– Sykepleien publiserer stigmatiserende holdninger om personer med dissosiative lidelser

Nylig fikk Kathrine Benedikte Larsen publisert en artikkel på sykepleien.no under fanen «Fagutvikling». Her hamrer hun løs på pasienter og tillegger dem motiver og meninger de ikke nødvendigvis har.

Larsen skriver om den kompliserte og alvorlige diagnosen dissosiativ identitetslidelse (DID), og om pasientene som sliter med dette. Artikkelen har vekket harme hos flere av oss, og vi mener den kan legge sten til byrden for mange pasienter som strever med lidelsene hun omtaler.

«Oss», i denne sammenheng, er helsepersonell, pasienter og pårørende. Vi har enten slitt selv, vært pårørende til og/eller arbeidet med personer som strever med dissosiative lidelser i varierende grad.

Larsen blander sammen DID – dissosiative lidelser – og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, som om de skulle være en og samme lidelse, noe de nødvendigvis ikke er. Pasienter kan ha dissosiative lidelser, som depersonalisering og derealisasjon, uten å ha DID.

Depersonalisering er en tilstand der personen opplever en følelse av uvirkelighet og distanse fra seg selv. Derealisasjon er en tilstand hvor omverdenen kan føles uvirkelig og skremmende. Dette er fenomener som også kan ses ved psykoselidelser, alvorlig angst og depresjon, og sikkert ved andre lidelser også.

Urovekkende artikkel

Artikkelen til Larsen er urovekkende i seg selv, men at en psykiatrisk sykepleier i 2020 har et hovedbudskap hvor hun mener at en diagnosegruppe skal fratas sin rett til fritt sykehusvalg og brukermedvirkning, som faktisk er en lovfestet pasient- og brukerrettighet, er rett ut kritikkverdig.

Useriøse aktører finnes det nok i alle yrker, men at redaksjonen i et tidsskrift for sykepleiere, som skal favne alle de ulike faggruppene, ikke reagerer når de mottar en artikkel som foreslår å bryte helselovene og diskriminere pasientgrupper, er i beste fall flaut og forhåpentligvis en glipp.

Særlig burde det ringt noen bjeller hos redaktøren i og med at Larsen fikk et klart motsvar på sin første artikkel, «Få pasienten ut av offerrollen», publisert på sykepleien.no 6. mars 2017, en artikkel som også tenderer i retning pasientfiendtlighet.

Mistenkeliggjøring kan forverre lidelsen

Larsen hevder at pasienter simulerer DID, og at DID er den diagnosen som simuleres oftest. Vi har aldri i løpet av våre innleggelser eller i vårt arbeid i psykiatrisk klinikk møtt en pasient som har simulert en slik lidelse. Aldri.

Hun hevder videre at det å tro på DID betyr å ignorere pasientens virkelige lidelse og behov. Vi vil si det slik: Å ignorere denne lidelsen kan medføre at pasienten blir gående inn og ut av psykiatrien i årevis, uten å få adekvat helsehjelp og dermed også muligheten til et verdig liv.

Behandlingen kan bli utsatt med mange år hvis ikke lidelsen identifiseres og behandles av personer som kan traumebehandling.

I artikkelen skriver Larsen videre at innleggelser for denne diagnosegruppen kan være kontraindisert, uten tanke for at diagnosen kan være feil, at en mistenkeliggjøring av pasienten kan forverre lidelsen, og at pasienten kan være i akutt selvmordskrise.

Vi vet av erfaring hvordan det kan gå med pasienter som blir stemplet som kronisk suicidale, og hvor oppfatningen er at innleggelser bør unngås. En kan da bli så opptatt av å holde pasienten borte fra institusjonen at en ikke ser pasientens behov for innleggelse.

Simulerer de?

Det er nødvendigvis ikke det Larsen problematiserer, som er det mest problematiske, men måten hun formulerer seg på. Det er de små ordene og setningene hun putter inn innimellom, som tillegger pasientene motiver og meninger de kanskje ikke engang har.

Det er disse påstandene og hentydningene som ikke bare kan være ødeleggende for pasienten og de pårørende, men også for helsepersonell som arbeider med pasienter med slike diagnoser, og for dem som møter nye pasienter med slike symptomer.

Etter å ha lest Larsens artikkel vil noen kanskje møte denne pasientgruppen med skepsis: Simulerer de? Det er ikke det disse pasientene trenger. Tvert imot.

Er Larsens artikkel fagutvikling?

Larsens artikkel synes ikke å være fagutvikling, men det motsatte. Enkelte sykepleiere kan tro at tidsskriftet deres formidler seriøs kunnskap, og tar derfor gjerne det som publiseres, for god fisk, uten å lese kritisk og uten å kjenne til oppdatert forskning.

Andre har heller ikke tilstrekkelig kompetanse om traumelidelser, da det per i dag ikke er obligatorisk undervisning i sykepleierutdanningen om konsekvenser av vold mot barn og lidelser som følge av tidlige alvorlige relasjonstraumer.

Feilslått sammenlikning

Det er trist å lese at Larsen sammenlikner pasienten med det lille barnet som vil ha trøst og omsorg. Kanskje det lille barnet som Larsen viser til – som plutselig får vondt i magen og ikke vil gå på skolen – ikke vil gå på grunn av mobbing?

Sammenlikningen oppleves feilslått. Vi tror at de fleste av oss, uavhengig av alder, opplever det godt med trøst og omsorg når vi er syke, slitne eller har det vondt – det være seg gamlemor på 98 år, barnet på 7 eller far på 45. Uansett lidelse bør pasienter møtes med respekt, ikke mistenksomhet.

Larsen nevner også at psykiske lidelser profileres på høyt nivå i mediene, og at åpenheten kan føre til romantisering og smitteeffekt.

Kanskje kan det føre til romantisering hos noen som ikke sliter eller kjenner noen som gjør det, men vi tror ingen som sliter med tilbakevendende depresjoner, dissosiative lidelser, PTSD, DID eller emosjonell ustabilitet vil romantisere egen lidelse. Til det er lidelsene for smertefulle, livsbegrensende og langvarige.

Oldtidens diagnoser på nåtidens pasienter

Gjennom artikkelen legger Larsen vekt på pasientens søken etter omsorg og oppmerksomhet. Hun antyder at DID og emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er vår tids hysteri.

Vi fatter ikke hvordan hun kan sette oldtidens diagnoser på nåtidens pasienter og nærmest latterliggjøre lidelsene og kalle dem hysteri.

At noen personer søker oppmerksomhet og omsorg på lite hensiktsmessige måter, kan vi til dels være enige i. Disse personene kan imidlertid trenge hjelp til å finne andre mestringsstrategier.

Å bli oversett eller møtt med mistillit vil aldri være god helsehjelp, det vil bare påføre pasienten ytterligere skam og krenkelse.

Misbruk av referanser

Videre hevder Larsen at det er relativt bred enighet om en tilnærming slik hun beskriver den, men her oppgir hun ingen referanse. Vi lurer på hvor Larsen egentlig har støtte for sin kritiske tilnærming til disse pasientene fra.

Flere av referansene hun viser til, er utdaterte (20–30 år gamle), og andre referanser misbruker hun.

Larsen viser til flere kapittelforfattere i en og samme fagbok: Traumebehandling (1). Dette er en norsk fagbok av nyere dato, og vi stiller oss tvilende til at kapittelforfatterne støtter Larsens syn på personer med komplekse dissosiative lidelser.

Hun skriver også: «Det hevdes at 2–14 prosent av dem med dissosiative lidelser simulerer.» Ved nærmere gjennomgang av referansen hun viser til (2), står det der ingenting om at pasienter simulerer, men vi har ikke gransket alle referansene.

Faglige og vitenskapelige diskusjoner fra 70-, 80- og 90-tallet har uansett lite å tilføre dagens forståelse av de diagnosegruppene Larsen er opptatt av. 

Omsorg, respekt og iboende verdighet

Det er her verdt å minne om sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer :

«Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene.
…
Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket.»

Dette samsvarer lite med de holdningene Larsen tilkjennegir.

Pasienter som er eller har vært innlagt, fremhever derimot betydningen av å bli møtt med en anerkjennende holdning av helsepersonell som ser dem som unike personer, og videre betydningen av å bli sett, hørt og forstått.

Etisk kompass

Som nevnt har Larsen også tidligere publisert en artikkel på sykepleien.no, «Få pasienten ut av offerrollen», som handler om personer med diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Artikkelen går over samme lest, med hovedbudskapet som følger:

«Pasienter med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse tar gjerne på seg offerrollen. Grenseløs empati, stakkarsliggjøring og fritak fra ansvar for eget liv forsterker denne offerrollen og virker mot sin hensikt.»

Larsens artikler er stigmatiserende. De fremmer en negativ holdning til pasientenes lidelser, noe som kan skade dem mer enn det gagner dem.

Kanskje finnes det pasienter som ikke kvalifiserer til å være pasient, fordi de verken har den ene eller andre lidelsen, de bare strever med livene sine.

På samme måte finnes det kanskje sykepleiere som egentlig ikke kvalifiserer til å være sykepleiere. De kan rett og slett mangle det etiske kompasset.

Noen kan også mangle sensitivitet for hvordan man snakker og skriver om pasienter og pårørende – eller de kan rett og slett bare streve for mye med sitt eget liv.

Referanser

1.      Anstorp T, Benum K, red. Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget; 2014.

2.      Friedl MC, Draijer N. Dissociative disorders in Dutch psychiatric inpatients. Am J Psychiatry. 2000 juni;157(6):1012–3.