Hvor går du hen, sykepleier?

I 2004 skrev jeg prosjektrapporten «Quo Vadis, sykepleier?». En prosjektrapport om sykdomslærens betydning for sykepleiefaget og sykepleierens medisinske kompetanse.

I 2004 hadde jeg arbeidet som praksisveileder ved Sykehuset Telemark HF i Skien i ca. 8 år. Hovedfokus i stillingen (vi var åtte praksisveiledere tilsammen) var veiledning av 2.års studenter i deres første sykehuspraksis. I stillingen inngikk også mottak og klinisk veiledning av nytilsatte sykepleiere, sykepleiefaglig veiledning og fagutvikling.

Mangler i faget sykdomslære

I den kliniske veiledningen av studentene og sykepleierne, ble det avdekket store mangler i faget sykdomslære. Det innebærer at i deres handlingsberedskap befinner det seg lite av følgende sentrale elementer: Utredning og diagnostisering av sykdommen og dens utvikling, symptombilde, differensialdiagnoser, undersøkelser inkl. blodprøver og urinprøver, behandlingen og effekten av denne, eventuelt komplikasjonsfare ved behandlingen, medikamentenes virkninger og bivirkninger, prognose, pasientinformasjon og forskning. Begrepet differensialdiagnoser var ukjent for de aller fleste nyutdannede sykepleiere.

Mitt anliggende for å skrive rapporten «Quo Vadis, sykepleier?» som bl.a. inneholder åpne intervju med 25 sykepleiere og 2 leger, var å sette fokus på forholdet mellom utdanningens innhold og virkeligheten den nyutdannede sykepleieren møter i det daglige arbeidet ved sengeposten i sykehuset. Gjorde grunnutdanningen i sykepleien studentene kompetente til å arbeide i sykehuset? Hadde de fått undervisning i sykdomslæren?

Sykdomslæren representerer innholdet i pasientens virkelighet, dvs. fra de første symptomer/skade inntreffer før innleggelsen på sykehuset og fram til utskrivelsen og rekonvalesent. Den vil derfor fremstå som uløselig knyttet til utøvelse av sykepleiefunksjonen. Hjelpeløsheten som følger av mangel på kunnskap i sykdomslæren oppleves svært vond og frustrerende for studentene og sykepleierne. Følgende sitater fra fire nyutdannede sykepleiere utdannet i 2000, 2002, 2002 og 2003 i prosjektrapporten, beskriver denne situasjonen:

«Det er en hjelpeløs følelse når du ikke kan sykdomslæren i samspillet med pasienten. Hvordan skal man da forklare/informere pasienten om forløpet til sykdommen?»

«Fokuset på skolen var på sykepleieteoretikerne fra første - til og med tredje året. Jeg fikk ikke grunnlag for å utøve klinisk sykepleie. Vi måtte pugge alle teoretikerne, bruke dem i hvert stell, og vi måtte bruke dem for å gjøre et godt stell. Men jeg merker at selve grunnlaget for å utøve sykepleie baseres på kunnskaper i sykdomslæren. "Alt det andre" er viktig og vite, men det er pasientens helse og liv som kommer først. Vi burde hatt sykdomslære fra første året, før vi kom ut i praksis. Jeg mener også at sykdomslære bør være obligatorisk!»

«Da jeg begynte på hjerteavdelingen visste jeg svært lite om forskjellen på hjertesvikt og hjerteinfarkt!»

«Jeg hadde ikke inntrykk av at klinikken var viktig for å utøve sykepleie. Sykdomslæren ble valgt bort. Vi måtte lese den selv. Jeg kom som student på gynekologisk avdeling og barneavdeling uten å ha hatt undervisning i henholdsvis gynekologi og pediatri. Og da får man et stort problem!»

To helt forskjellige utdanninger

Hva har skjedd med sykepleieutdanningen?

Da jeg i 1994-1995 arbeidet som sykepleier ved kirurgisk sengepost sier en dag en nyutdannet sykepleier dette til meg: «Vet du at du og jeg har hatt to helt forskjellige utdanninger?». Jeg undret meg: Min sykepleiekollega og jeg utøvet den samme funksjonen med basis i «to helt forskjellige utdanninger»? Av den følgende samtalen gikk det fram at fokuset i utdanningen var forandret. Det var i liten grad vektlegging av de naturvitenskapelige fagene og stor vektlegging på sykepleievitenskapen. 

Ikke lenge etter denne episoden ble jeg ansatt som praksisveileder ved to andre avdelinger ved sykehuset. I veiledningen av 2.års studentene og de nyutdannede sykepleierne oppdaget jeg stor mangel på medisinske kunnskaper og helhetstenkning. Dette bekreftet det min kollega ved den kirurgiske sengeposten meddelte meg.

Synet på sykepleie

Pleie og observasjon har vært hovedelementene i sykepleiefaget. For å ivareta disse funksjonene, har lærebøkene, fra og med den første norske læreboken som kom ut i 1877, inneholdt anatomi og sykdomslære. Fram til 1970 tallet fikk de naturvitenskapelige fagene en stadig mer dominerende plass i utdanningen. 

