– Har gitt lys og luft til massiv frustrasjon

Illustrasjonen viser tre dukkeaktige figurer kledd som helsepersonell.
LÆRER Å KOMMUNISERE FRA EN BOK: Ifølge Cathrine Krøger er det pinlig for helsefagene at en bok har total dominans i faget kommunikasjon.

Responsen så langt tyder på et blinkskudd, professor Eide, skriver Cathrine Krøger.

I etterkant av kronikken Flere mastere, skrekk og gru fikk jeg forespørsel fra Prosas redaktør, Sindre Hovdenakk, om å skrive et essay om mitt møte med førsteårs pensum på sykepleieskolen. Det har jeg gjort. 

Skyter med hagle

Professor i helsevitenskap Tom Eide, som også presenterer seg som litteraturforsker, mener jeg skyter med hagle og treffer litt her og der, inkludert meg selv. Mon det. Om kommunikasjonseksperten hadde tatt seg bryet med å lytte til sine verbale og non-verbale kommunikasjonskanaler, ville han sett at responsen så langt tyder på at det er blinkskudd. 

Har latt boka anmelde seg selv

Det han synes å finne utålelig er at noe av haglet treffer han og kona Hilde Eides Kommunikasjon i relasjoner. Min gjennomgang av boka fremstår kanskje spissformulert og harselerende. Det er vanskelig å la være. Stort sett har jeg latt boka anmelde seg selv, med en oppsummering av essensen i læreverket gjennom sitater.

Den gir en instrumentell oppskrift på hvordan kommunikasjonen mellom en hjelper og pasient bør (skal) foregå. Det er sikkert bekvemt for nittenåringer å kunne pugge seg til kommunikasjon, men teknikkene er så banale og velkjente at de har vært parodiert siden før boka kom ut i 1996. Noe pasientene også må ha fått med seg. 

Opplag på 40 000

Med fare for å tirre professor Eide ytterligere, tillater jeg meg å dvele litt ved Kommunikasjon i relasjoner – populært kalt Eide & Eide. Også fordi reaksjonene jeg har fått fra lærebokforfattere, studenter, sykepleielærere og sykepleiere er overtydelige på at denne boka for lengst burde vært byttet ut. I det minste ikke total-dominere faget, som den nå gjør. 

Eide & Eide benyttes nemlig ikke bare i sykepleie, men i samtlige helsefag. 2007-utgaven har hatt et opplag på 40 000 (et tall som av ukjente grunner lå langt inne hos Gyldendal). Jeg skjønner at Tom Eide er tilfreds med det, også med tanke på at boka er et familieanliggende, der sønnen Eivind Eide illustrerer. En mer presis betegnelse ville altså være Eide & Eide & Eide. 

Ren kosmetikk

At familien Eide har hatt opsjon på utdannelsen av en hel generasjon helsearbeidere, må være pinlig for helsefagene. Spesielt fag som så til de grader fokuserer på kommunikasjon og det siste innen forskningsbasert kunnskap. At Eide nå truer med en nyrevidering neste år, tyder på at familien har fått klarsignal til å gyve løs på nok en generasjon. Her gjør Eide et poeng av at revideringen betyr en rykende fersk oppdatering av forskningen innen faget. Den må jeg si jeg er spent på. Andre lærebokforfattere kaller sine revideringer ren kosmetikk, for å innfri kravet om at lærebøker ikke skal være mer enn ti år gamle. 

Sirkelargumentasjon

Jeg nekter å tro at kommunikasjonsfaget er så snevert at det ikke finnes noe alternativ til Eide & Eide. Grunnene som oppgis til bokas dominans er den samme Mor Nille-aktige sirkelargumentasjon som ellers i faget: Boka er en bestselger fordi den selger. Den selger fordi den står på pensum i samtlige helsefag. Ergo er den en bestselger. Boka er populær fordi den brukes hyppig i oppgaver. Vi er pålagt å bruke boka i samtlige oppgaver, derfor brukes den hyppig. Ergo er den populær. 

Kildehenvisninger

Eide mer enn antyder at jeg er amatør i kritikerfaget, fordi jeg ikke vet at læreboksjangeren krever kildehenvisninger. Selvsagt vet jeg det. Det er sykepleielitteraturens lemfeldige bruk av dem jeg reagerer på. 

Kritiske bemerkninger

Fagets særegne tradisjon med hyppige henvisninger til egne utgivelser, er ellers årsaken til at jeg trekker frem Omtanke av Per Nortvedt, også han professor. Nortvedt mener det er uklokt, fordi jeg da ikke bygger allianser med ham, som i mange år har kritisert det samme som meg. Jeg kan ikke annet enn undres over at det å komme med kritiske bemerkninger til boka hans, skal kunne føre til at han ikke vil bidra i debatten. Det virker ikke veldig profesjonelt, for å si det forsiktig.

Wikipedia

Nortvedts bok bruker jeg også som eksempel på misforholdet mellom pensumbøkene og skolens stramme krav til læringsutbytter, oppgaver og eksamen. At han flere steder henviser til Wikipedia, som vi får streng beskjed om ikke å gjøre, er heller ikke videre heldig. 

Påfallende tause

Valg av pensum er HiOAs ansvar. De har til nå vært påfallende tause, bortsett fra at dekan Gro Jamtvedt foreslår mer utenlandsk litteratur. En forutsetning for det må være at vi ikke da belemres med enda flere høytflyvende teorier som ikke settes i forhold til praksis. 

Kvasi-akademisk jåleri

Jeg misliker ikke sykepleiefaget, Tom Eide. Jeg misliker det jeg har prøvd å vise er fagets hang til kvasi-akademisk jåleri. Jeg finner ikke et mer dekkende ord, og har så vidt jeg kan forstå vært både saklig og konkret gjennom å vise til eksempler og en rekke sitater. 

Jeg blir sjokkert over et studium som dundrer i vei uten hensyn til intern motstand, studentfrafall, skyhøy strykprosent - og påviselig dårlige resultater både når det gjelder både sykepleieforskningen og sykepleieres mangel på praktiske ferdigheter. 

Spissformuleringer som virket etter hensikten

Etter reaksjonene å dømme er jeg langt fra alene. Om mine spissformuleringer har bidratt til å gi lys og luft til den massive frustrasjonen som åpenbart finnes blant både lærere, studenter og sykepleiere, har de virket etter hensikten. 

Er ikke mot teori

Ulempen med spissformuleringer er at nyansene ikke kommer frem. Det viser Ylva Stokke Westads glitrende innlegg - Ved pasientens seng blir teorien stum: Jeg er altså ikke imot teori, heller ikke i etikk og kommunikasjon. Men jeg reagerer på det ensidige fokus på teori – som om klinisk sykepleie ikke lenger er fint nok. Jeg reagerer på kvaliteten på teorien, som speiles i lærebøkene, og at det første møte vi tilbys på utdanningen er en mer eller mindre uforståelig oppgavetekst, med en refleksjonsdel. Hvordan i huleste skal vi kunne reflektere over noe vi ennå ikke har lært? 

Noe må skje

De mange kritikerne der ute med langt mer faglig innsikt enn meg, har sikkert vettuge forslag til hvordan utdanningen kan bli bedre. Forutsetningen er at de lyttes til – og ikke valses over slik som åpenbart har vært tilfelle til nå. Noe må hvert fall skje. Nå lærer vi hverken å bli gode praktikere eller proffe teoretikere.

Les også:

- Et fag på ville veier

- Lett å finne fem feil i en bok

Krøger og kritikken - et fag på ville veier?

- Søk allianser, ikke slå i alle retninger

- Ved pasientens seng blir teorien stum

Les også: