Samhandlingsreformen var et politisk initiativ som ble implementert uten at helsetjenesten var rustet til å håndtere den. Kommunene skulle overta ansvaret for pasientbehandling, men erfarte at kompetansen ikke var på plass. Dette medførte høy grad av reinnleggelser og stor grad av usikkerhet blant helsepersonell.

Nå – åtte år etter implementeringen – er det en rekke kommuner som for eksempel nedbygger et av de viktigste tiltakene i reformen: de kommunale akuttavdelingene.

Behov for forskning

Politikere leter desperat etter løsningen på helsetjenesteutfordringene. Sykehusene bygges mindre fordi meningen er at pasienten skal ivaretas i kommunene. Dette er jo en sannhet med modifikasjoner belyst i mediene og vist gjennom forskning.

Digitale løsninger fremmes som en løsning på personalknapphet. Likevel vet vi at implementering av digitale løsninger er ressurskrevende. Det kan fungere idet det introduseres, men så fortsetter man å arbeide på samme måte som før. Ikke alle pasienter kan nyttiggjøre seg teknologien. Fremdeles er det behov for forskning som viser til effekter, men så er det også viktig at forskningsfunnene kan tas med i videreutviklingen.

Krever spesialkompetanse

På Sykepleien.no den senere tiden har vi kunnet lese om stamcelletransplanterte som mottar sykehusbehandling i hjemmet. Kravet for å kunne motta tilbudet er en pårørende til stede 24/7. Videre vises det til at pårørende i denne situasjonen ofte må ta ut sykmelding, eller at de mottar støtteordninger som ikke fullt kompenserer for inntektstapet.

Departementet anser det ikke som aktuelt å utvide retten til å få kompensert tapt arbeidsinntekt i forbindelse med pårørendeoppgaver. For det første fordrer altså dette at hjemmesykehuspasienten har pårørende. For det andre at familiens økonomi tillater inntektstap. Videre er det i gitte saker påpekt noen svakheter som er søkt utbedret, som for eksempel det å få tak i sykepleier per telefon og det å kunne legges inn raskt ved behov (og hvem definerer behovet?).

Videre er det også satt søkelyset på hjemmesykehus for barn – et tilbud som er vellykket drevet gjennom flere år. Suksesskriteriene er at man har holdt hjemmesykehuset hos noen få, legene er håndplukket og sykepleierne har søkt. Man har gitte kriterier for om pasientene kan få reise hjem og når de må tilbake på sykehuset. Pasient eller pårørende har hatt mulighet til å avbryte, og også å takke nei. Det vil si at tilbudet om hjemmesykehus krever spesialkompetanse innen aktuell pasientgruppe og baseres på frivillighet.

Ikke vanlig hjemmesykepleie

Folkehelseinstituttet (FHI) utga i 2018 rapporten «Hjemmebasert behandling som alternativ til behandling på sykehus». Rapporten viser at det er utført mye forskning på hjemmesykehus: hele 49 systematiske oppsummeringer er presentert.

Spesifiseringen av tilbudet FHI har benyttet er «Behandling og oppfølging i hjemmet av sykehuspersonell for pasienter med sykdommer eller tilstander som vanligvis behandles på sykehus». Dette er en viktig påpeking: det er sykehuspersonell som reiser ut fra sykehuset. Det vil si at dette ikke er «vanlig» hjemmesykepleie. Det er personell som har erfaring og kompetanse innen sykehusbehandling.

Av de inkluderte systematiske oversiktene handlet flest om kronisk obstruktiv lungesykdom (7 oversikter). Andre diagnosegrupper var nyresykdom (5), kreft (4), fødselsrelaterte diagnoser (sondenæring for premature, svangerskapskomplikasjoner, gulfeber) (3), og akutte eller kroniske sykdommer (3), mental helse (2), cystisk fibrose (1), diabetes (1), dyp venetrombose (1), hiv/aids (1), hjertefeil (1), osteoartritt (1), palliativ behandling/ End of life-care (2) og slag (1). Dette er altså utprøvd på en rekke pasienter internasjonalt, ofte med positive resultater. Felles for alle er at pasientene ivaretas av personell fra sykehuset med spisset kompetanse til å vurdere og behandle de gitte pasientgruppene.

Ved Oslo universitetssykehus påpeker man at «en forutsetning for hjemmebasert sykehusbehandling er at behandlingen skal være forsvarlig, frivillig, forutsigbar og av høy kvalitet».

Ingen kan alt

Jeg har en oppfatning av at politikere tror at en sykepleier er en sykepleier og at en sykepleier kan jobbe med alle slags forskjellige typer pasienter, sykdommer og tilstander. I sykehus er avdelingene spisset. Legene er spesialiserte, tilsyn har avdekket at pasienter som behandles på annen avdeling enn moderpost ikke mottar forsvarlig behandling. Ingen kan alt. I hjemmesykepleien jobber man bredt, men det er mulig nettopp fordi pasienter som mottar tjenester i hjemmet ikke har behov for spesialisthelsetjenester. De er ikke akutt, kritisk syke, men mer stabile.

Det jeg umiddelbart blir redd for er at hjemmesykehus skal fremmes som den nye løsningen på sykehusutfordringene i Norge. Videre at det implementeres på samme måte som samhandlingsreformen; uten nasjonale føringer for tilbudet, uten kompetanseheving i forkant, uten risikovurderinger og uten grundig utredning av hvilke pasienter det egner seg for og hvilke det ikke egner seg for.

Det er lett å oppfatte det som at det er én som blir rammet av en krangel mens den andre er urimelig og får skylden for at diskusjonen eskalerte. Jeg har mange ganger fått høre fra døtrene mine: «men hun sa/gjorde det mot meg først!» og «Da er det ikke rart at jeg blir sint, eller tar igjen.»

Det er lett å bli revet med når man opplever at noen oppfører seg urimelig, eller sier noe som – i ens eget hode – fremstår som helt urimelig. Men uansett, på tross av hva den andre sier og gjør, så er man alltid 100 prosent ansvarlig for sine egne utsagn og handlinger.

Du har selv et ansvar

Er du med og bidrar til at krangelen utvikler seg, er det åpenbart at du selv må se på din deltakelse som medvirkende til krangelen.

For det er helt umulig å krangle alene.

Dersom en ikke lar seg rive med, og reagerer på reaksjonen, vil det bare være et tidsspørsmål før kranglefanten fremstår som latterlig og særlig om vedkommende fortsetter å angripe uten å få respons. Da er det lett å avsløre hvem som er «idioten». Dersom en selv unngår å kaste kvister, grener eller bensin på bålet, er det ingen tvil om hvem som står for hele flammen.

Ulike perspektiver

Når to stykker krangler er det alltid fordi partene har ulike perspektiv på en sak. Dét i seg selv er helt naturlig og ikke nødvendigvis problematisk. Alle er forskjellige. Vi kommer fra ulike miljøer og har ulike preferanser. Derfor vil vi ha ulike meninger om hva som er rett og galt i ulike situasjoner.

Det som derimot blir et problem, er når vi ønsker at andre skal se ting ut ifra vårt eget perspektiv. Og om vi mener vi selv har rett og den andre part likevel velger å mene noe annet … ja da dukker det gjerne opp tanker som at den andre part ikke vil en vel. Eller tanker om at vedkommende er sleip, dum eller utspekulert.

Å respektere at andre mennesker har en annen oppfatning enn en selv er det første – nødvendige – steget til en god diskusjon. Om diskusjonen skal ha noe for seg vel å merke.

Hold hodet kaldt

Nå mener jeg ikke at man skal akseptere å bli manipulert, lurt eller tråkket på. Jeg mener derimot at man skal stå veldig tydelig opp for seg selv og sine hjertesaker, alltid si fra når noe ikke går riktig for seg og at man skal tørre å – både – heve stemmen og stå på for egen sak.

Likevel tror jeg man er best tjent med å benytte argumenter og belyse saken slik man selv ser den fremfor å slenge dritt om andre eller andres synspunkter. Det bidrar ikke til annet enn å fjerne fokus fra en sak man i utgangspunktet bryr seg veldig mye om.

Ikke ta det personlig

Det er ikke alltid så lett å styre seg, og det er fort gjort å bli sint når andre er urimelig eller kommer med påstander som ikke hører hjemme noe sted. Men om du klarer å ikke ta det personlig og unngår å rakke ned på andre, så er det så mye enklere å være saklig og argumentere ut ifra ditt eget perspektiv. For om du rakker ned på andre, da har du helt enkelt «mistet hodet».

Det å unngå å ta andres utbrudd personlig – og reagere på dem – vil være den aller viktigste egenskapen når en selv vil belyse ens eget syn på saken. Og om du klarer å holde hodet kaldt, vil du til slutt komme seirende ut, spesielt dersom en tredjepart – som skal observerer det hele utenfra – skal ta en avgjørelse i saken, til slutt.

Da jeg i fjor på denne tiden bodde i London, observerte jeg flere ganger budbilsjåfører som leverte varer på dørene til folk. Budet hadde med seg en liten svart boks som liknet på en stor mobiltelefon av den gamle sorten – med en skjerm til å signere på. De parkerte bilen, ringte på en dør og noen åpnet og signerte. Budet løp videre. De var alltid raske. 

Den svarte boksen og de travle budene fikk jeg et gjensyn med da jeg i høst var på kino og så Ken Loach’ nyeste film «Sorry we missed you». Filmen handler om det såkalte «nye arbeidslivet» og hva det gjør med folks liv. I «det nye arbeidslivet» skal arbeidstakeren være fleksibel og styre sin egen hverdag. I «det nye arbeidslivet» er du din egen sjef. Så sier i alle fall reklamen. 

Sårbar på egen hånd

I filmen møter vi en kvinne som arbeider som hjemmehjelp. Hun får ikke lønn mellom oppdrag og vet aldri hvor mange timer hun får hver uke. Mannen hennes er såkalt «selvstendig franchisetaker» i et transportselskap. Han bærer all risiko selv. Er han syk, må han skaffe vikar. Og bilen må han finansiere på egen hånd.

Denne familiens løsning ble å selge bilen hun var avhengig av i sin jobb for å skaffe penger til varebilen han måtte ha. Uten varebil, ingen jobb. Og knuser den svarte boksen, må han betale tusenvis av kroner for en ny. Han jobber knallhardt for å få oppdrag. Sier han nei til ett, mister han flere. Tilværelsen ødelegger etter hvert familien. 

Institutt for samfunnsforskning har vist at der halvparten eller flere av de ansatte er fagorganisert, er lønna 10–15 prosent høyere enn der folk er uorganisert. Med høy organisasjonsgrad og tariffavtaler har man også flere rettigheter som ansatt: forhandlingsrett, innsynsrett, rett til medvirkning og rett til å bli hørt når avgjørelser angående arbeidshverdagen skal tas. Det gir sikkerhet. 

Det nye arbeidslivet

I Storbritannia hadde de et organisert arbeidsliv frem til Margaret Thatcher knuste fagforeningene på åttitallet. Og arbeidsløsheten som har fulgt i kjølvannet, nedbyggingen av industrien og innstrammingspolitikken etter finanskrisen har også ført til et enormt press på lønninger og framvekst av arbeidslivet vi ser i filmen. Når folk ikke har penger, trenger jobber og ingen fagforeninger beskytter de ansatte, står dette «nye» arbeidslivet klart og tar imot. 

Også i Norge foregår det aktiv fagforeningsknusing. I Klassekampen kunne vi 13. februar lese om en tidligere tillitsvalgt i XXL som forteller om hvordan ledelsen aktivt har gått inn for å frata de ansatte tariffavtale. De har gitt høyere lønn til uorganiserte for å få flere til å melde seg ut av fagforeningen.

Trusler mot det organiserte arbeidslivet

Delingsøkonomi – såkalte fleksible løsninger og aktører som Amazon – truer også det organiserte arbeidslivet i Norge. Den britiske journalisten James Bloodworth har beskrevet hverdagen som Amazon-arbeider, hjemmehjelp og Uber-sjåfør i England i boken «Innleid og underbetalt», utgitt på Res Publica forlag. 

Han gikk, slik som Günther Walraff gjorde på 1970-tallet, undercover hos ulike arbeidsgivere. Bloodworth skriver om rovdrift på ansatte og motstand mot fagorganisering. Han beskriver hvordan ansatte hos Amazon har en flaske til å tisse på bak reolene på lageret fordi de har for liten tid til å gå på toalettet.

Bloodworth beskriver også hvordan han – som Uber-sjåfør – slett ikke er så selvstendig som Uber sier at han er. Sjåførene kan velge hvilke oppdrag de tar, men sier de nei til flere enn Uber ønsker, blir de sparket ut og mister dermed inntekten sin. Blir de syke, har de ingen lønn, og ferie må de spare til på egen hånd. 

Her hjemme kjenner vi til anbudsregimer der virksomhetenes konkurransekraft ligger i det å tilby billigst mulige tjenester, og der innsparingen legger press på ansattes rettigheter, lønns- og pensjonsvilkår. 

Norske sykepleiere er heldige

Norske sykepleiere er heldige. Vi har i hovedsak et velorganisert arbeidsliv og høy organisasjonsgrad. Slik må vi fortsette å ha det. Vi har et fungerende tillitsvalgtapparat, en sterk organisasjon og engasjerte medlemmer. Det er ingen selvfølge. Vi har sett eksempler på useriøse aktører også i helsevesenet.

For ikke mange ukene siden kom jeg i snakk med en elektriker som kunne fortelle at hos dem ble alle nyansatte presentert for «klubben» og de tillitsvalgte med en gang de ble ansatt. Der var det ikke noe alternativ å ikke være organisert. Men han hadde også merket at interessen ikke alltid var like stor hos de unge, nye.

Forståelsen av fagorganisering og hvor viktig det er for et godt arbeidsliv, er ikke der hos alle. Og i det organiserte arbeidsliv vi har mange steder i Norge, kan det være lett å glemme at det ikke alltid har vært ordnede forhold. Derfor har vi, som er tillitsvalgt, et spesielt stort ansvar for å spre informasjon og kunnskap og gi de nye et innblikk i arbeidslivshistorien. 

«Det nye arbeidslivet» kjenner vi nemlig allerede. Det likner et arbeidsliv vi har sett før – for 120 år siden. Derfor er fagorganisering viktig. Virkemidlene er blant annet fordelene det gir: kollektive lønnsforhandlinger, rett til medbestemmelse og sosiale sikringsordninger. Vi må jobbe hardt for at det skal bestå. Ikke bare hos oss, men i alle deler av samfunnet.

En kortere versjon av denne teksten stod først på trykk i Klassekampen 18. februar. 

Forskning er nødvendig for fagutvikling, kvalitetssikring, kvalitetsforbedring og innovasjon, og det er et verktøy for å utvikle master-, doktorgrads- eller professorkompetanse. Min store bekymring i dagens helsetjeneste er at det tilsynelatende legges mest vekt på «drift» i vid forstand. Alt annet synes å måtte vike, og det er vanskelig å få helsepersonell til å delta i eller bidra med forskning.

På grunn av høyt arbeidspress er jeg redd for at «forskningsvegring» skal få lov til å utvikle seg. 

Ulik kultur

Jeg hører stadig at masterstudenter har problemer med å rekruttere helsepersonell til sine prosjekter. I mitt eget doktorgradsprosjekt var formålet å inkludere alle pasientene som oppfylte inklusjonskriteriene. Kun 30 prosent ble invitert. Denne trenden har vedvart i senere forskningsprosjekter. 

Kulturen for forskning varierer nasjonalt. Min erfaring er ikke at det nødvendigvis er universitetssykehusene som prioriterer forskning høyest. I ett av mine prosjekter bidro kolleger aktivt med å inkludere pasienter ved to av studiestedene, mens medforsker selv måtte inkludere alle pasientene ved det tredje sykehuset. I en annen studie etterspørres det lønn til deltakere i intervjuer. 

Forskning må til

Forskning er en av kjerneoppgavene i helsetjenesten på linje med utdanning og pasientbehandling. I henhold til de nye retningslinjene for sykepleierutdanning, skal sykepleiere kunne «anvende faglig kunnskap og relevante resultater fra forsknings- og utviklingsarbeid i teoretiske og praktiske problemstillinger og kan treffe begrunnede valg i tråd med kunnskapsbasert praksis», samt «planlegge og gjennomføre prosjekter».

På masternivå skal man kunne «initiere og lede utviklings- og forbedringsarbeid med utgangspunkt i relevant fag- og forskningskunnskap, brukerkunnskap og erfaringskunnskap». For å drifte utdanningene kreves det master-, doktorgrads- og professorkompetanse. Vi mangler sykepleiere, mastersykepleiere og undervisningspersonell for disse utdanningene. Forskning må til!

For pasientens beste

Florence Nightingale er et suverent eksempel på forskningens sentrale rolle. Hun konsentrerte seg om sykepleie, på systematisk kartlegging og analyse for å utvikle faget. Allerede i 1858 publiserte hun «Notes on matters affecting the health, efficiency and hospital administration of the British army». Forskning – for å avdekke hva som påvirker helse, effektivitet og sykehusdrift.

Jeg er redd for at de som ikke forsker selv, tror at forskningen «eies av forskeren» for at forskeren skal oppnå noe for egen vinning. Min innstilling har alltid vært forskning for pasientens beste. Forskning for å kartlegge forbedringsområder innen behandlingstilbud, organisering av helsetjenestene og kompetanse til helsepersonell. Publisering internasjonalt er et krav, men jeg tilstreber å følge opp med en norsk fagartikkel, kronikk eller et politisk innspill. 

Utfordrende arbeidsdager

Jeg vet godt hvilke utfordringer sykepleiere og annet helsepersonell står ovenfor i dagens og fremtidens helsetjeneste. Jeg vet det er travelt, det er få på jobb, pasientene er syke og plassen knapp. I en presset hverdag må man prioritere det viktigste først. Og da kommer selvsagt pasienten først. Derfor er det nå opp til politikere og ledere: sørg for å sette forskning på agendaen, muliggjør forskning i alle avdelinger ved at det er tilstrekkelig bemanning, fagdager med muligheter for forskningsfokus og stillinger til forskere i avdelingene nasjonalt.

Forskning må til for å endre arbeidsformene vi benytter i dag, for innovasjon av tjenestene og for kvalitet i alle ledd. På denne måten får vi et mer effektivt helsevesen hvor rett kompetanse kan tilbys rett tjeneste til rett pasient, på rett sted og til rett tid!