Kvalitet i utdanningen Den profesjonelle samvittigheten

Byste av Immanuel Kant.
Sykepleierstudenter bør ikke lese Kant for å lære seg hva han sa om løgn, men for at han skal prikke deg på skulderen når du står i en bestemt situasjon, skriver filosof Torbjørn Olseth.

Hvorfor, når jeg ligger der i sykesengen, vil jeg at sykepleieren skal ha lest Kant mens vedkommende måler blodtrykket mitt?

I den pågående debatten om sykepleiestudiets innhold vil jeg gjerne komme med et forsvar for teorien. I enhver slik diskusjon er det nemlig en viss fare for at man ender opp med mindre av både barn og badevann.

Jeg kommer inn i dette fullstendig fra utsiden: Jeg har sannsynligvis ikke engang sett omslaget på en lærebok i sykepleie, og jeg har aldri vært på en forelesning i faget. Jeg skal derfor ikke begi meg ut på å kommentere teori som forstummer og andre slike vendinger, ei heller ønsker jeg å forsvare det konkrete nåværende pensum på sykepleien. For meg, som outsider, er det nemlig et helt annet spørsmål som har dukket opp:  Hvorfor skulle jeg, som (potensiell) pasient, ville at min sykepleier skal ha forstått «teori?» Hvorfor, når jeg ligger der i sykesengen, vil jeg at pleieren skal ha lest Kant mens vedkommende måler blodtrykket mitt?

Misnøye 

Jeg er filosof, og dermed teoretiker par excellence, så jeg støter på dette problemet ofte. Jeg har for eksempel også vært gjennom en «mer praktisk» utdannelse etter filosofien, i form av PPU, den pedagogiske attpåklatten man kan slenge på nærmest enhver universitetsutdannelse for å bli lektor, fortrinnsvis «med opprykk.» Også der var det en del misnøye med fagets mer teoretiske deler, og også der var det en del treffende kritikk. I den sammenheng gjorde jeg meg en del tanker som ble gjenoppvekket av dette nye spørsmålet som dukket opp.

 En sentral likhet mellom sykepleiere og lærere er nemlig at de begge er profesjoner. Ofte får jeg et inntrykk av at vi har glemt at dette ordet eksisterer, eller i det minste at vi ikke lenger vet hva det betyr. Det synes som om vi har redusert nærmest enhver situasjon hvor det foreligger en arbeidskontrakt til det samme enkle forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstager: Vi gir en beskrivelse av arbeidsoppgaver og forventer at de oppfylles i løpet av arbeidstiden. Etterpå går alle hjem og er privatpersoner frem til neste arbeidsdag begynner.

Bredere perpektiv

For profesjonene er det imidlertid mye mer som står på spill. Læreren som står foran i klasserommet skal ikke bare formidle kunnskap til barn på mest mulig effektiv måte: Læreren skal ivareta eller forvalte et område i samfunnet, og er forpliktet til et eget ethos som strekker seg langt ut over arbeidskontrakten og omskiftelige politiske strømninger. På samme måte er det med sykepleiere: Jeg vil selvfølgelig ha en sykepleier som kan legge inn veneflon riktig – og det er helt sant at Kant aldri skrev noe om det – men jeg vil også ha en sykepleier som fungerer som en slags profesjonell samvittighet. Jeg vil at sykepleieren min skal betrakte helse i et bredere perspektiv enn mitt enkelttilfelle, og det er her mye av det som ofte kalles teori kommer inn.

Skillet mellom teori og praksis er nemlig veldig ofte bare en overforenklet retorisk figur som gjør det enklere å argumentere mot enkeltdeler av en større helhet. Det kan være legitimt å skille mellom teori og praksis, men da er dette nesten alltid et analytisk skille som vi bruker for å organisere kunnskap, ikke en ontologisk inndeling av verden i to helt adskilte værender. Enhver praksis har en implisitt teori, selv om praktikeren aldri blir seg bevisst innholdet i denne teorien; og (nesten) enhver teori er informert av praksis.

Praksisfjern?

Dette til tross, teori som sådan kan ikke forsvares i enhver situasjon. Det finnes dårlig teori og det finnes dårlige fremstillinger av god teori. Noe teori bør imidlertid ha noe vanskelig ved seg, noe som gjør den «uforståelig» når man møter den for første gang, siden det kreves en form for motstand i den for å rive folk ut av en annen (implisitt) teori som de har vokst inn i uten å noensinne problematisere den. Dette hører likevel til særtilfeller, og hvis man bruker den slags teori er det helt påkrevd at man er i stand til å formidle den, og ikke bare fremstille den i et læreverk, som om det er noe man skal «lære seg.»

 Jeg opplevde dette mye på PPU: Jeg ble ofte overrasket over at mine medstudenter synes at teorien var så irrelevant og praksisfjern, men det dreide seg stort sett om at de manglet de verktøyene som jeg hadde tilegnet meg gjennom filosofistudiet. Jeg var rett og slett mer vant med å omgås slik teori, slik at det som var åpenbare svakheter i formidlingen (og, rett skal være rett, ofte med teorien selv) ikke var spesielt problematiske for meg. Når foreleseren på PPU snakket om å «åpne for Gud» var jeg uenig, mens mange andre bare var forvirret.

Rive deg ut av hverdagen 

Veldig mye teori er nemlig best når den først og fremst fungerer som en slags «samtalepartner.» Man bør ikke lese Kant for å lære seg hva han sa om løgn, men for at han skal prikke deg på skulderen når du står i en bestemt situasjon – rett før Aristoteles prikker deg på den andre skulderen samtidig som Nietzsche sparker deg i skrittet. Teorien på sitt beste skal rive deg ut av din daglige tilværelse og minne deg på at det kan være du ikke har rett. Det kan være sjefen din ikke har rett, det kan være politikerne ikke har rett – det kan til og med være at du her og nå står i en situasjon hvor det per definisjon er umulig å «ha rett!»

 Her kommer vi også over en annen fare, som henger sammen med noe som har blitt nevnt tidligere i debatten. Når Per Nordtvedt hevder at Kant aldri skrev noe om spørsmål som er dagsaktuelle i norsk helsetjeneste, så er det jo nettopp dette som er styrken til denne teorien. En «aktualisering» som en lærebokforfatter gjør står i fare for å glatte over nettopp de forskjellene og den avstanden som gjør «samtalepartneren» så viktig; det er litt for lett å «aktualisere frem» en informasjonsbit som skal læres heller enn en teori som gjøres levende i praksis.

 “uforståelig” teori

For så å prøve å dra dette sammen igjen, kommer vi nå tilbake til den profesjonelle samvittigheten. Dette er noe som alle profesjoner – sykepleiere, lærere, psykologer, leger og andre – bør ha. Formuleringen gjør kanskje at det virker som om jeg snakker om en intrapsykologisk mekanisme i en konkret sykepleiers sinn, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg vil at sykepleieren skal føle seg – teoretisk, faglig, kort sagt profesjonsmessig – sterk nok til å stå frem som fagperson og ivareta hensynet til helse der hvor praktiske, politiske, økonomiske og andre forhold gjør dette vanskeligere eller umulig. Jeg vil at sykepleiere, kollektivt og hver for seg, som profesjon, skal være samfunnsaktører som bruker den unike kunnskapen og nærheten til pasientene som de har til å opplyse meg og alle andre som ikke aner hva som foregår der, ved sengen, i gangen, på sykehusene eller, som i denne debatten, på lærestedene. Derfor vil jeg at de skal møte teori, og av og til også «uforståelig» teori uten noen åpenbar kobling til praksis – men det må legges til rette for at de kan møte den på en god måte som ikke bare skaper frustrasjon.

 Til slutt vil jeg avslutte med et lite apropos: Som allerede påpekt av andre, så har det vært merkelig tyst fra de akademisk ansatte ved lærestedene, potensielt med rot i vår tids stadig strengere insistering på at man skal ta tjenestevei og at skittentøy ordnes innendørs. Hvis det ender med at så viktige diskusjoner som dette trenger en litteraturviter for å dras i gang, så er det virkelig noen som må friske opp litt på sin Kant.

Les også: