Liv til dagene – eller dager til livet?

Som anestesilege på en intensivavdeling synes jeg det er et privilegium å få være med på å redde liv. I Norge er vi så heldige at vi har mulighet til å bruke store ressurser på kritisk syke, og mange pasienter får dermed mulighet til å overleve alvorlige sykdommer og skader.

Men det skjer også mye overbehandling, som gir redusert livskvalitet og fører til at en dødsprosess forlenges unødig.

Forlenger dødsprosessen

Ofte blir alvorlig syke pasienter behandlet med full intensivmedisinsk innsats til tross for svært dårlig prognose. Det fører til at mange av disse menneskene gjennomgår et langvarig intensivopphold forbundet med mye ubehag, lidelse og sorg før de dør.

Selv pasienter som er i sluttfasen av sin dødelige sykdom ender ofte opp på en teknisk overvåkningsavdeling for å få krevende maskinell pustestøtte eller annen avansert livsforlengende behandling de siste dagene de har igjen å leve.

I virkeligheten er det ikke livet som forlenges, men selve dødsprosessen. Disse pasientene kunne ha fått en bedre og mer verdig avslutning på livet dersom all oppmerksomhet ble rettet mot god omsorg og lindrende tiltak i rolige omgivelser.

I økende grad legges også sykehjemspasienter inn på intensiv- eller overvåkningsavdelinger. Det er ikke lenger uvanlig at 90-årige pasienter gjenopplives på sykehjem etter hjertestans.

Noen av disse pasientene har langtkommen demens, andre har selv på forhånd gitt uttrykk for å være mett av dage og har et ønske om å få slippe å leve lenger. Likevel gjenopplives de.

Hva er det man tenker å bringe en slik pasient tilbake til? Tilstanden og funksjonsnivået vil være ytterligere svekket hvis de overlever.

En seng full av slanger

Gjennomgått hjertestans medfører også en betydelig fare for hjerneskade. Hvis gjenopplivingsforsøket fører til at hjertet begynner å slå igjen, flyttes pasienten til intensivavdelingen. Oftest dør de kort tid etter innleggelse – i en seng full av slanger, ledninger og teknisk utstyr. Ville man ha ønsket dette for seg selv eller sine nærmeste?

Jeg har hørt pårørende beskrive det som et overgrep at deres kjære ble påført slik behandling og fratatt muligheten for en naturlig død. Det er som om døden er blitt en unaturlig hendelse, som ikke skal inntreffe – uansett hvor gammel eller syk man er.

Presser på for behandling

Av og til er det pårørende som er de som presser på for at det skal gis full intensivmedisinsk behandling, til tross for at legene mener pasienten vil være bedre tjent med lindrende tiltak. Økte forventninger til hva helsevesenet bør kunne hjelpe med, kan resultere i krav om ytelser det ikke alltid er grunnlag for å anbefale.

Det er lett for leger og sykepleiere å la seg påvirke av press fra pasient og pårørende. Er en del av overbehandlingen vi ser et resultat av urealistiske forventninger og av helsepersonell sin angst for kritikk fra pårørende og kolleger?

Leger og sykepleiere vet bedre enn andre at moderne medisin har sine begrensninger. Den amerikanske legen Ken Murray skriver i essayet Hvordan leger dør at det er en klar forskjell på hvordan legene selv ønsker seg avslutningen på livet og hvordan pasientene deres dør. Leger som blir rammet av uhelbredelig kreft, velger ofte mindre behandling enn det ikke-leger gjør. De velger oftere å tilbringe resten av levetiden med familien og gjøre lystbetonte ting for så å dø hjemme – fremfor å gjennomgå krevende behandling som kanskje kunne ha forlenget livet med noen uker eller måneder, men som ville ha gitt dårligere livskvalitet.

Bør snakke med pasienten

Det kan ikke forventes at personer uten medisinsk erfaring skal forstå hvor belastende livsforlengende behandling kan være. De har heller ikke grunnlag for å vurdere prognosen til en pasient. Som helsepersonell må vi formidle dette til pasient og pårørende på en tillitvekkende og empatisk måte.

Mye overbehandling kunne ha vært unngått hvis det i sykehus og sykehjem tidlig ble snakket med pasienten om å begrense behandling, for eksempel når det gjelder gjenoppliving eller respiratorbehandling.

Livskvalitet viktigst

Ofte har pasienten allerede gjort seg tanker rundt dette og har klare ønsker om hvilken behandling de ønsker i livets sluttfase. Mange understreker at livskvalitet betyr mer enn livslengde. Men det kan være for sent å ta stilling til spørsmålet når man først er blitt kritisk syk og ute av stand til å formidle sin vilje. Det å unnlate å gjøre seg tanker om hvordan man ønsker å dø – eller snarere hvordan man ikke ønsker å dø – kan føre til overbehandling og dermed en unødig lang og vond dødsprosess.

Det er ikke alltid at flere dager til livet er det pasienten er best tjent med, hvis disse dagene gir dårlig livskvalitet. Ofte vil god, lindrende omsorg kunne gi et mer verdifullt liv de gjenværende dagene.

(Teksten er en omarbeidet versjon av en lederartikkel trykket i Tidsskrift for Den norske legeforening med tittelen: Hvordan leger ikke ønsker å dø. 2015; 135: 919.)

Innlegget sto på trykk i Sykepleien nr. 5/2017 #Når er det nok?, en temautgave om behandling ved livets slutt. Les flere artikler fra utgaven her.