Den amerikanske sykepleieren Virginia Henderson utarbeidet en sykepleieteori som bygger på grunnleggende universelle behov. Hennes teori som i stor grad er inspirert av psykologiske teorier som Maslows behovsteori og Eriksons utviklingsstadier, har påvirket sykepleietenkningen over hele verden. Flere av de senere sykepleiemodellene bygger på hennes arbeid. Dette gjelder bl.a. Orems teori om egenomsorg. Hun mener at sykepleierens spesielle ansvarsområde er å ivareta disse grunnleggende menneskelige behov. I 1960 ble hennes definisjon av sykepleie godkjent av det internasjonale sykepleieråd, ICN. Samtidig startet en utvikling av sykepleie til et vitenskapelig fagområde. Dette utløste en diskusjon om fagets innhold og verdigrunnlag, og det vokste fram en felles forståelse for at det skulle bli et sterkt innslag av samfunns- og humanistiske fag. Virginia Henderson ønsker at utøvelse av sykepleie skal utledes fra de grunnleggende behovene hun har skissert opp, og hun anbefaler også at sykepleierne dokumenterer sykepleien ut i fra behovene. (Kilder: Rammeplan 2000. Kirkevold 1998. Heggdal 1999).

Vi ble godt forberedt på praksis

Min egen utdanning ved Røde Kors Sykepleieskole i Oslo og Akershus 1965-1968, var en solid utdanning i naturvitenskapelig og medisinsk tradisjon. Den kvalifiserte oss til vår kommende funksjon som sykepleiere. Vi var stolte av skolen og kompetansen den gav oss. Sykdomslæren, som var basis i utdanningen, og som sykehusets leger/legespesialister underviste oss i, gav oss verdifull oversiktskunnskap som ga trygghet i møte med pasientene. 

Vi var det andre kullet etter «den nye ordningen»; med tre måneders leseblokk foran hver praksisperiode. Vi ble dermed godt forberedt på praksis. Praksis hadde en studiedag i uken der vi fikk vi påfyll og refleksjon. Vi hadde to praktiske eksamener; i medisin og kirurgi. Vi ble «eksaminert» i pasientens sykdom/sykdommer og pleie. Statseksamen; en avsluttende stor klinisk test med tre alternativ til hvert spørsmål, kvalitetssikret utdanningen. Man visste dermed hvilken kompetanse en nyutdannet sykepleier var i besittelse av.

Da sykepleieutdanningen i Norge midt på 1980 tallet ble høyskoler, skjedde den store forandringen. Synet på sykepleie snudde. Faget ble til vitenskap med vekt på sykepleieteorier som basis. Synet på hva sykepleie er, endret synet på hva en sykepleier burde kunne og hvem som skal undervise. Dette ble avspeilet i Rammeplanens fokus og vekttall/studiepoeng. 

Fra Rammeplan 2008: I alt 180 studiepoeng, fordelt på 4 hovedemner. Inkluderer praksisstudier på 90 poeng. Hovedemne nr.3: Medisinske og naturvitenskapelige emner har 45 studiepoeng. Sykdomslære deler på 24 fattige studiepoeng med generell patologi og farmakologi.

Bekymringsfull for våre pasienter

Det har i de senere årene vært mye debatt om sykepleierutdanningen. Det er utarbeidet forskningsrapporter, utredninger og artikler. Også i sentral pedagogisk faglitteratur finner vi utdanningen omtalt. I boken «Undervisningsplanlegging for yrkeslærere» av Hiim og Hippe (1998) er sykepleierutdanningen nevnt spesielt som et eksempel på en utdanning som de senere årene er preget av akademisering. Dette innebærer at tradisjonelle vitenskapsfag og teorier har fått stadig større plass, dels på bekostning av ulike former for yrkespraksis og mere yrkesrelevant teori (s.80).

Cathrine Krøger, sykepleierstudent ved HIO, har den siste tiden gått beundringsverdig og modig ut og kritisert sykepleierutdanningen i sitt innspill « Flere mastere? Skrekk og gru». Jeg håper virkelig dette får konsekvenser. Utviklingen i utdanningen er svært bekymringsfull for våre pasienter.

Målet for sykepleierutdanningen har av tradisjon vært og bør fortsatt være en dyktig klinisk sykepleier! 
I min prosjektrapport Quo Vadis, sykepleier?/Hvor går du hen , sykepleier?, gir 25 sykepleiere og 2 leger svar på hvordan veien mot målet er: Det er ikke hovedvekt på sykepleieteorier og vitenskap, men kunnskaper i sykdomslæren.

Prosjektrapporten Quo Vadis, sykepleier? ble sendt til departementet, og som etter mitt besøk der ble anbefalt til sykepleieskolene og til alle komitemedlemmene i NOKUT. Jeg var på tre høyskoler og fremla rapporten ,samt to ganger i sykepleierforbundet; den siste gangen etter NSF student sin frivillige kunnskapstest i naturvitenskapelige og medisinske emner ble gjennomført i 2013 for landets avgangsstudenter- Se Sykepleien 5.sept.2013.

Følgende tankevekkende sitat fra intervjuet med den erfarne legen i min prosjektrapport; et sitat jeg forstår dybden i og støtter fullt ut, velger jeg som avslutning på dette innlegget mitt:

"Spørsmålet blir om sykepleierne definerer seg så snevert og annerledes enn det vi har behov for i sykehuset ; slik at det tvinger seg fram et behov for en annen utdanning?"