Kvalitet i sykepleierutdanningen Nødvendig med strukturelle endringer

Foto Colourbox

Det er ønskelig at studentenes masteroppgaver er forankret på arbeidsplassen, slik at resultatene kan være nyttige for praksis.

Sykepleie er et yrke med mange muligheter. Selv valgte jeg tidlig kommunikasjon og mestring av alvorlig sykdom som mine forskningsfelt. Mye av dette var tilfeldig; Jeg arbeidet på Radiumhospitalet som sykepleier og skulle gjøre ferdig mitt hovedfag i psykologi ved NTNU. Rehabiliteringssenteret Montebello-Senteret på Mesnali var nettopp åpnet; og den gang overlege der Stein Kaasa holdt på med en internasjonal studie der de skulle validere et livskvalitetsskjema for pasienter med kreft – EORTC-C30. Min hovedoppgave ble en evaluering av endringer i livskvalitet hos kvinner med brystkreft etter rehabiliteringsopphold på Montebello-Senteret. Som lærer ved Ullevål sykepleierskole ble jeg ansvarlig for å lage et undervisningsopplegg i kommunikasjon da alle helse-og sosialfaglige utdanninger fikk dette inn i rammeplanene. Dette er lenge siden nå, og min forskning etter dette har dreid seg om å identifisere hva som kjennetegner gode møter i klinisk praksis; kreftlegers konsultasjoner med pasienter på poliklinikken; smerteklinikksykepleieres innkomstsamtaler med pasienter med utbredte muskel-skjelettsmerter; og nå senest hjemmesykepleien; hva skjer når sykepleiere og helsefagarbeidere er hjemme hos pasientene? Alt er tatt opp på lydfiler eller video.

Somatikk og forskning

Jeg har i mange år undret meg over at ikke deler av sykepleieforskningen har tatt mer tak i det som er sykepleierens spesialkompetanse - den somatiske delen av sykepleien; som i stor grad omfatter det komplekse samspillet mellom kropp og psyke. Heldigvis er det endringer her med god klinisk forskning. Gode samtaler kan mange profesjoner lære. Å kunne forholde seg til kroppen - bistå i det som er intime handlinger og som man egentlig ønsker å ivareta selv; avansert observasjon når noe er galt; og så kunne iverksette sykepleietiltak - dette kan bare sykepleiere. Kommunikasjon er et viktig redskap i sykepleie, men kommunikasjonen blir tom hvis den gjøres uten kunnskap fra naturvitenskap og sykdomslære, og uten stor grad av handlekraft for å hjelpe pasienten.

Ingen er 100% operativ fra første dag

Å forvente at nyutdannede sykepleiere fra første dag kan fungere hvor som helst i helsevesenet er å gjøre alle en bjørnetjeneste; både den nyutdannede, pasientene og helsevesenet som sådan. Arbeidsplassene har en stor utfordring i å tilby de ny-utdannende både introduksjonskurs og mentor på arbeidsplassen. Ingen er operativ 100% fra første dag på et nytt sted. Dette er særlig krevende i kommunehelsetjenesten der det er forholdsvis få sykepleiere i forhold til andelen helsefagarbeidere. Her kunne kanskje høgskolene og arbeidsplassene samarbeidet ytterligere.

Klinisk relevans

Skjeler man til Nederland er sykepleierutdanningen på 4 år. Noen tar til orde for det i Norge også; men det vil også få økonomiske konsekvenser for samfunnet og for studentene som må være student og ta opp studielån et år til. Norge har valgt et utdannings-system som følger Bologna-rammeverket med 3-årig bachelor (180 studiepoeng) og med påfølgende mastergrad på 2 år (120 studiepoeng). Det vanligste er en mastergrad på 120 studiepoeng, men forskiften i Norge åpner også opp for erfaringsbaserte mastergrader på 90 studiepoeng der studenter får uttelling for det de har lært som yrkesutøvere i praksis. Dette er en mulighet som ikke er utviklet for sykepleie i Norge selv om det er mange videreutdanninger der dette kunne vært aktuelt. Dette kunne også åpne opp for nye og smalere spesialiseringer som praksis trenger. Jeg er studiekoordinator for et masterprogram som tilbys på deltid – og de fleste masteroppgavene som skrives hos oss har nær tilknytning til kliniske problemstillinger i den jobben studentene er i. På den måten sikres nærhet til klinikken, kunnskap kan formidles direkte via studenten som er i jobb – samtidig som arbeidsgiver kan påvirke masteroppgavens fokus. Det er ønskelig at problemstillingene er forankret på arbeidsplassen; slik at resultatene fra masteroppgaven kan være nyttige for praksis. Flere av masteroppgavene hos oss er utviklet til ph.d.-prosjekter i samarbeid med praksis.

Over 100 professorer i sykepleie

Det er noen strukturelle forutsetninger som Ylva Westad meget riktig påpeker: Det stilles krav til fagpersonalet i høgskolen om kompetanse. Det er ikke så mange år siden de fleste sykepleierutdanningene i Norge ble underkjent av NOKUT; og måtte arbeide meget systematisk for å heve kompetansen blant de ansatte. Det har de gjort. I Norge er det nå over 100 professorer med sykepleiebakgrunn; og mange flere med førstekompetanse. Det stilles de samme krav til ansatte på høgskoler som på universitetene.

A – og B lag?

På nåværende tidspunkt skjer det mange fusjoner i høyere utdanning. Dette medfører at noen av sykepleierutdanningene plutselig er på et universitet; mens andre utdanninger er på høgskoler. Hvordan vurderes dette? Blir det A og B – lag der universiteter har høyere status? Jeg vil tro det. Økonomisk er det også en forskjeller mellom ”gamle” og ”nye” universiteter. De ”gamle” universitetene har en mye større basisbevilgning for forskning, mens de nye har den modellen høgskolene har. Samtidig konkurrerer alle om de samme studentene og eksterne midler til forskning, inkludert utdanningsforskning.

Hva er en sykepleierstudent verdt?

En annen meget vesentlig strukturell forutsetning er den finansiering som følger hver student; det utdanningsinstitusjon får igjen etter at studentene har gjennomført utdanningen. Finansieringen opererer med kategorier fra A til F. (http://dbh.nsd.uib.no/dokumentasjon/kategorier.action ). Utdanningene får forskjellig finansiering. Når en sykepleierstudent som er plassert i kategori F har tatt 60 studiepoeng (1 års studium) får høgskolen 37 000, videreutdanning innen helse er i kategori D med 55 000 per 60 studiepoeng, mens medisin – og tannlegestudenter er i kategori A og universitetene får 149 000. Denne forskjellen får naturligvis store konsekvenser for hvordan utdanningene kan bygges opp; både for muligheten av oppfølging av den enkelte student men også for tilrettelegging av studiet og veiledning i praksis. Hvorfor må det være slik? Hva hvis sykepleieutdanningen ble oppgradert til nivå A sammen med de andre utdanningene som er ryggraden i samfunnet vårt – hvilke konsekvenser ville det kunne få?

Reelt samarbeid i et livsløpsperspektiv

Samtidig er det viktig å se kvalitet i utdanning og yrke i et livsløpsperspektiv.  De fleste sykepleiere er fortsatt kvinner. For mange er det ønskelig å kunne stifte familie; ivareta jobb og høyere utdanning, gamle foreldre som  vil trenge omsorg, og også kunne ta høyde for at livet sjelden er rettlinjet. Å ha delte stillinger er ikke nødvendigvis et gode – den som har 2 halve stillinger arbeider oftest mye mer enn om man hadde hatt 100% et sted. Det er ikke sikkert at dette er ønskelig for de fleste som velger sykepleie, og heller ikke for de som arbeider ved universitet og høgskoler. Vårt samfunn blir stadig mer spesialisert, og det er krevende å være oppdatert på alle områder. Reelt samarbeid med respekt for hverandres spesialområder; om det nå er klinikk, utdanning, eller forskning tror jeg er veien fremover.

 

 

 

 

Les også: