Først måtte faget bli anerkjent, så kom lønnskampene

PROTEST: Etter krigen begynte sykepleierne å kjempe for bedre betingelser og lønn som andre. Blant annet krevde Norsk Sykepleierforbund frihet til å gifte seg under utdanningen og etterpå, skriver Åshild Fause. Her går sykepleierne i 1. mai-tog i Oslo i 1947.

Sykepleieryrkets status har endret seg drastisk siden Sykepleierforbundets start i 1912. Det tok tid å bli anerkjent som et yrke og få de samme rettighetene som andre arbeidstakere.

Lønnskamp hadde ingen sentral plass i Norsk Sykepleierforbunds (NSF) strategi de første tiårene etter etableringa i 1912. Til det var kampen for 3-årig utdanning og ledelse av eget fag for viktig. Sykepleie var ikke et yrke som alle andre, og fagpolitiske krav var ikke et prioritert område, verken for sykepleierne eller for forbundet. Først i siste halvdel av 1930-åra markerte NSF seg fagpolitisk i kravet om åttetimersdagen. Kravene omfatta lønn, bolig og bedre arbeidsforhold.

Ville bli som andre arbeidstakere

Autorisasjonsloven av 1948 var på mange måter startskuddet for både lønns- og fagpolitiske krav blant ledelse og medlemmer. Å sikre offentlig godkjenning og aksept for utdanningskravet var, slik ledelsen i NSF så det, grunnlaget for yrket og utøvelse. 

I etterkrigstida bidro NSF til å bryte sykepleiernes stavnsbånd til de frivillige organisasjonene som utdannet dem og gjorde sykepleierne mere lik andre arbeidstakere.

Etter krigen stilte NSF krav om rett til eget rom og egen bolig og frihet til å gifte seg både under utdanningen og etterpå. De krevde bruttolønn på linje med andre arbeidstakere, og sist, men ikke minst, pensjonsordninger for å sikre økonomisk trygghet i alderdommen. Sykepleiere hadde ikke et fritt arbeidsmarked og kunne ikke ta med seg pensjonspoeng og ansiennitet fra en arbeidsgiver til en annen før de i 1962 fikk egen pensjonsordning. 

Lønnskrav først på 1970-tallet  

I ettertid kan en hevde at tre forhold fikk betydning for sykepleiernes lønnskamp, hvor særlig to av dem har vært barrierer for ei god lønnsutvikling. Det første og kanskje viktigste er at sykepleie har vært (og fortsatt er) et yrke for kvinner, og kvinner har hatt dårligere lønn enn menn. At forslaget om et lønnsregulativ basert på bruttolønn ble lansert lenge etter at sammenliknbare grupper gjorde det, som for eksempel kvinnelige lærere, understreker kjønnsdimensjonen.

Sykepleie var et kvinneyrke, og de fleste slutta i yrket når de gifta seg. Kost og losji var en del av lønna, og sykepleierne bodde på sykehus og i søsterboliger til langt ut på 1960-tallet. Kravet om ei lønn å leve av blei ikke reist før en ny gruppe sykepleiere inntok yrket på 1970-tallet.

For dyrt å gi mer i lønn

Det andre forholdet av negativ betydning for lønnsutviklinga, og minst like viktig som kjønnsdimensjonen, er at sykepleierne er og har vært den desidert største yrkesgruppa i helsesektoren. Et lønnsløft for sykepleiere ville automatisk ført til økte kostnader, noe som understrekes av sosialminister Sven Oftedals (Ap) utsagn under en debatt om sykepleiernes arbeids- og lønnsvilkår i 1947: «Hvis vi må gi til den ene gruppen, må vi ta fra den andre. Dessuten er dere så mange at vi ikke har råd til å øke lønna».

Flere streiker

Et tredje forhold som varsla et større fokus på interessepolitikk og lønnskamp, var sykepleieraksjonen i 1972, da 300 sykepleiere streika for første gang. Resultatene lot vente på seg, men fra 1980-tallet og framover har NSF i økende grad jobbet med interessepolitikk og iverksatt mange streiker for høyere lønn. I dag kan en spørre om dette har skjedd på bekostning av fagpolitikk og utdanningsspørsmål.