nettopp vanskelig, og det enkle enkelt,  blir alt bare…vanskelig, på helt feil måte.

Selvfølgelig kan man også på sykepleiestudiet lese mer og låne andre bøker enn de som er på pensum og ja, generelt, heve egen kompetanse –uavhengig av det som faktisk læres bort under utdannelsen. Og for all del: all ære til de som evner det. Problemet er bare at sykepleiestudiet, eller snarere yrket, ikke er et personlig anliggende, og jeg som potensiell pasient er helt avhengig av å vite at sykepleiere har et minimum av kompetanse –uavhengig av deres evne til å lese seg opp selv, engasjere seg og på andre måter øke sin kunnskap.

Nils Christian Tvedt Karlsen påpeker i sitt innlegg at det å diskutere inntakskrav er å begynne i feil ende. Han ønsker at Kunnskapsdepartementet, og Røe Isaksen tar tak i innholdet i studiet, heller enn å skyve studentenes ”dumhet” (eller lave karaktersnitt) foran seg, og det er jeg helt enig i. Men i motsetning til Tvedt Karlsen tror jeg at inntakssnitt kanskje kan hjelpe oss på veien mot et bedre, grundigere studie hvor fokuset er på kjernekompetanse, og ikke alt annet.

Så lenge høyskolene får støtte avhengig av antall uteksaminerte studenter, vil et lavt inntakssnitt med stor sannsynlighet medføre at skolen reduserer kravene og forenkler undervisningen - i håp om at flest mulig skal komme seg gjennom studiet –da vil nettopp de essensielle, genuint vanskelige fagene lide, fag som anatomi, fysiologi og biokjemi, sykdomslære, farmakologi og psykologi. Kvantitet vil slik lett går foran kvalitet, og dermed motarbeides en innsats for å øke de faglige kravene og skjerpe innholdet.

Jeg ønsker meg både en større andel av de ”essensielle” fagene i studiet (helst på bekostning av det kvasi-akademiske jåleriet), og at kravet til oss studentene øker. Jeg tror ikke skolene skal være så redde for å gjøre det litt vanskelig for oss, for yrket er vanskelig, og det er like greit å være forberedt på det.

Her har vi samlet alle innspillene i Krøger-debatten.

Les også: