Flere mastere? Skrekk og gru

UTDANNING: Teoritungt studie og dårlig forberedt praksis gir ikke god profesjonsutdanning.

Ved landets største lærested i sykepleie legges det ensidig vekt på teori, fagterminologi, kommunikasjon og etikk - på bekostning av realfag som anatomi og fysiologi.

Onsdag 6. februar hadde Aftenposten et oppslag om en rapport som avslører store hull i kompetansen til helsepersonell. Statssekretær Lisbeth Normann i Helse- og omsorgsdepartementet mener løsningen ligger i flere mastere. Skrekk og gru, tenkte jeg, er hun helt på jordet?

En delt fornøyelse

I høst begynte jeg på sykepleiestudiet på Høgskolen i Oslo og Akerhus (HiOA), med håp om å gjøre et ærlig arbeid ved siden av virksomheten som litteraturkritiker.

Det har vært en delt fornøyelse. Etter en praktisk eksamen i begynnelsen av året, har studiets fokus ligget i å lære oss å søke etter forskningsartikler, apa-system og referanselister, eller rote rundt i et kaotisk informasjonssystem, lese oss gjennom klossete pensumbøker og enda mer krøkkete forskningsartikler.

Det er sjelden jeg har møtt en institusjon der misnøyen er så massiv. Ferdig utdannede sykepleiere forteller at de kan alt om etikk, kommunikasjon og apaens søkesystem, men knapt vet hvordan de skal sette en sprøyte.

De melder om tilfeldige praksissteder og lemfeldig oppfølging – ofte av veiledere som selv ikke har jobbet i praksis på årtier.

Også her legges hovedvekt på kommunikasjon, dokumentasjon og oppgaveskriving. For mens vi blir fulgt med argusøyne ved hvert minste avvik fra referanselister og apa-systemet, synes det overlatt til tilfeldighetene hva vi plukker opp av klinisk kunnskap.

Teoritunge studier

Kritikken over akademiseringen av sykepleiefaget generelt, og HiOA spesielt, har i vært massiv i årevis. Norges største institusjon for sykepleiere scorer år etter år elendig både på NOKUTs studiebarometer og interne kvalitetsrapporter.

Under overskriften Katastrofetall for HiAO, viste Åge Rognsaa til en gallup som avslørte at institusjonen hadde store problemer med å levere god profesjonsutdanning. Teoritunge studier og dårlig forberedt praksis ble anført som en av årsakene.

Sykepleie var et av fagene som kom dårligst ut (Dagbladet 15. juli 2014).

Det sies at der forskning dreier seg om å gjøre kompliserte ting enkle, er det motsatte tilfellet i profesjonsfagene, som sykepleie. Trivialiteter gjøres så kompliserte som mulig, i den tro at det da blir det vitenskap.

Og sykepleiepensum er virkelig en sak for seg. Mens skjønnlitteratur må gjennom både kritikk og kjøperens valg, har sykepleielitteraturen ingen motstand. Hele pensum er på norsk, og med så mange studenter er det store summer å hente for både forfattere og forlag.

På HiAO har vi hittil utelukkende bøker fra Gyldendal (et fenomen verd en egen kronikk). Disse utgis tilsynelatende uavhengig av kvalitet, leservennlighet og klarhet.

Det eneste kriteriet er at det ferskvare. I et fag som etikk viser samtlige av veilederne til en etikkbok vi i hemmelighet anbefales å bruke. Offisielt må vi bruke en annen og nyere, som veilederne innrømmer er rotete og uklar, men obligatorisk fordi den er basert på ny forskning.

Vi snakker forøvrig her om et fag der vi ikke sjelden hører forelesere henvise til «forskningen min», når de snakker om sin egen bachelor- eller masteroppgave.

Stivt, tåkete og omstendelig

Skrivestilen i sykepleievitenskap er ellers en fascinerende sjanger. Stive, tåkete og omstendelige formuleringer brutt opp av en manisk referansetrang, helst til forfatterens tidligere bøker, alternativt andre sykepleiebøker. Ytterst sjelden til primærkildene.

Den selvrefererende og hermetisk lukkede fagterminologien betyr at vi må bruke mye energi på å lese oss inn i denne selsomme begrepsautistiske puppen.

Betydningen viser seg ofte å være forbløffende enkel.

Mer betenkelig: Fagterminologi har som kjent en tendens til å snike seg inn i hverdagsspråket. Før vi vet ordet av det, spør vi pasientene om de opplever å måtte eliminere (på toalettet), om de kan definere sin livsverden (hvordan de har det), eller redegjøre for sitt særtrekk ved behov (om de for eksempel er sultne).

Tross fagets fanatiske fokus på «kommunikasjon i relasjoner», er sykepleie i ferd med å fjerne seg fra det som har vært dets styrke - et pasientnært forståelig språk.

Klipper og limer plakater

Den ensidige prioriteringen av teori, fagterminologi, kommunikasjon og etikk, går på bekostning av realfag som anatomi og fysiologi. På HiAO ligger strykprosenten i snitt på svimlende 50 prosent.

Også her har sykepleien laget seg sin egen tilnærming, med denne ulne blandingen av humaniora og samfunnsvitenskap. Vi blir bedt om å «beskrive» fysiologien, og det er bare et tidsspørsmål før vi får i oppgave å reflektere over tarmtottenes opplevelse av å være tarmtotter.

Følgen er at oppegående studenter med toppkarakterer fra medisin grunnfag, stryker. På spørsmål om skolen er fornøyd med så høy strykprosent, er svaret et skarpt «dere må ikke tro sykepleie er lett», «dette er ingen lek» og «det er ikke vårt ansvar at elevene er late».

Mon det. Vi ble altså i år tilbudt en workshop i fysiologi, som i store deler gikk på å klippe og lime plakater. Oppslaget i Aftenposten pekte blant annet på at eldre sykepleiere ikke var faglig oppdatert.

Er mer teori og flere mastere svaret? Det forundrer meg at mens andre yrkesgrupper, for eksempel flypersonalet, må gjennom årlige prøver på prosedyrer, førstehjelp og livredning, finnes det ingen standardisert praktisk kvalitetssikring i sykepleien.

Du kan ha vært borte fra praksis i 20 år og hoppe rett inn. Alternativt å ha sittet og klekket ut en master …

Fortsetter å gjøre feil

Det er galskap at HiOA fortsetter å fylle profesjonsstudiene med stadig mer teori, enda både studenter, forskere og næringsliv (NHO) vil ha mer praksis og mindre teori, konkluderte Rognsaa i 2014.

Definisjon på galskap er som kjent at man fortsetter å gjøre det samme, på tross av at adferden er feil. HiAO er åpenbart hardt rammet av diagnosen.

Nylig kom det frem at skolen har brukt 306 000 kroner på ekstern konsulenthjelp til å skifte navn.

Dette i håp om at en navneendring skal bidra til å gi dem den universitetsstatusen de så inderlig higer etter. Det er mulig de tenker det er en god investering. Da blir det i hvert fall flere mastere, og Lisbeth Normann i Helse- og omsorgsdepartementet kan puste lettet ut.

Spørsmålet er om det gagner yrkesutøvelsen og pasientene.

(Innlegget er også publisert på aftenposten.no)

Les også: