God teori gir trygghet til å være utrygg

Per Nortvedt har nettopp skrevet et nytt innlegg i utdanningsdebatten (« Etikken er sykepleiens grunnlag»), noe jeg setter stor pris på. En levende debatt rundt sykepleierutdanningen vil være en forutsetning for at vi skal ha en utdanning som gjør oss best mulig forberedt på det store ansvaret som legges på oss når vi er ferdige sykepleiere.

Selv er jeg for så vidt enig i mye av det Nortvedt skriver: også jeg mener at etikk (og egentlig filosofien generelt) er helt avgjørende både i utdanningen og i utøvelsen av sykepleiefaget. Slik jeg håper å ha formidlet tidligere tror jeg komplisert teori, enten den er i feltet medisin, anatomi, psykologi, sosiologi eller etikk er avgjørende for dannelsen av en profesjonssamvittighet og for å utvikle en ydmykhet som forhåpentligvis gjør at vi ikke misbruker den enorme makten vi har ovenfor hverandre når en blir pasient og den andre fagperson. Dette er ikke spesifikt for sykepleie, dette gjelder alle profesjoner som har med mennesker i sårbare situasjoner å gjøre. Det gjelder leger, psykologer og sykepleiere, men også sosionomer og barnevernspedagoger.

Tidligere innlegg: V ed pasientens seng blir teorien stum

Tidligere innlegg: Vanskelig på helt feil måte

Banaliteter om ”å vise respekt” og ”se den andre”

Problemet er, slik jeg ser det, at det ikke er genuin etikk og filosofi det faktisk undervises i på sykepleiestudiet (og inntrykket er at det ikke står så mye bedre til i de andre helse- og sosialfaglige utdanningene heller). I stedet for komplisert og overskridende teori, teori som bringer en til grensen for det ens eget hode kan forstå, eller, med Torbjørn Olseths ord: teori som gir deg et realt ballespark, får vi presentert en slags anemisk ”light” versjon av noe som en gang var en utfordrende tekst. I stedet for å måtte ta innover oss dybden i Levinas` begrep om ”den Andre” eller om ”ansiktet”, i stedet for å måtte vri hjernen for å forstå Sartres begrep om negasjon eller i stedet for å få humre over Kierkegaards infamiteter, må vi forholde oss til banaliteter om ”å vise respekt”, ”se den andre” eller fokusere på ”møtet”. For ikke å snakke om de mange og relativt spesielle formene for ”fenomenologi” det skrives om.

Jeg spør meg noen ganger om ikke overforenklet teori, eller heller overforenklet etikk og filosofi, nesten er verre enn ingen filosofi og etikk nettopp fordi disse banaliserte formene heller gjør studenter mer arrogante enn ydmyke: kanskje hadde man bevart en respekt for kompleksiteten om en underviste mindre i disse feltene, i alle fall så lenge kompleksiteten i det som presenteres er lav. Kanskje hadde mindre etikkundervisning, paradoksalt nok, gjort oss mer åpne for, og mer kompetente i, etikk?

Enkle, ukompliserte greier

For når det undervises bare litt, er det lett å tro at det er dette som ER etikk og filosofi, og det er enkle, ukompliserte greier. Som en medstudent sa: ”Etikk? Det kan jeg, for det hadde jeg på idrettsfag på videregående”. Men etikk kan jo ikke være noe man kan, en gang for alle, det strider mot selve kjernen i den. Snarere er etikk en relasjon – og det er jo ikke noe man kan, i den forstand.

Nortvedt siterer Berg Eriksen (”Helse i hver dråpe”) og skriver om hvordan etikk og medfølelse kanskje handler om en dyp, førspråklig forbindelse mellom kropper. Og kanskje trenger vi ikke å gjøre det så mystisk. Susan Hart skriver i sin bok ”Den følsomme hjernen” om hvordan nervesystemene våre er skapt for å delta i hverandre. Våre relasjoner former hjernestrukturene våre, ved å bestemme hvilke synapser som utvikles og hvilke som visner.  Vi er, med ande ord, predisponerte for å ”føle den andres følelser”. Dette er ikke hokuspokus, det er enkel nevrologi og tilknytningsteori, men det er også en situasjon som fordrer en etisk bevissthet.

Noe av det mest utfordrende ved sykepleieyrket, slik jeg har lært det å kjenne, er det å sondere terrenget mellom lojalitet til andre yrkesgrupper som til dels har dobbelt så lang utdannelse som det vi har, og det personlige ansvaret vi har for å ikke utføre handlinger som vi (etisk sett) ikke kan stå inne for: jeg er pliktig til å følge legens ordinasjoner eller psykologens behandlingsopplegg, og respektere deres faglige kompetanse og autoritet, men jeg har også en dyp og individuell plikt til å ikke gjøre noe jeg opplever krenker et annet menneske –uavhengig av hva legen sier. I beste fall kan god teori utvikle den evnen og gjøre en tryggere i disse sonderingene.

I tillegg tror jeg at den usikkerheten og ydmykheten man opplever i møte med det komplekse, på mange vis, og paradoksalt nok, gjør en tryggere. Om jeg vet uendelig vel hvor komplisert medisin, sykdom, relasjon og ja, selve yrket mitt er, så vil jeg være mye mindre redd for å spørre en ekstra gang, forsikre meg en ekstra gang og tenke meg om en ekstra gang før jeg utøver dette yrket: før jeg setter den morfinen, før jeg med makt holder fast armen til hun som er så redd for sprøyter, eller før jeg godtar at legen spør et dypt deprimert menneske om HLR minus.

Min usikkerhet er ikke dum

Møtet med god og vanskelig teori har gjort at jeg vet at min usikkerhet ikke er dum. Snarere tvert imot; jeg vet at den er et uttrykk for en forståelse av at sykepleie er et vanskelig og komplisert fagfelt og at sykepleie er et felt der man møter de etiske dilemmaene fra filosofien (eller teorien og etikken om du vil), i praksis. Jeg tror at mange studenter, og kanskje også nyutdannede sykepleiere noen ganger går på akkord med seg selv, heller enn å spørre den ekstra gangen, nettopp fordi de er redde for at de er dumme om de utrykker denne usikkerheten – det er jo også jevnt over mye fokus på hvor trygge sykepleiere skal være.

Men usikkerhet burde på mange vis være kjernen i sykepleiefaget. Det betyr ikke at vi ikke skal være trygge og stødige når vi faktisk utfører de ulike prosedyrene, eller når vi tar imot en pasient før kirurgi, men utrygghet burde alltid ligge bak den hverdagslige tryggheten i møtet med den enkelte pasienten. Trygghet i sykepleieyrket betyr kanskje nettopp en slags trygghet midt i den grunnleggende utryggheten yrket innebærer, fordi det å møte sårbare mennesker aldri burde oppleves ukomplisert og trygt, i ordenes banale form.

Chatrine Krøger har gang på gang dokumentert en særegen form for tåkeprat i sykepleiefaget, og denne tåkepraten er livsfarlig. Både fordi den tar tid og fokus fra prosjektet om å lære seg grunnleggende anatomi, sykdomslære, psykologi og praktiske ferdigheter, men også fordi den ødelegger for de fagene og fagområdene den baserer seg på og kanskje gjør studenter insensitive for det komplekse og viktige området som etikken er. Slik lærer vi kanskje aldri den sunne utryggheten som gjør at vi tar en ekstra runde med oss selv før vi utøver noe vi innerst inne er usikre på hvorvidt vi burde.

De ”nye” og de ”gamle” mastergradene

Trine Eilertsen skrev nettopp et slags forsvar for mastergraden, men da nettopp de tradisjonelle mastergradene, og ikke de nye, mer spesialiserte (eller snevre om du vil). Hennes poeng, slik jeg leser det, er at solid teori i bunnen er en styrke, uavhengig av senere yrkesvalg, og hun forslår at man kanskje går tilbake til de ”gamle” mastergradene (les de tradisjonelle universitetsfagene), heller enn å bygge ut nye i mer eller mindre obskure fagfelt. Det er vanskelig å ikke trekke enkelte paralleller til sykepleie.

Det er nemlig en vesentlig forskjell på de ”nye” og de ”gamle” mastergradene, eller eventuelt de ”nye” og de ”gamle” fagene: for der hvor man i tradisjonelle universitetsfag må fordype seg innenfor et fagområde med en lang teoretisk tradisjon, kan man i mange av de nye fagene (også sykepleie) plukke studiepoeng over mange fagområder og emner, og til slutt da samle opp nok til å kvalifisere for en mastergrad –i tillegg skrives det da ofte en masteroppgave på 30 studiepoeng (mot de 60 som kreves i de fleste universitetsfag). Men det er forskjell på bredde og dybde, og en mastergrad er noe kvalitativt annet enn nesten to bachelorgrader. Faktisk vil ikke tre bachelorgrader være ekvivalent med en mastergrad. Nettopp fordi mastergrad handler om å gå i dybden av noe, ned i de lagene av faget hvor ting begynner å bli uklare og kompliserte. Bachelorgraden derimot, handler om å få en så bred oversikt over et fagområde som mulig – da nettopp uten å kunne gå særlig i dybden.

Trygg midt i det grunnleggende utrygge

Jeg er helt enig med Eilertsen i at ”mastersyke” er et latterlig ord, for en god mastergrad, et godt teoretisk grunnlag, er aldri bortkastet, ikke i noe yrke. For å sitere Eilertsen selv: ”Et omstillingsdyktig samfunn trenger mennesker som har lært å lære og som vet at de aldri er ferdigutdannet”. En god mastergrad, som tvinger en til å gå det kompliserte i møte, gjør en ydmyk og gir denne forståelsen av at man aldri er utlært, eller, for å si det med andre ord: en med en god mastergrad ville nok ikke komme på å tenke at de ”kan” etikk. En god mastergrad gjør en trygg midt i forståelsen av det grunnleggende utrygge.

Jeg gjentar meg selv: jeg tror ikke at mindre teori i studiet vil gjøre meg mer forberedt til jobben som sykepleier, snarere tvert imot: god og utfordrende teori tvinger meg til å gå noen runder med meg selv og verden, enten det er i anatomi, psykologi, sykdomslære, etikk eller filosofi – og det igjen er avgjørende for å bli en god sykepleier. Som Nortvedt selv skriver:

”Etikk forstått og formidlet på en god måte er helt avgjørende – som et grunnlag for en god sykepleierutdanning og for å bli en kompetent og god utøver av sykepleie”. Og, vil jeg legge til; all god teori (også i andre fag enn filosofi og etikk) er et etisk anliggende fordi god teori gir trygghet til å være utrygg.

Les Tema: Tåkeprat i sykepleierutdanningen